– Er helse blitt en ny kulturkamp, og bremser myndighetene og ekspertene utviklingen?

En ukultur hvor offentlig ansatte og eksperter oppfører seg som fornærmede tenåringer eller autoritære patriarker, er uakseptabel, skriver Adara Ryum Høeg.

---

Vi ser en tydelig tendens til at individer som utfordrer det etablerte synet på helse, blir stemplet som en trussel mot folkehelsen. Slike angrep på enkeltpersoner som ytrer seg, er ikke bare et angrep på ytringsfriheten – det er også en strategi som undergraver demokratiet, vitenskapen, tilliten til offentlige institusjoner – og ikke minst folkehelsen selv.

Vi, en trussel mot folkehelsen?

«Tror du ikke på forskning, Adara?»

Jeg er ikke alene om å ha fått dette spørsmålet. Ja, kall det gjerne et spørsmål. Jeg kaller det en hersketeknikk.

Teknikken går ut på å framstille diskusjonspartneren som småsprø, anti-vitenskapelig forskningsfornekter. Det er en billig taktikk, men den virker – i hvert fall for den som bruker den. De som tyr til slike knep, virker alltid såre fornøyde med seg selv. Jeg kan forestille meg at det er en berusende følelse å stå på den riktige siden – å være i takt med tidsånden, byråkratiet og markedskreftene. Om man faktisk har forskningen på sin side, spiller åpenbart en langt mindre rolle.

Men spørsmålet jeg stiller meg – i mitt stille sinn, for jeg vil ikke være uhøflig – er: Er spørsmålsstilleren egentlig interessert i vitenskap? Min tese er at jo mer overbærende og anklagende «tror du ikke på forskning?» serveres, desto mindre nysgjerrig er avsenderen på reell forskning, for ikke å snakke om fremskritt og nytenkning. Det lukter en idéverden som ikke har vokst frem av erfaring, men som er matet inn – via massemedier, myndigheter og industri.

En udannet helse- og forskningsdebatt, hvor autoritetene ser sjarlataner og oppviglere på høylys dag

Hvem skal ha makt til å bestemme over enkeltmenneskets helsevalg? Hvem sitter på kompetansen og legitimiteten til å gi råd – når råd i praksis kan bli en norm?

Lenge har dette vært staten, Norge AS, representert ved Helsedirektoratet, FHI, helseforetakene og leger i autoritative frakker – alle autorisert av samme stat. Mantraet «vi har verdens beste helsevesen», altså det mest oppdaterte og treffsikre, har vært rådende. De som mener at dette ikke nødvendigvis er tilfellet, i alle fall ikke på alle områder, er etter hvert blitt både mange og høyrøstede. 

Listen over situasjoner der helsemyndighetene og etablissementet blir utfordret av alternative synspunkter, er lang. De utvalgte eksemplene under er bare noen av mange.

For få år siden var stemningen i Norge til tider oppjaget. Ikke bare i kommentarfeltene og debattspaltene, men også rundt middagsbord og ved barnehageleveringer. Vi ble delt i lag – vaksinerte mot uvaksinerte, lydige mot opprørere. Hvem som hørte til A-laget og hvem som ble stemplet som B-laget, strides man fremdeles om. Men én ting er sikkert: Frontene var steile.

Spørsmålene som dukket opp under pandemien, var langt fra trivielle: Hvor langt kan staten gå i å gripe inn i folks bevegelsesfrihet? Kan man holdes ansvarlig for at andre blir syke, eller potensielt kan bli det? Samtidig så vi et merkelig skifte i forståelsen av helse. Klassiske sunnhetsmarkører – som midjemål, maksimalt oksygenopptak, god fordøyelse og friske negler – ble skjøvet til side. Én markør sto igjen som gullstandarden på god helse: Om man var fullvaksinert.

Enhver kritikk av myndighetenes strategi ble stemplet som en trussel mot folkehelsen. Ikke nødvendigvis fra myndighetene selv, men fra deres mest trofaste tilhengere. Det skulle lite til for å bli plassert blant oppviglerne. Bare en antydning om at vitamin D eller bedre kondisjon kunne forebygge infeksjonssykdom, ble oppfattet som en smule samfunnsfientlig.

Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.

I 2023 oppsto bråket om babymat. Helsemyndighetene ble nervøse da de oppdaget at foreldre søkte alternativ informasjon – blant annet fra mammabloggere som anbefalte hjemmelaget grøt, tilsynelatende av varierende kvalitet. Helsedirektoratet mente det var lov å gi hjemmelaget grøt, men hevdet samtidig at det var mer ansvarlig å mate nasjonens småtroll med industrielt fremstilt pulver tilsatt jern og kalsium. Mammabloggene stilte seg skeptiske til denne anbefalingen. Så kom rapporten i 2024: 38 av 43 babymatprodukter bryter regelverket for næringsinnhold og markedsføring.

Det grunnleggende spørsmålet ble imidlertid aldri eksplisitt stilt, hverken i 2023 eller 2024: Kan kostholdsrådene fra Helsedirektoratet til gravide og ammende ha en sammenheng med den næringsfattige morsmelken? Det er tross alt ikke så vanskelig å lure på. Morsmelk kan ikke alltid ha vært så næringsfattig – hadde det vært tilfelle, ville ikke vi som art vært her i dag. Nestlé har tross alt ikke eksistert så lenge.

Våren 2025 tok debatten om frifødsel fyr. Spørsmålet om uassisterte hjemmefødsler burde forbys, ble hett diskutert i politiske partier og på debattforum. Noen av de samme politikerne som ivret for å heve abortgrensen til levedyktige foster, raste nå mot kvinner som ønsket å føde uten autorisert helsepersonell til stede. At noen ville føde alene, ble fremstilt som et enormt samfunnsproblem – til tross for at det i rekordåret 2023 bare var 20 slike fødsler, alle med godt utfall for mor og barn. Ironien toppet seg da rasende kommentarer strømmet på etter at et nyfødt barn døde. På sykehus.

Turbulensen rundt frifødsler avslørte et skremmende bilde av norsk fødselsomsorg. Noen valgte å føde alene ut fra personlige preferanser, men de fleste som vurderte det, gjorde det på grunn av manglende og kritikkverdig oppfølging fra autorisert helsepersonell.

Kostholdsdebatten har hele tiden ulmet under overflaten. I fjor kom Helsedirektoratet med oppdaterte kostholdsråd. Forutsigbart nok: Spis enda mindre rødt kjøtt og mettet fett. Til tross for at påstanden om kjøttindusert tarmkreft og faren ved kolesterol er ettertrykkelig avvist, holder direktoratet fast ved sitt mantra: mettet fett er farlig og bør begrenses. Samtidig anbefales fet fisk og olivenolje – matvarer som inneholder betydelige mengder mettet fett.. De som mener at vanlig rødt kjøtt kan være fornuftig kost – leger, ernæringsfysiologer og andre fagfolk – blir derimot stemplet som ekstreme influensere med tvilsom agenda.

Dobbelmoralen stopper ikke der. Mens «ekte» mat som kjøtt og smør frarådes, får ultraprosesserte og syntetiske produkter passere når Stortinget stemmer over om slike matvarer skal merkes.

I januar i år ble det kjent at NHO Mat og Drikke hadde sendt et notat til helse- og omsorgsministeren, hvor de uttrykte bekymring over at flere nordmenn reduserte inntaket av ultraprosessert mat. Organisasjonen mente dette kunne undergrave intensjonsavtalen mellom matbransjen og helsemyndighetene, som blant annet har som mål å redusere folks inntak av salt, sukker og mettet fett gjennom reformulering av matvarer – en prosess som ofte resulterer i enda flere ultraprosesserte produkter.

I notatet foreslo NHO at helsemyndighetene burde føre tilsyn med kostholdspåstander fremsatt i sosiale medier, spesielt fra de som selger bøker, kurs eller annet veiledningsmateriell om ernæring. Myndighetene gjorde riktignok ingenting med oppfordringen, dels fordi notatet ble lekket og kritikken haglet. Men at NHO sendte notatet i det hele tatt, sier nok. NHO har solid erfaring med lobbyvirksomhet. Hadde de visst at forslaget ikke under noen omstendighet kunne få gjennomslag, ville det neppe blitt sendt. 

