– Er norsk Høyesterett på vei mot politisering? Ny utnevnelse kan tyde på nettopp det

Hvilke signaler sendes til vanlige borgere når staten henter sine egne inn i domstolens høyeste organ, spør Adara Ryum Høeg i anledning utnevnelsen av Therese Steen til dommer i Høyesterett.

Regjering og Storting blir til stadighet sett etter i sømmene, mens domstolene får stort sett gå fri for kritikk i det offentlige ordskiftet. En ny utnevnelse til landets høyeste domstol bør vekke bekymring. Og den store bekymringen er at statsmaktene ikke lenger synes å bry seg med hva som virker tillitsvekkende.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Det er typisk norsk å være uavhengig

Vi liker så inderlig godt å tro at Norge er annerledes. At vi har domstoler som er fullstendig uavhengige, og dommere som er fri fra politikkens klamme hånd. Våre tilstander er ikke i nærheten av det vi ser i Polen, Ungarn og USA – domstolssystemer som våre medier og vitenskapsfolk ofte kritiserer. Men hvordan kan det ha seg at de samme strømningene vi kritiserer andre stater for, begynner å slå rot i våre egne institusjoner?

Det er slett ikke mangel på habile jurister i Norge. Juriststanden har gjennom flere år tiltrukket seg både skarpskodde, engasjerte og strategiske krefter. Men når det skal utnevnes nye dommere til landets gjeveste og mektigste embete, dommer i Høyesterett, synes det som om det er få å velge mellom.

Therese Steen ble utnevnt til dommer i Høyesterett av Kongen i statsråd den 20. juni, etter innstilling fra Innstillingsrådet for dommere. Dette er den konstitusjonelle veien for slike utnevnelser, og skal ifølge domstolloven bygge på kriterier som faglig dyktighet, integritet og uavhengighet.

– Bør være høyst kontroversielt

Professor Hans Fredrik Marthinussen ved Universitetet i Bergen sier uten omsvøp om utnevnelsen: «For meg fremstår denne som ekstremt politisk, og den bør være høyst kontroversiell.» Men kontroversiell er den ikke. Det er nærmest bare Marthinussen som stiller spørsmål ved ansettelsen. Fra andre medier er det stille. Men det er ikke første gang Marthinussen står alene i motvind. Han kaller utnevnelsen «hårreisende», og legger til: «Her snakker vi om en person som i høyeste grad har hatt en politisk preget juristkarriere, med svært tett kontakt med landets mektigste personer over lang tid, som nå skal sitte i Høyesterett og kontrollere den samme makten hun har vært så tett integrert i. Det mener jeg er hårreisende.»

Professorens bekymring er ikke særnorsk. Den europeiske menneskerettsdomstolen har slått fast i flere saker at dommere ikke bare må være uavhengige, men også fremstå som det. Spørsmålet er om tillit er noe vi burde ha til våre nye høyesterettsdommere? Eller rettere sagt: Bør vi ha tillit til dem som utnevner dommere, og til at systemet fungerer godt nok med tanke på optimal rettssikkerhet?

Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.

Tette koblinger

Therese Steen har ikke bare arbeidet med regjeringspolitikk. Før hun entret Statsministerens kontor som ekspedisjonssjef i 2018, en av de mektigste byråkratstillingene i Norge, arbeidet hun ni år som advokat for Statens advokatkontor, Regjeringsadvokaten, og deretter to år som lagdommer i Borgarting lagmannsrett. På fritiden har Steen etablert investeringsselskapet Investeen AS, et privat aksjeselskap finansiert med lån fra sin ektemann, managing partner i BAHR og en av Norges ledende advokater innen energi-, olje- og gasstransaksjoner. 

Investeen AS har blant annet eierandeler i helseteknologiselskapet Cytovation – som i 2021 fikk betydelig økt verdi da det statlige klimafondet Nysnø Klimainvesteringer, ledet av værprofilen Siri Kalvig, gikk inn som investor. Saken har tidligere vært omtalt i både Børsen, Dagens Næringsliv og Steigan.no, ikke bare fordi klimafondets investeringsstrategi vakte undring (immunterapi er neppe direkte klimarelatert), men også på grunn av de tette koblingene mellom statlig kapital og private nettverk av byråkrater, advokater og politikere.

Formodentlig har Steen ikke gjort noe galt. Hun kjenner nemlig regelverket godt – for det er nettopp hun, som ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor, som har kurset regjeringsmedlemmer i habilitet og aksjekjøp. Men konseptet med at mektige byråkrater kan tjene titalls millioner ved hjelp av statens egne investeringsfond, er ikke et direkte sunnhetstegn ved det norske systemet. Og det er nettopp det som har skjedd i denne saken: Aksjekursen ble drevet opp med over 20 millioner kroner da investeringsfondene Nysnø og Investinor, eid av Næringsdepartementet, gikk inn i selskaper Steen hadde kjøpt på billigsalg. Hvorvidt dette skyldes tilfeldigheter eller er et utslag av kløkt og kontakter, kan man bare spekulere i. Det vi vet er at ekteparet Steen-Svensen har god oversikt over det som rører seg i det politiske og økonomiske toppsjiktet i Norge.

