Hva angår argumentet om at USA er en farlig alliert, er de en adskillig farligere fiende. Ved å alliere oss med USA forsvarer vi oss ikke bare mot Russland, men mot USA selv, skriver Olav Drange Moen.
Norge er en småstat med betydelige naturressurser. Det er følgelig i vår nasjonale interesse å opprettholde en liberal verdensorden, basert på det folkerettslige prinsippet om suverenitet. At denne ordenen er satt under et knugende press, bør bekymre oss dypt.
President Trumps trusler om å invadere Grønland har naturlig nok vekket kraftige reaksjoner i Europa. Det diskuteres åpent om å bytte ut USA som alliansepartner, også her i Norge. Ifølge en NUPI-rapport ønsker 42 prosent av nordmenn mindre samarbeid med USA.
Synet gir selv gjenklang i akademiske kretser. Jo Jakobsen, professor i statsvitenskap ved NTNU, har for eksempel uttalt til forskning.no:
«Du truer ikke dine allierte med å annektere territoriet deres. Eller, du kan gjøre det, men da gir det overhodet ingen mening å snakke om en amerikansk alliert.»
Europas inntrykk av Trump ligner selvbildet til den franske solkongen Ludvig XIV: «L’État, c’est moi.» I virkeligheten er USA mer enn Trump. Ifølge en CNN-undersøkelse er 75 prosent av amerikanere imot en anneksjon av Grønland. Inklusivt halvparten av Trumps ellers så lojale velgerbase.
Republikanere som støtter en Grønland-innlemmelse, gjør dette formodentligvis ut av politisk tribalisme. USA er svært politisk polarisert, og mange amerikanske velgere tenderer å forsvare eget parti ut av ryggmargsrefleks. Om den neste amerikanske presidenten er mer tradisjonell – som ikke skal så mye til – vil en overtagelse av Grønland forhåpentlig forsvinne fra dagsorden.
Grønland-trusselen synes også å ha vært en klassisk trumpsk bløff. Vi har i en årrekke observert Trumps modus operandi, som han også presenterer i sin bestselger The Art of the Deal (1987): For å sikre seg en mest gunstig forhandlingsposisjon, fremmer han et (tidvis absurd) maksimalistisk krav. Møter han tilstrekkelig motstand, trekker han seg tilbake til en mer moderat posisjon. Derav akronymet TACO – «Trump Always Chickens Out».
Taktikken er muligens rasjonell om du forhandler om eiendomsprisen til ditt neste New York-hotell eller Las Vegas-kasino, som er forretningsverdenen Trump kommer fra. Sitter du som øverstkommanderende for historiens mest fryktinngytende krigsmaskin, og fremmer maksimalistiske krav i forhandlinger med dine nærmeste allierte, blir konsekvensene fort litt mer alvorlige.
Trump har bakgrunn fra en bransje som ligner mest på et nullsumspill: Enten får Trump International Hotel den beste lokasjonen i New York, eller så gjør konkurrentens hotell det. Internasjonal politikk er et annet dyr, og kjennetegnes ofte av gjensidige fortrinn. Dette er en alvorlig blindsone for Trump, som for øyeblikket ryster USAs alliansesystem med alt fra bistandskutt til tollkriger til uttrekning fra internasjonale organisasjoner til trusler. Slik gjør han samtidig verden litt farligere for hver dag som går.
Sannsynligvis ender Grønland-visen med at Trump enten får en symbolsk seier eller en marginalt bedre avtale med Danmark. MAGA-tilhengerne kan da fremstille Grønland-politikken som nok et firedimensjonalt sjakktrekk.
Hva de selvfølgelig overser, er at gevinsten ikke vil stå i stil med kostnaden. Trump vil i prosessen ha skjøvet fra seg både danskene og grønlenderne, atter rystet eget alliansesystem, begått uopprettelig skade på USAs renommé, og indirekte legitimert kinesisk og russisk aggresjon. Alle strategiske selvmål.
Den tripolare verdensorden
Hva en må ta innover seg, er at vi er på vei ut av den unipolare, USA-ledede verdensordenen. Denne har vart siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, som etterlot USA som verdens eneste supermakt. Vi skimter konturene av en tripolar verdensorden – som vil si et internasjonalt system bestående av tre stormakter. Fra sterkest til svakest er disse:
1. USA
2. Kina
3. Russland
Det er dessverre ikke realistisk å opprettholde en global verdensorden uten å alliere seg med noen av stormaktene i systemet. Det er fordi de mellomstore maktene, slik som Storbritannia, Frankrike, Japan eller Canada, rett og slett mangler de militære musklene til å bære en global sikkerhetsarkitektur på egenhånd.
