At monarkembetet går i arv, er strengt tatt en uheldig konvensjon, skriver Henrik Høeg i sin respons til J.K. Baltzersen.
J.K. Baltzersen har skrevet et langt og interessant innlegg om monarkiets rolle, historie og mulige fremtid. Jeg takker for engasjementet – også når det utfordrer mitt eget forslag, som tydeligvis har fungert etter hensikten: å starte en diskusjon om hva slags statsoverhode vi faktisk trenger. Baltzersen stiller imidlertid en rekke spørsmål til mine forslag, og for at ikke denne responsen skal fremstå altfor spredt, vil noen av dem måtte stå ubesvart.
I teksten jeg publiserte den 3. februar, fremheves monarkens representative rolle, som landets personifisering og ansikt utad. Til dette påpeker Baltzersen at den norske monarken – i likhet med for eksempel den britiske –, har en politisk utøvende rolle i forhold til regjering, storting, og utenrikstjenesten. Han fremhever monarkens tre rettigheter overfor regjeringen: Retten til å bli rådspurt, samt oppmuntre og advare. Det er ingen tvil om at en person som gjennom regjeringers og generasjoners gang har disse rettighetene, besitter en varig og genuint politisk makt.
Det er utvilsomt fordeler ved et slikt system, sammenlignet med eksempelvis det svenske, der disse rettighetene utgår. Våre politikere har, i det minste i prinsippet, den særegne erfaring og kompetanse som kreves for å treffe beslutninger på fellesskapets vegne. De oppnår sine verv gjennom hardt arbeid, som igjen kan skyldes pliktfølelse såvel som maktbegjær. Men de samme aspirasjoner som bringer dem til maktens tinder, innenfor parti og regjering, gjør dem også tilbøyelige, som Ikaros i den gamle myten, til å utvise overmot, og fly for nær solen. Slik Ikaros glemmer at hans vinger består av lånte fjær og voks, glemmer våre politikere at makten deres utgår fra folket.
Det er derfor fordelaktig at monarken, i kraft av sine tre rettigheter, kan virke modererende på de yrkespolitiske temperamenter. For i motsetning til dem, er monarken ikke engasjert i det yrkespolitiske system. Der regjeringens øvrige medlemmer er mer tilbøyelige til mer eller mindre luftig glideflukt, skal vår konge eller dronning, i det minste i prinsippet, kunne beholde begge bein på jorden. Regjeringens politikere er valgt av folket, og skal målbære de til enhver tid gjeldende politiske krav og visjoner. Tidens krav kan imidlertid virke utilbørlige, hvilket prinsipielt sett kan belyses gjennom monarkens særegne maktutøvelse.
Takket være Baltzersens innspill, blir det tydelig for meg at den norske monarken, ideelt sett, kan ha minst tre funksjoner, som vanskelig kan overtas av en president. Som statsoverhode på tvers av tid, generasjoner og mer eller mindre flyktige trender, virker monarken samlende på befolkningen, og innbyr til en felles, nasjonal identitet. I kraft av konge eller dronning i statsråd, virker monarken likeledes modererende på tidens politiske krav, personligheter og trender. Til sist kan en tredje funksjon skilles ut, nemlig en moralsk og etisk oppløftende funksjon, som vil kunne utgå fra monarkens person, dersom denne har særlige evner og meritter. Det var med henvisning til en slik funksjon at jeg påpekte behovet for en «aristokratisk» monark, det vil si, en person som styrer i kraft av sin personlige egnethet og evnerikhet.
I møte med denne modellen, kan man innvende at én og samme person vanskelig kan fungere samlende, modererende og oppløftende. Jeg har argumentert for at en person hentet fra kulturelle eller akademiske kretser, ikke vil virke tilstrekkelig samlende, ei heller oppløftende på riktig vis. Derimot argumenterte jeg for at våre idrettsutøvere, som både er allment elsket og beundret, vil virke samlende såvel som oppløftende. Hva gjelder monarkens modererende funksjon, bør denne være fullt forenlig med den uvanlige driv og virkekraft som en idrettsutøver legger for dagen. Slik en typisk idrettsutøver har latt langsiktige visjoner seire over den lavere begjærsnaturens umiddelbare krav, kan en moden og erfaren monark skue lenger enn den til enhver tid sittende regjering.
Baltzersen etterspør større klarhet i hvilke formelle krav som bør gjelde for kongs- eller dronningemner. Ved en eventuell avvikling av arvemonarkiet, er det imidlertid klart at dagens krav bortfaller: At neste monark skal være den nåværendes førstefødte datter eller sønn. I motsetning til Baltzersen, mener jeg at dette kravet er uheldig. Det stemmer formodentlig at en person som er født inn i tronarvingrollen, vil være bedre egnet enn en tilfeldig person trukket inn fra gaten. Vi bør imidlertid kunne forvente mer enn som så, i form av en svært godt egnet kandidat, hvis egnethet fremgår av dennes evnerikhet og bragder.
