Demokratiet er ikke bare utredninger og pent og pyntelig lovforarbeid. Det er et villniss av stikkende roser, sleipt ugress og dyptpløyende eiketrær, skriver Adara Ryum Høeg.
Kulturdepartementets strategi mot desinformasjon viser oss igjen at kulturpolitikk er omdreiningspunktet for makt og påvirkning. Lite tyder på at Jaffery og hennes kulturbyråkrater kan tolerere den råskap, vilje, frustrasjon og idérikdom som veller ut av det norske folk i internettets tid.
Kulturminister Jaffery står nå overfor sitt livs store prøvelse: Vil hun stå i mot maktens korrumpering, eller vil hun snuble i grunnlovsfedrenes snare?
En potpourri av våpen mot desinformasjon
Har du hørt om Digital Services Act? Ikke det?
Det hadde heller ikke jeg. Det var da jeg ble kjent med Kulturdepartementets Strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon at jeg ble klar over at Norge planlegger å innføre EU-forordningen Digital Services Act (DSA) i 2025. Et regelverk som gir myndighetene adgang til å bøtelegge sosiale medier som har uønsket informasjon liggende ute på sine kanaler. Straffen for å la brukerne spre informasjon myndighetene anser som ulovlig eller skadelig, skal svi – boten kan settes til 6 prosent av selskapets globale omsetning.
Avisen Subjekt skal ha takk for å trekke saken frem i offentligheten, og for å legge press på kulturministeren – for å få henne til å svare for seg. For dette er trolig tiårets mest traurige sak for rettsstaten og demokratiet Norge.
Nå rulles EU-regelverket ut samtidig med Kulturdepartementets egne initiativer mot desinformasjon, en cocktail av små og store virkemidler som skal hindre at usannheter, deepfakes, falske kontoer, propaganda og annen politisk ukorrekt informasjon sprer seg i samfunnet – særlig på internett.
Blant våre nasjonale tiltak finner vi forslag om økt bruk av bibliotekene til digital opplæring, planer om et forskningssenter som skal analysere desinformasjon og polarisering, samt et forslag om å gi Medietilsynet utvidet mandat for overvåkning. Virkemidler som må sies å være særnorske initiativ som i seg selv ikke utgjør alarmerende trusler mot ytringsfriheten.
DSA, derimot, er av et helt annet kaliber.
La oss stifte bedre bekjentskap med DSA, og hvilke mekanismer regelverket legger opp til.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Digital Services Act: Hva har dette med frihandel å gjøre?
Ideen om Digital Services Act ble lansert av EU-kommisjonen tilbake i desember 2020. EU kjente da på økende bekymring for at internett kunne brukes til spredning av ulovlig innhold, desinformasjon, netthat og farlige produkter.
Allerede i 2024 ble forordningen fullt gjeldende i EU-sonen. Vårt storting kan i utgangspunktet ikke gjøre annet enn å adlyde – så fremt ikke Norge velger å sette foten ned. Norsk politikerstand og byråkrati er imidlertid ikke det minste interessert i å avvise forslaget, de imøtekommer regelverket med iver og åpne armer.
Først og fremst skal DSA sikre at borgerne i EU vernes mot ulovlig innhold på internett – hat, trusler, terrorpropaganda, barnepornografi, krenkelse av opphavsrett, ulovlige produkter og svindel. Barn og unge gis et særlig vern – hvor tanken er at unge mennesker må beskyttes mot skadelig innhold som kan fremme selvskading, spiseforstyrrelser og vold.
Målet med DSA høres dermed tilforlatelig fornuftig ut. Ingen setter pris på at bestemor blir svindlet for sine sparepenger, eller at jentunger pådrar seg spisevegring og forbrukergjeld grunnet umenneskelig pågående reklame.
Men hvem vil egentlig ha Digital Services Act, når alt kommer til stykket?
Det er ingen enkel sak å kontrollere det som legges ut på internett. Det er nærmest umulig uten å gripe inn i den frie meningsutvekslingen – for hvor går grensen, og hvem skal sette den? Hva er hat – er glødende politikerforakt hat? Hva kan føre til spisevegring – kan kostholdsråd som avviker fra myndighetenes lede dit?