Uheldige signaler

I fjor gikk Steen fra SMK til en direktørstilling i Norges Bank. Norges Bank fikk imidlertid ikke nyte hennes kompetanse lenge da hun tiltrer som høyesterettsdommer allerede i august i år. Det er verdt å merke seg: Norges Bank, Regjeringsadvokaten, Statsministerens kontor og Høyesterett utgjør ulike grener av makt og kapital. Nå knyttes de sammen i én person.

Hvilke signaler sendes til vanlige borgere når staten henter sine egne inn i domstolens høyeste organ? Jeg kan bare anta at mange kan oppfatte en slik manøver som et tegn på at statens makt snører seg til, eller at staten er ivrig etter å ivareta sine egne interesser. I alle tilfeller vekker ikke utnevnelsen tillit. Det er ikke Therese Steen i seg selv vi mangler tillit til; man har ingen grunn til å tro at hun ikke vil utføre dommergjerningen med faglig dyktighet og objektivitet. Det er systemets tankegang og handlinger som er lite tillitsvekkende og bør granskes. 

Hvilke stemmer mister vi i denne typen utnevnelser? Det kan være lett å glemme, både for Innstillingsrådet for dommere og for Kongen i statsråd, at domstolene er ment å være borgerens vern mot staten. Maktfordeling er fundamentet i en rettsstat, og var et av de mest sentrale prinsippene vår egen opprinnelige grunnlov ble bygget på. Derfor må vi være sikre på at dommerne evner å se flere perspektiver enn bare den offentlige. Vi må rett og slett unngå at kun uniformen byttes.

Men hvorfor er det så viktig at dommere rekrutteres bredt? Skal ikke en dommer dømme uavhengig og nøytralt, uansett bakgrunn? Forskningen – i likhet med folkelig antakelse – viser at det ikke er så enkelt. For ingen er mer enn et menneske, selv ikke dommere… 

Hva sier ekspertene?

Gunnar Grendstad er professor ved Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, og regnes som en ledende forsker internasjonalt innen dommeratferd og politisk kultur. Grendstad og hans forskningskolleger har funnet systematiske mønstre i hvordan dommeres tidligere yrkeserfaring – særlig fra offentlig sektor – påvirker deres voteringer og rettslige vurderinger i Høyesterett.

Grendstads analyser viser at dommere som tidligere har jobbet i departementer, påtalemyndighet, politi, universiteter eller andre offentlige institusjoner, har en tendens til å støtte statens syn i sivile saker hvor privatpersoner eller næringsliv står imot det offentlige. Disse dommerne legger også større vekt på hensynet til systemlojalitet, forvaltningens skjønn og rettsteknisk stabilitet. I motsetning til dette har dommere med bakgrunn som advokater i privat næringsliv eller sivile rettighetsorganisasjoner, høyere sannsynlighet for å støtte individuelle parter, særlig i saker om eiendomsrett, velferdsytelser og forvaltningsvedtak, samt større tilbøyelighet til å vektlegge individuelle friheter, rettssikkerhet og kontroll med forvaltningen.

I en omfattende analyse av over 800 sivile dommer (1963–2015) fant forskergruppen at når dommerpanelet domineres av personer med offentlig bakgrunn, øker sjansen for at offentlig part vinner. Når flertallet i panelet er kvinner med privat erfaring, øker sjansen for at privat part vinner. 

Ergo er det av stor betydning at landets dommere rekrutteres fra både offentlig, men også privat sektor. Det har videre en verdi å ikke velge dommere som står i sterk kontakt med maktens innerste korridorer. 

En verdig motkandidat

Dersom staten ved Innstillingsrådet for dommere og Kongen i statsråd anså det som sin oppgave å bevare det private næringslivet og private parters rettssikkerhet, hadde de hatt mange kandidater å velge mellom. Trekkes frem kan den eminente høysterettsadvokaten Bettina Banoun. 

Banoun har markert seg som en sterk juridisk forsvarer av borgernes og bedrifters rettigheter i møte med det offentlige, og har ofte utfordret ulovlig eller uforholdsmessig beskatning, formelle saksbehandlingsfeil i forvaltningen, samt inngrep i rettssikkerhet og kontraktsvern. Banouns arbeid kjennetegnes av vedvarende rettslig kamp mot stat og kommune, med mål om å sikre privatpersoners og små aktørers rettigheter i møte med offentlig makt. Flere av sakene hennes har ført til juridisk presedens, lovendringer eller erstatningsutbetalinger – noe som understreker hennes styrke som skatte- og prosedyreadvokat.

Men en høyesterettsdommer som Banoun kan vi trolig se langt etter. Det er ikke fordi Banoun  ikke er kvalifisert eller ikke har søkt stillingen – hun har søkt embete som høyesterettsdommer tre ganger, men har aldri blitt innstilt av Innstillingsrådet tross en imponerende merittliste. Therese Steen har søkt én gang, og ble innstilt som som nummer én. Min prediksjon er at Steen, som har omtrent 16-17 år foran seg i Høyesterett, ender som justitiarius en dag.

Det eneste vi kan gjøre nå, er å følge nøye med på hvordan den nyutnevnte dommeren voterer i sakene som skal dømmes i siste instans.