Nylig kom også bråket om cellegift. Da en gjest i Wolfgang Wees podcast, treningsfysiolog Anders Haakenstad, stilte spørsmål ved om cellegift faktisk forlenger livet til kreftpasienter, eksploderte reaksjonene. Kreft er fortsatt tabu, det vet vi. Her har staten og Kreftforeningen monopol. Og monopolister liker sjelden kritikk.

Eksemplene over viser at vi befinner oss i en tid der den etablerte definisjonsmakten snubler og mister fotfeste, og der gamle sannheter kommer under debatt. I denne brytningstiden ser vi klare og gjenkjennelige mønstre.

Det er nå på tide å stille spørsmålet: Har helse blitt en av vår tids mest opphetede kulturkamper?

Falmede hvite frakker og autoritære talemåter uten substans

Landsmoder Gro skal en gang ha sagt: «Vi har begynt å miste kontrollen over hva folk blir fortalt.» Og sannsynligvis blir det ikke enklere å styre folks meninger og oppfatninger i tiden som kommer. Med mindre myndighetene strammer inn ytringsfriheten i frie medier, på internett og i det private rom, vil stadig flere søke alternativ informasjon om temaer de interesserer seg for – enten det er babymat, grønnsaksdyrking, såpekoking eller kreftbehandling.

Autoriteter og myndigheter har vært vant til å ha enerett på definisjonsmakten, og dermed også sannheten. Men det vi nå ser, er en ny virkelighet. Både for oss, for næringsmiddelbransjen, Kreftforeningen og helsemyndighetene. Vi er i en overgang – fra et samfunn der informasjonsflyten var noenlunde oversiktlig, til et informasjonssamfunn hvor folk finner frem til kunnskap, tips og triks på mange arenaer og ulike språk. Sett slik, kan vi forstå at de gamle ekspertene ikke helt har skjønt hvordan de skal håndtere denne nye hverdagen – og det virker som om mange fortsatt ikke har tatt innover seg at tidene har forandret seg.

Vi har opp til nå levd i en kvasivitenskapelig tid, der forskning i liten grad har vært allemannseie, sett bort fra forvrengte medieoppslag. Vitenskap har i stor grad vært brukt som maktspråk, ofte for å legitimere politiske valg og råd mange finner ufornuftige. Slik er det ikke lenger. For nå har vanlige folk, helseentusiaster og nysgjerrige helsepersonell begynt med det uttenkelige: De har funnet ut at de vil lese forskningen selv. 

Reaksjonene fra myndighetene, etablissementet og hovedstrømsmedia på kritiske stemmer i helsedebatten har blitt altfor gjenkjennelige – kjedelige, avslørende, og først og fremst skremmende. Selv velbegrunnede, fornuftige og gjennomtenkte påstander avvises som enten uvitenskapelige eller farlige for folkehelsen. Men hvordan kan folks egne erfaringer og uttalelser være en trussel mot folkehelsen? Og hvordan kan forskning som makten selv refererer til, være farlig for folkehelsen? Med en slik logikk kan jo ingen som er kritiske til maktstrukturene eller de etablerte sannhetene uttale seg om noe som helst – og det ønsker vel ingen?

Det som derimot uteblir, er interesse og nysgjerrighet overfor alternative synspunkter. Vi har alle hørt historiene fra folk i vår bekjentskapskrets som opplevde at fastlegen ikke ville høre på hvordan de ble friske, dersom det skyldtes råd utenfor det etablerte helsevesenet.

Det vi ser er ikke ignorant interesseløshet. Normalt vil den som er trygg i sin sak reagere rolig og veloverveid, men de gamle autoritetene oppfører seg febrilsk og oppjaget. Å kneble og stemple motstemmer med hersketeknikker er et kjent tegn på frykt. Men hva er det de egentlig frykter? Dårlig folkehelse, eller at deres egen autoritet skal utfordres? Jeg bare spør.