DSA går imidlertid lenger, langt lenger: Regelverket skal også beskytte oss, massene, mot skadelig innhold – innhold som kan tenkes å ha for «alvorlige konsekvenser» for enkeltpersoner eller samfunnet. Innlegg som kan ha islett av konspirasjonsteorier, radikaliserende innhold og manipulerende budskap, spesielt i sensitive perioder som valg, helsekriser eller krig, regnes som skadelig.
Spørsmålet består: Hvem er innsiktsfull nok til å avgjøre hva som er konspirasjonsteorier eller manipulerende budskap i dagens verden?
Kan det tenkes at ideen om det grønne skifte er propaganda; en ideologi plantet av Russland og Kina for at Vesten skal sløse bort sine ressurser og humankapital?
Et pulverisert angiversamfunn
DSA er fiffig utformet. Regelverket legger ikke opp til formell sensur, nei langt ifra: Myndighetene skal ikke kunne fjerne innhold fra digitale plattformer. DSA pålegger derimot plattformene å identifisere innhold og atferd som kan føre til skade. Og brukerne – vi – gis rett til å rapportere, og til å klage på plattformenes beslutninger dersom de velger å la innhold bli værende, eller fjerne det. Fjernes det derimot ikke, og det viser seg å være skadelig i henhold til styresmaktenes tolkning av regelverket, venter imidlertid pisken – boten som er ment å svi.
DSA oppretter dermed ikke en sentral sensurmyndighet, men fordeler ansvar mellom plattformer, brukere og tilsynsmyndigheter. Med andre ord, et pulverisert angiversamfunn – der alt og ingen står til ansvar for at den digitale menighetsutvekslingen blir stadig mer innsnevret.
For når aktørene på internett risikerer store bøter – opptil flere prosent av global omsetning – vil de naturlig nok tilpasse seg. Alle som har hatt befatning med bedriftsøkonomi forstår hva en bot i en slik størrelsesorden innebærer.
Resultatet vil høyst sannsynlig bli overmoderering, hvor kritiske og kontroversielle ytringer fjernes i redsel for økonomisk ruin. Automatiserte filtreringssystemer og kunstig intelligens vil hjelpe til og fange opp innhold bredt. Null sensur, med andre ord – kun et effektivt ris bak speilet for medium som våger å tillate «avvikende» påstander i sine kanaler.
For å motvirke at DSAs mekanismer går på ytringsfriheten løs, stiller DSA krav om transparens: Plattformene må forklare hvorfor innhold fjernes eller dempes, og brukerne skal kunne klage og få en ny vurdering. Domstolene skal deretter kunne overprøve plattformenes beslutninger for å hindre vilkårlig sensur…
Lykke til, sier bare jeg. Alle som har fått en av kontoene sine stengt på sosiale medier, vet godt hvor godt ankemulighetene der fungerer. Og alle som har tatt sin sak til domstolene, særlig om kontroversielle samfunnsspørsmål, vet likeledes hvor tidkrevende og lite betryggende en slik prosess er.
Et dokument som oser av kvinne- og folkeforakt
EU er tilbakeholdne med hva de mener med «desinformasjon». I EUs skriverier er antydningene vage – det vises til informasjon som kan svekke demokratiet og rettsstaten, radikaliserende innhold som kan føre til terror og sabotasje. Alvorlige saker, med andre ord – og forhold som vi ikke vil ha på norsk jord.
Det norske Kulturdepartementet er på sin side transparente om hva de oppfatter som problemer med dagens åpne digitale samfunnsdebatt. I strategien fremkommer det, svart på hvitt, at det særlig er forhold som kjønn, religion, innvandring og klima som skaper polarisering. Og polarisering synes å være noe man ønsker å unngå – for alt det er verdt.
Det ene temaet som trekkes frem i strategidokumentet, flere ganger enn noe annet, er klima – og misvisende informasjon om klima- og fornybarpolitikk. Vi har altså med en salig røre å gjøre. I det ene øyeblikket tales det om etterretning, og fare for valgpåvirkning og terror, i det neste snakkes det om informasjon som fører til skepsis og motvilje mot de rådende styresmakters energi- og miljøpolitikk.
Men hvordan kan informasjon om klima være en trussel mot demokratiet, frie valg, eller være ulovlig innhold – som hat, barnepornografi, eller misbruk av opphavsrett osv.? Jeg bare spør: Blir salige Jon Hustads utspill om det feilslåtte grønne skiftet nå stemplet som skadelig og misvisende?