Europa erfarte dette under Suezkrisen i 1956. Den egyptiske statslederen Gamal Abdel Nasser, «panarabismens far», nasjonaliserte den gang Suezkanalen, som frem til da hadde vært i britisk-fransk eierskap. Storbritannia og Frankrike utarbeidet dermed en hemmelig plan i samråd med Israel: Israel skulle invadere Sinaihalvøyen frem til Suezkanalen, etterfulgt av at britiske og franske tropper ville lande ved kanalen for å opprette en «sikkerhetssone».
Alt gikk etter planen – inntil de gamle stormaktene ble ydmyket for åpen scene av de nye supermaktene. Washington og Moskva satte foten ned for påfunnet, og britene og franskmennene måtte underdanig trekke seg ut. Den britiske statsministeren sir Anthony Eden forlot embetet i vanry.
Suezkrisen tydeliggjorde Europas nye underkuede rolle i internasjonal politikk. Den gjenspeilet også en evig visdom, som særlig en canadisk statsminister kunne hatt godt av å ta til seg: Lever man i år null, bygger man selvsagt ikke en verdensorden ved å vende ryggen til imperiene Romerriket, Partia og Han-dynastiet til fordel for kongerikene Mauretania, Kusj og Armenia.
Hvem skal forsvare oss?
Alenegang mot de tre stormaktene er altså ikke aktuelt. Dermed står vi overfor følgende problemstilling: Hvem av de tre er det mest naturlig for Europa å alliere seg med?
Først må vi vurdere hvilken av stormaktene som har størst interesse av å forsvare vårt eget kontinent.
Definitivt ikke Russland, som er aggressoren i Ukraina. Ei heller Kina, som ikke har noen som helst geopolitisk interesse av å forsvare oss, er en strategisk alliert med Russland og aktivt støtter russernes angrepskrig i Ukraina. I motsetning til Trump bløffer ikke Putin og Xi Jinping: 55 000 ukrainske soldater har så langt blitt drept i krigen mot Russland, ifølge president Zelenskyj.
Det åpenlyse valget er USA.
De kom oss til unnsetning under annen verdenskrig. I kjølvannet av krigen var det den amerikanske luftkommandoen som hindret sovjetiske stridsvogner fra å rulle ytterligere vestover. Under Den kalde krigen var det deres kjernefysiske avskrekkelse som holdt oss trygge. De brakk deretter ryggen på Sovjetunionen, blant annet ved å avskrekke Moskva fra å sende inn Den røde armé mot fagforeningen Solidaritet i Polen. Slik avverget de en reprise på den blodige undertrykkelsen av oppstandene i Ungarn (1956) og Tsjekkoslovakia (1968).
Pax Americana har holdt freden i Vest-Europa i åtti år. Enn så lenge avhenger Europas eget forsvar av amerikanernes militære hardware og kommandostrukturer. Amerikanerne forsvarer aktivt våre sikkerhetsinteresser i verden. Da for eksempel houthiene i Jemen angrep den europeisk-asiatiske skipstrafikken i Rødehavet, var det amerikanerne som kausjonerte oss ut. Både Kina og Russland forsynte i kontrast houthiene med droner, satellitter og ballistiske missiler. Derfor kunne kinesiske skip fortsette å navigere gjennom handelsruten – uten å bli rammet.
Mange lavinformerte velgere i Europa har fått for seg at Trumps utenrikspolitikk er prorussisk. Det skyldes at media i en årrekke pustet liv i en fabrikkert, absurd og grunnløs konspirasjonsteori, som raskt ble begravet etter at Mueller-rapporten dementerte den: At Trump stjal 2016-valget i en hemmelig sammensvergelse med Moskva. Demokratenes mål var å nullstille et demokratisk valg de tapte, slik Trump gjorde etter 2020-valget. (Ved å støtte valgintegriteten til verdens viktigste land både i 2016 og 2020, har undertegnede vært en isolert stemme i det norske ordskiftet. Det er mildt sagt forstyrrende.)
At Trumps politikk har vært Russland-vennlig, støttes overhodet ikke av empirien: Han styrket sanksjonene mot russerne (som var Obama-administrasjonens fremste virkemiddel), introduserte våpenstøtten til Ukraina (som var en rød strek for Obama) og styrket USAs militære tilstedeværelse i Øst-Europa.
I sin første periode (2017-2020) hadde Trump to fundamentale uenigheter med europeerne: For det første mente han at Europa måtte ruste kraftig opp for å avskrekke Russland. For det andre klaget han på at Europa finansierte Putins krigsmaskineri i Donbas ved å kjøpe russisk gass.
Reaksjonene i Europa var hysteriske, men Trump hadde selvfølgelig helt rett på begge punkter. Europeiske politikere, journalister, akademikere, intellektuelle og sikkerhetseksperter ville heller benekte helt åpenlyse fakta enn å gi den oransje mannen rett, som man betalte dyrt for med Russlands fullskalainvasjon fem år senere.