Et problem med denne taktikken er at den nærer misnøye, skepsis og – i siste instans – konspirasjonsteorier, enten de har rot i virkeligheten eller ei. Folk ser jo at andre tilnærminger enn de offisielle ofte fungerer like godt, eller bedre. Et annet problem er at slike autoritære fremgangsmåter er utdaterte. Tidligere føyde folk seg mer når menn i hvite eller sorte frakker sa at «slik er det». I dag uttrykker mange at arroganse og manglende evne til dialog er pinlig. De konvensjonelle autoritetene mister terreng, omdømme og respekt. Den verdifulle tilliten står under press. Og det er i grunn ingen tjent med. 

Norsk helsesektor – alltid på vei mot en friskere befolkning

Historien viser oss at vitenskapelige fremskritt ofte kommer fra overraskende hold. Det gir ingen grunn til arroganse blant de etablerte. Levende – eller rettere sagt nå avdøde – eksempler på dette er Gregor Mendel, Ignaz Semmelweis, Nikola Tesla, Barry Marshall & Robin Warren, Stanley Prusiner, David Levy, Linus Torvalds og Srinivasa Ramanujan. Alle pionerer i sine felt, som hevdet seg utenfor det etablerte vitenskapsmiljøet. 

Noen vil kanskje innvende at offentlig helsebyråkrati og helsevesen ikke kan hive seg over enhver ny helsetrend eller ethvert preparat som har vist lovende resultater i en obskur studie. En viss konservatisme og grundighet er på sin plass. Men hvis et råd er feil og skadelig, spiller det da noen rolle om det er fordi det er utdatert, eller fordi det bygger på eksperimentell forskning eller anekdotiske erfaringer?

En ukultur hvor offentlig ansatte og eksperter oppfører seg som fornærmede tenåringer eller autoritære patriarker, er uakseptabel – først og fremst fordi det kan være en kraftig brems på veien mot en friskere, mer livskraftig befolkning. En befolkning som, slik tallene viser, i dag oversvømmes av autoimmune sykdommer, kreft, psykiske lidelser og ikke minst diabetes – som 40 nordmenn i gjennomsnitt blir diagnostisert med daglig, og en over en halv million antas å ligge i randsonen av å utvikle. Norsk folkehelsepolitikk har med andre ord feilet, og det ettertrykkelig. 

La oss gjøre et tankeeksperiment: Hvis myndighetenes helsepolitikk er riv ruskende gal på ett eller flere punkter, og dermed påfører befolkningen sykdom og dårlig helse – hvordan skal vi da rydde opp?

Er ikke ytringsfriheten, nysgjerrigheten og samfunnsdialogen våre beste sikkerhetsmekanismer for å unngå et slikt uføre? Har ikke historien vist at ydmykhet og evnen til å tenke utenfor den berømmelige boksen er det som fører til nye oppdagelser og innsikter? Og viser ikke all erfaring oss at nytenkning og åpenhet er det som kan rette opp fastgrodde feiltagelser?

Det er behagelig å gjenta mantraet: «Vi har verdens beste helsevesen». Problemet? Det er ikke bare høyst diskutabelt, det er også fullstendig uinspirerende. For hva skjer når vi erklærer oss selv som best? Da blir det med det løpende vedlikeholdet og noen små justeringer her og der. Ambisjonsnivået? 

Men hva om vi i stedet sier: «Vi skal få verdens beste helsevesen»? Da får vi et mål, en retning, og kanskje et lite spark bak. Det gir oss en oppgave – både helsevesenet og befolkningen – en felles retning å strekke oss mot.

Og ærlig talt: Norge har alt på plass for å klare dette krafttaket. Vi har penger på bok, en solid infrastruktur innen helse, og en befolkning som i økende grad stiller spørsmål ved om de gamle rådene og metodene faktisk virker. Vi ønsker ikke bare å leve, vi ønsker å leve godt – og lenge. Det er et usedvanlig godt utgangspunkt for å gå fra «verdens beste» på papiret til verdens beste i praksis.

Men for å komme dit, må vi faktisk slutte med å omtale kritiske og utradisjonelle stemmer – hvor sprø de enn måtte fremstå, som farlige for folkehelsen. Vi trenger disse stemmene, helsemyndighetene, fastlegene, vitenskapen – og ikke minst det abstrakte fenomenet folkehelsen trenger dem. Uten dem står vi på stedet hvil.