Det trekkes videre frem i strategien at det er et betydelig samfunnsproblem at marginaliserte befolkningsgrupper nærer skepsis til tradisjonelle redaktørstyrte medier, særlig når det gjelder klima, kjønn og innvandring. Og de marginaliserte er, som ofte tidligere, særlig unge menn med lav utdannelse – som lever i en offerrolle og i utenforskap.
Som en relativt ung kvinne med nærmere et dusin års høyere utdannelse, er jeg vant til å settes i samme bås som de uutdannede unge mennene. For nei, jeg nærer ikke videre interesse for tradisjonelle norske medier.
Norske aviser kjeder meg, stort sett, de plager meg med sine ensidige vinklinger og politisk korrekte mas om den samme snevre tematikken igjen og igjen. De underholder meg ikke med nye perspektiver og dybdekunnskap – de gir meg lite mental stimuli, og sjelden en god latter.
Det jeg gjerne vil ha, er overordnede perspektiver, komplekse samfunnsøkonomiske analyser, cutting edge forskning om alt fra klima, historie, legemidler, kosthold og økonomi, samt internasjonale nyheter fra hele verden. Lite av dette finner jeg i norske aviser. Jeg faller med andre ord inn i den målgruppen Kultur- og likestillingsdepartementet vil redde fra total forvirring:
«Enkelte opplever at dei redaktørstyrte mediene har gått bort frå sitt samfunnsfunksjon som offentleg vaktbikkje, og at dei aktivt bidreg til å halde oppe dominerande maktstrukturar, og at dei ikkje speglar kvardagen og utfordringa til vanlege folk.
Fra Kulturdepartementets Strategi for styrking av motstandskrafta mot desinformasjon, s. 17
Desse margenaliserte gruppene søker informasjon andre stader. Dei oppsøkjer nyheiter og informasjon frå nettsider som ikkje følgjer journalistiske standardar, nettforum, sosiale medium eller chattetjenester. Informasjonen om politikk interesserer dei, men informasjonen er ikkje nødvendigvis forankra i fakta. Dei avviser korrigerande informasjon når han ikkje stemmer overeins med deira eigne politiske oppfatningar.
Slik misnøye og utanforskap er ofte knytt til oppfatningar av eit urettferdig samfunnshirarki, der ein sjølv er den ‘tapande parten’ i sosiale, økonomiske og politiske samenhengar. Desinformasjon kan rettast inn mot slike politiske skiljelinjer og treffe særleg ytterleggåande og styresmaktspeptiske grupper. Det gjer desse gruppene meir utsett enn befolkninga ellers, mellom anna for russisk påverknadsaktivitet.»
Der fikk jeg den: Jeg er en marginalisert taper uten evne til å ta til meg korrigerende informasjon, og et enkelt offer for russisk propaganda.
Det er mye mulig at jeg ser fanden på høylys dag, og leser strategidokumentet til kulturministeren i verste mening. Det er imidlertid vanskelig å legge godviljen til når denne uttalelsen kommer fra hennes statssekretær, Erlend Hanstveit, i en e-post til Subjekt:
«At opposisjonen kritiserer en strategi før de har rukket å lese den, er modus operandi. Derfor er vi mer opptatte av hva strategien skal oppnå, enn hvordan den blir mottatt av enkelte.»
Ikke bare blir enhver som kritiserer strategien beskyldt for å ikke ha lest notatet. Det fremkommer også at departementet ikke bryr seg om hvordan deres tiltakspakke blir mottatt. Ja, hvorfor skulle de bry seg om det – gjennomført blir den, uansett hva folket måtte mene.
Ytringsfrihet: Et vern mot ensretting – og en rett til polarisering?
Polarisering er et yndet begrep i Kulturdepartementets strategi mot desinformasjon:
«Førebyggjande tiltak vil i stor grad vere retta mot å styrkje det offentlege ordskiftet og motverke polarisering, og vil på den måten førebyggje langt meir enn berre desinformasjon.»
– Fra Kulturdepartementets strategi for styrking av motstandskraft mot desinformasjon
«Dei siste åra har det vore retta stadig meir merksemd mot truslar mot demokratiet, som politisk polarisering, digital utanforskap og desinformasjon.»
«Ein viktig del av kunnskapsarbeidet vil vere å følgje med på utviklinga i det offentlege ordskiftet, mellom anna når det gjeld polarisering og spreiing av desinformasjon.»