Russland har sakte avansert på slagmarken i Ukraina. At Det hvite hus i en slik situasjon forsøker å bringe krigen inn i et forhandlingsspor, endrer ikke faktumet at de er vår viktigste allierte. USA støtter fremdeles Ukraina med massive våpenforsyninger, etterretningsinformasjon (selv om krigsmål dypt inne i Russland), vellykket press på blant annet India om å kjøpe mindre russisk energi, og Starlink-satellittsystemet, som man på russisk fjernsyn truer med å sprenge med atomvåpen. Om det ikke var for amerikanerne, hadde trolig det russiske flagget blafret over presidentpalasset i Kyiv innen nå.
Hva angår argumentet om at USA er en farlig alliert, er de en adskillig farligere fiende. Ved å alliere oss med USA forsvarer vi oss ikke bare mot Russland, men mot USA selv. Dette er innen statsvitenskapen kjent som en «bandwagoning»-strategi.
Slik Ukraina-krigen har dyttet Russland i armene til Kina, ville en splittelse mellom Europa og USA dyttet sistnevnte i armene til Russland. Det er en skvis vi virkelig ikke ønsker å stå i. Om Ukraina ikke klarer å forsvare seg mot Russland uten amerikansk støtte, klarer de i hvert fall ikke å stå imot et USA-støttet Russland.
Hvilken av de tre stormaktene er så den naturlige stabilisatoren i øvrige regioner? For eksempel når det gjelder forsvaret av Folkeretten i Øst-Asia?
I hvert fall ikke Kina, som insisterer at Taiwan skal gjenforenes og gjør direkte krav på andres territorier i Sør-Kina-havet. De har vært helt åpne om at de kommer til å spise sine naboer ved første anledning, som biller på tungen. Slik vil de bryte hva geopolitiske strateger kaller «den første øykjeden», som forsvarer Stillehavsregionen fra kinesisk ekspansjon. De har også disputter med Japan over Senkakuøyene.
Heller ikke Vladimir Putin er noen god partner for oss, om målet er å forsvare våre allierte i Øst-Asia. Han støtter Xi Jinpings imperialistiske ambisjoner og kultiverer tette militære bånd med Nord-Korea. Uansett har han ikke kapabilitetene til å forsvare Taiwan fra et kinesisk angrep, selv om han ønsket dette.
Svaret er nok en gang USA. Amerikanernes oppdemmingspolitikk er det eneste som hindrer kinesisk aggresjon i Øst-Asia på nåværende tidspunkt. Faktisk er det ingen andre som kan holde Kina i sjakk. De som innbiller seg at Folkets frigjøringshær kan avskrekkes av land som Canada (som Davos-publikummet tilsynelatende gjør) lever i Teletubbyland.
Om man er likegyldig til forsvaret av Taiwan, Japan og Sør-Korea, bryr man seg kun om Folkeretten når en selv er truet. Som betyr at man ikke egentlig bryr seg om Folkeretten overhodet.
Et annet høyaktuelt spørsmål er det islamske ayatollah-regimet Iran, som ifølge en uverifisert rapport massakrerte titusener av egne borgere mellom 8. og 9. januar. Kina og Russland har alliert seg med dette groteske tyranniet. Det er USA som sanksjonerer og demmer opp for dem militært i regionen. Velg en side.
Demokratiske verdier
Mange vil heller snakke om verdier enn realpolitikk. La oss for all del gjøre det.
Donald Trump er ikke konservativ, men radikal. Han representerer et eklatant brudd med det burkeanske forsvaret av institusjoner og forsiktig endring, og derigjennom tradisjonell konservativ tenkning. Han er autoritær, i den forstand at han angriper maktbalansen til fordel for maktkonsentrasjon i den utøvende gren. Han er en demagog som bryter ned sivilisert deliberasjon. Han respekterer beviselig ikke demokratiske spilleregler, som sett med valgfornektelsen i 2020. Med sitt press på visepresident Mike Pence om ikke å sertifisere valgresultatet i januar 2021, utfordret han den fredelige maktoverføringen – det helligste av det helligste i et demokrati. Det gjør ham uskikket som president.
Hva den snakkende klassen i Norge ikke liker å problematisere, er at også Demokratene har et anstrengt forhold både til demokratiske spilleregler, ytringsfriheten og liberale normer og institusjoner. Dermed fremstår deres Trump-kritikk ofte hyklersk fremfor prinsipiell, men det får være en annen debatt. Poenget er at valgfornektelse og politisk vold har blitt en integrert del av den amerikanske politiske kulturen – og spiralen er nedadgående.