At monarkembetet går i arv, er strengt tatt en uheldig konvensjon. Dersom andre embeter, for eksempel ministerembeter eller dommerembeter, gikk i arv, ville arvingen trolig også være bedre skolert enn en person som aldri har vært forberedt på noen slik oppgave. Allikevel har vi ikke innrettet oss slik, og med rette. Under et mer meritokratisk rekrutteringsregime, skaffer vi kandidater til slike embeter som er langt bedre egnet enn den jevne arving. Til dels fordi eplet aldri faller rett ved stammen, og til dels fordi arvede privilegier lett kan virke forringende på menneskers karakter. Men først og fremst er dette et spørsmål om statistikk. Kun en liten del av befolkningen vil utgjøre egnede kandidater, og sannsynligheten for å tilhøre dette sjiktet, er forholdsvis liten, uavhengig av familiebakgrunn. Likeledes vil det finnes for mange egnede kandidater til at en vesentlig andel av disse kan nedstamme fra nåværende embetsinnehaver.
I mitt forrige innlegg, nevnte jeg idretten som potensiell rekrutteringsarena for fremtidige norske monarker. Baltzersen etterspør større klarhet i hva som isåfall skulle gjelde som formelle kriterier, og nevner eksempler på fremstående idrettsutøvere som kan være uegnede. Dersom kriteriene er på plass, byr det sistnevnte ikke på noe større problem. Når det kommer til stykket, er det kun én kandidat som skal velges til embetet. At andre mer eller mindre valgbare kandidater er mindre egnede, skulle vi kunne akseptere. Jeg tror heller ikke, som Baltzersen, at tilknytning til et bestemt idrettslag vil være til ulempe for en kandidat. Dersom, rent hypotetisk, Erling Haaland skulle velges til Norges konge, ville nok også norske Arsenal-tilhengere la seg begeistre.
Nordmenn som folkeslag er riktignok sterkt sterkt forbundet med idretten og dens personligheter. Det er naturlig at vi føler tilknytning til mennesker som består harde prøvelser, i større grad enn noen som mer passivt forvalter arvede privilegier. En lignende karisma og evnerikhet er å finne hos det norske naturmennesket, hvis fremste eksempel nok vil være Lars Monsen. Monsen har gjennom sine ekspedisjoner vist en beundringsverdig utholdenhet, og evne til å navigere i ekstreme situasjoner. Var han monark, skulle det være en smal sak for Monsen å besøke alle landets kommuner, være det til fots eller med hundeslede. I likhet med vår nåværende kronprinsesse, ville nok Monsen fort kommet til å kjede seg ved kongelige bryllup i Monaco, og lignende. Dette trenger ikke å være noen ulempe. Statsoverhodet kan godt unnvære slike arrangementer, gjerne til fordel for friluftsliv.
Når dette er sagt, er jeg skeptisk til å formalisere positive kriterier for valgbarhet, for eksempel knyttet til idrett eller friluftsliv. Et jevnt over holdbart valgresultat vil nok best sikres av at valgkollegiet – eksempelvis Stortinget – gjør en skjønnsmessig vurdering i den konkrete situasjon.
Uansett hvem som får valgmandatet, bør et negativt kriterium imidlertid gjelde: Yrkespolitikere – la oss si, tidligere medlemmer av Storting eller regjering – er ikke valgbare.
Dersom monarkembetet blir del av en politisk løpebane, ville monarkens særegne funksjoner – som jeg forsøksvis har kalt samlende, modererende, og oppløftende – være en saga blott. Politikere, særlig de aldrende blant dem, virker til en viss grad samlende, men de er også gjenstand for forakt og misunnelse. Hva gjelder modereringsevnen, vil et politisk temperament, med sterkt pregede politiske slagsider og forbindelser, ikke kunne virke etter hensikten. Til sist vil en politiker ikke virke oppløftende som monark, fordi det sett med egenskaper og ferdigheter som har ført vedkommende opp og frem i politikken, er generelt forenlig med det vi kan kalle beundringsverdig oppførsel. Generelt sett, vil de egenskaper som er påkrevd og forsåvidt forbilledlig i politisk sammenheng, virke lite oppløftende innenfor andre livsområder.
Det mest tungtveiende argument for å utelukke politikere fra embetet, er imidlertid dette: Embetet bør ikke gjøres til gjenstand for et internpolitisk maktspill, der enkeltpersoners vennetjenester og politiske fraksjoners hestehandler blir utslagsgivende. Der dette er tilfelle med så mange andre maktposisjoner, bør monarkiet forbli et unntak. Og der en person som har utmerket seg på andre områder ville kunne virke særs inspirerende som monark, ville en politiker i samme posisjon skape grobunn for ikke bare splid, men også allmenn håpløshet og kynisme.
Til slutt spør Baltzersen om ikke monarkens politiske makt bør utvides vis-à-vis utenrikstjenesten, ved eksempelvis å kunne tilbakekalle norske ambassadører. Til tross for den pågående skandalen rundt norske diplomaters tvilsomme forbindelser, tror jeg dette ville være lite fordelaktig. Antagelig er det best at de feil og forseelser våre politikere kan og vil begå i forbindelse med slike utnevnelser, bør stå for deres egen regning. Slik unngår man at det treffes beslutninger som forringer monarkens offentlige fremtoning, eller virker unødig splittende.