«Uavhengig av kven som spreier desinformasjon, kan han fortrengje annan type informasjon og svekkje folks tillit til nyheitsmedium, politikarar og institusjonar, gå utover den politiske debatten og hundre opposisjon, true valprosessar, forsterke polarisering og svekkje samhandet med nære allierte.»
Siden 2015, og særlig de siste årene, har ordet «polarisering» i økende grad blitt framstilt som et samfunnsproblem. Noen steder i verden er det gjerne det, men er polarisering et reelt problem som påvirker hverdagen til folk flest i Norge negativt? Eller er det noe media og politikere liker å snakke om? Etter mitt syn er det i alle tilfeller ikke et sunnhetstegn at polarisering trekkes fram som navnet på et problem som må få en politisk løsning.
Meningsmangfold – og meningskaos – er en naturlig følge av at stadig flere stemmer slipper til, særlig i sosiale medier, som i dag er en ekte demokratisk arena hvor alle kan rope ut sin frustrasjon og hjertens mening – uavhengig av meritter, utdannelse, skriveferdighet og gjerne uten særlig innsikt i temaet. Her konkurrerer alle med alle om folks oppmerksomhet. Vi har med andre ord fått reell ytringsfrihet.
Jeg våger å spørre: Er ikke ytringsfriheten selve polariseringens frihet – vår frihet til å være ulike, mangfoldige, uenige og opposisjonelle, både overfor hverandre og styresmaktene? Hvorfor kan vi ikke som samfunn få lov til å være mangslungent? Hvorfor må den offentlige arenaen monitoreres nå når alle som vil dele sine tanker omsider har fått slippe til?
Det er grunn til å reflektere over hva staten, Kulturdepartementet og kulturministeren egentlig ønsker med sin strategi. De beskriver problemene, men ikke hvilket samfunn de vil skape. Har de visjonene på plass – og kommer strategien fra et rent hjerte?
For hva taper vi dersom vi blir mindre polarisert – og dermed nødvendigvis mer ensrettet?
Det motsatte av polarisering og en kaotisk samfunnsdebatt som foregår på mange arenaer, vil være en debatt som følger regulerte spilleregler – der et fåtall redaktører avgjør hvilke stemmer som slipper til. Dette minner om etterkrigstidens situasjon, da Arbeiderpartiet styrte landet, alene. Det var sikkert behagelig for AP, men ikke for dem som hadde andre meninger om politikk, ideologi, samfunnsøkonomi eller hva det måtte være.
Siden temaer som klima, kjønn og religion trekkes frem såpass mange ganger i departementets notat, sitter jeg igjen med inntrykket av at de som mener noe annet enn den etablerte politiske eliten om disse betente temaene, blir kategorisert som et samfunnsproblem – altså de som skaper polarisering, og ergo de som må lukes ut som skadelige.
I fare for å så en stråmann, vil jeg påstå at kategoriseringen ikke er gjenkjennelig. Fra mitt perspektiv, som en alminnelig dame, har jeg inntrykk av at det snarere er styringspartiene som skaper den polariseringen de uttrykker bekymring for. For er det ikke nettopp de, med sin identitetspolitikk, hvor alt skal politiseres, som har fremmanet polariseringen. Og er det ikke nettopp dem som angriper enhver meningsmotstander – om det så gjelder klima, helse eller likestillingspolitikk – med nedverdigende ord som lite inkluderende, uvitenskapelig eller rasistisk?
Kulturdepartementet – det viktigste av departementer
Nordmenn har en tendens til å anse Kulturdepartementet og ministerposten der som noe litt annenrangs – for hvem bryr seg egentlig om hvem som er kulturminister? Vi liker å tro at de mektigste statsrådene sitter i Finansdepartementet og på Statsministerens kontor.
Vi som har hjerte for kultur, vet dette allerede – som en evig og urokkelig sannhet: Kulturen er det viktigste av alt – også i politikken. Dette er noe den norske venstresiden generelt har vært mye mer bevisst på enn høyresiden: Har man kulturen – skoleverket, universitetene, religionen og kunsten – under kontroll, har man folkets ideologi og tankeverden i sin hule hånd. Mennesket er nå en gang slik at selv våre sanser og innerste tanker er, og forblir, formet av ideologien vi innehar.
Det Kongelige Kirke- og Undervisningsdepartementet ble i sin tid opprettet nettopp for å koordinere troslivet til nordmenn. Kulturdepartementets strategi mot desinformasjon viser oss igjen at kulturpolitikken er omdreiningspunktet for makt og påvirkning.
For tenk gjennom det: Nesten alt vi har, er i bunn og grunn ideer. Ideen om hva Norge er, og hvordan det står til med landet vårt, skapes av ordskiftet vi har – fellessamtalen som finner sted. En samtale som i stadig større grad skjer på internett. En samtale som nå skal tones ned og politiseres – fordi den angivelig har blitt for lystig, uregerlig og ukorrekt.
Er det realistisk at ytringsfrihetens forkjempere finnes i Brussel og i regjeringskvartalet?
Det er viktig å være bevisst på at de sittende styresmaktene sjelden tjener på at samfunnsdebatten og debattklimaet beveger seg i andre retninger enn deres egen politikk. Ytringsfrihet er – og forblir – en rettighet som i størst grad gagner opposisjonen, enten den er politisk, vitenskapelig eller kulturell.
Nei, ytringsfrihet har sjelden vært makthavernes venn. Det er ytringsfriheten som har ført til regjeringsskifter. Det er ytringsfriheten som har utløst totale politiske omveltninger. Det er kun ytringsfriheten som kan føre til at styringspartiene i Norge og Brussel skyves ut på sidelinjen, og at stafettpinnen overtas av nye politiske krefter med andre visjoner for Norge og Europa.
Det er lite som tyder på at meningsmangfoldet som har oppstått, er noe de etablerte politiske miljøene verdsetter – og hvorfor skulle de det? Ingen ønsker å utslette seg selv, og svært få gjennom historiens gang har vært villige til å gi fra seg makt frivillig. Og i et demokrati, er folkets tankeverden den eneste måten å beholde makten på.
Mellom linjene i Kulturdepartementets, så vel som i EUs, dokumenter leser jeg at den store faren hverken er barnepornografi eller brudd på opphavsrett, men risikoen for at folket kan finne på å bruke det mektigste våpenet de har på nye måter: valgseddelen.
Grunnlovfedrenes snare
Kulturminister Lubna Boby Jaffery viser til Grunnlovens § 100, som fastslår at «Ytringsfrihet bør finne sted». Det er riktig, som Jaffery påpeker, at paragrafen pålegger myndighetene å legge til rette for fri debatt og informasjonstilgang. Det hun, og vi alle, ikke må glemme, er at § 100 først og fremst er vår bestemmelse. Dens hovedformål er ikke å gi staten makt til å innføre restriksjoner, men å verne oss mot nettopp statens restriksjoner.
For som grunnlovsfedrene meget vel visste: Statens vesen vil alltid ha en tendens til å innskrenke ytringsfriheten – særlig når folks ytringer begynner å kritisere staten selv.
Jaffery står nå overfor sitt livs store prøvelse: Vil hun klare å motstå maktens berusende korrumpering – kreftene som er så nitidig beskrevet i filosofien, litteraturen og psykologien? Eller vil hun snuble i grunnlovsfedrenes snare?
Lite tyder på at Jaffery og kulturbyråkratene kan tolerere den råskap, vilje, frustrasjon og idérikdom som veller ut av det norske folk i internettets tid. Den skjønnheten som oppstår når uregjerligheten får råde, ser ikke Kulturdepartementet. Det er en skam – for ogås dette er Norge.
Såkalte ubegrunnede påstander, vitenskapsfornektelse og dårlig formulert samfunnshets er også norsk kultur. Ikke kultur som departementet har bestilt eller betalt for, men folkets kultur – og den har etablissementet aldri satt videre pris på.
Her, Jaffery, har du demokratiet i full blomst. Demokratiet er ikke bare utredninger og pent og pyntelig lovforarbeid. Det er et villniss av stikkende roser, sleipt ugress og dyptpløyende eiketrær – noen plantet av russere, men de fleste av nordmenn selv. For som alle innerst inne vet: Hvem som har sannheten og vitenskapen på sin side, kan kun tiden vise.
Så hold fingrene av fatet. Grunnloven § 100 – den er vår. I ytringsfrihetens navn kan vi tåle å miste litt av bestemors sparepenger og pådra oss litt forvirring og forbrukergjeld. Folk ble tross alt radikalisert før internett også – husk det.