USA har falt til 28. plass på den siste demokrati-indeksen (2024), og klassifiseres som et «mangelfullt demokrati». Det er likevel høyere enn våre NATO-allierte Slovenia (30), Latvia (33), Belgia (34), Litauen (36), Italia (37), Polen (39), Slovakia (42), Ungarn (54), Kroatia (56), Bulgaria (61), Albania (66), Romania (72) og Tyrkia (103). Også Frankrike (26. plass) er et mangelfullt demokrati. Uten at vi derav bør orientere oss bort fra alle disse landene.
Russland er ikke et mangelfullt demokrati. De er faktisk ikke et demokrati overhodet, men et autoritært diktatur. Derfor skraper de nede på 150. plass på demokrati-indeksen. Putins kritikere møtes ikke med infantile personangrep på Truth Social. De myrdes.
Kina er ikke engang et autoritært diktatur, men et totalitært diktatur. De overgår selv nordkoreanerne i undertrykkelse av sine borgere, fordi de har langt mer avanserte teknologiske verktøy til rådighet. De har rullet ut et sosialt kredittsystem og historiens største masseovervåkningsprogram. Sammenlignet med Xi Jinpings Kina, skildrer George Orwell et liberalt samfunn i 1984.
Om man misliker at USAs føderale immigrasjonsmyndigheter er «trigger happy» i Minnesota (for øvrig ikke et helt ukjent fenomen i USA) bør man lese seg opp om Beijings bedrifter i Tibet og Hong Kong. De to tingene er nemlig ikke sammenlignbare.
Kina internerer egne borgere i leirer og tvangsskolerer dem. De har bygget 400 interneringsleirer i Xinjiang-provinsen alene, hvor én million uigurer sitter internert. De hedrer fortsatt Mao Zedong, hvis regime ifølge biografene Jung Chang og Jon Halliday var ansvarlig for 70 millioner dødsfall. Dermed henger de selv etter Sovjetunionen under Khrusjtsjov-æraen, som gikk gjennom en periode med avstalinisering.
Mens Josef Stalins levninger ble fjernet fra mausoleet på Den røde plass i Moskva allerede i 1961, dominerer Maos mausoleum fortsatt Den himmelske freds plass i Beijing. Der slaktet for øvrig det kinesiske kommunistpartiet egne borgere i 1989, en episode de har forsøkt å slette fra det kollektive minnet. «Tank Man», som ble så ikonisk i Vesten, har kineserne til denne dag ikke hørt om. Bare å nevne ham kan få deg fengslet.
Er det disse verdiene mange europeere føler seg komfortable med, når de nå heier frem en Kina-allianse som et alternativ til USA? I så fall har man mistet all sans ikke bare for utenrikspolitisk realisme, men også for alle moralske proporsjoner.
USA er kulturelt europeiske, og det bor 10 millioner med norsk avstamning i Statene. Den norske grunnloven er tungt inspirert av den amerikanske. Amerikanerne har den mest liberale fortolkningen av ytringsfriheten i hele verden. De er mindre statsavhengige enn oss – på godt og vondt. Vi misliker at de oftere prioriterer frihet over sikkerhet, enten det gjelder deres svakt regulerte næringsindustri eller liberale våpenlovgivning.
Statsviteren Francis Fukuyama forklarer i murverket Political Order and Political Decay (2014) den kulturelle forskjellen mellom USA og Europa sosiologisk: USAs fødsel som en kulturell smeltedigel medførte et samfunn med lavere sosial tillit, som gav utslag i en mer individualistisk og antistatlig kultur. I motsetning har Norge historisk vært et svært homogent samfunn. Dermed har nordmenn skyhøy sosial tillit og stor vilje til fellesløsninger. (Det er således kanskje ingen overraskelse at det europeiske kontinentet skifter mot høyre i takt med innvandringen.)
Der et ankepunkt mot USA er at de ligger et sted mellom Italia og Hellas på pressefrihetsindeksen (2025), er Kina og Russland blant de ti nederste landene på rangeringen. Av 180 stater skårer Kina kun bedre enn Nord-Korea og Eritrea. Til dem som nå leker med tanken om å åpne døren på gløtt for storebror Xi Jinping, fordi Trump er så uforskammet mot kritiske reportere i Det ovale kontor, er det bare å spørre: Hva er det dere tenker med?
Hvem vil oss vel?
Det er ingen tvil om at president Trump har en nedlatende holdning til Europa.
Amerikanernes National Security Strategy (2025) understreker derimot at Europa forblir en nøkkelalliert, og at det er en vital interesse for dem å hindre at en fiende dominerer oss. De ønsker et mer selvsikkert og fritt Europa, som styrker seg både militært og økonomisk. Man kan være uenig med USAs betraktninger om hvordan dette skal oppnås, men spør deg selv: Høres det ut som at de ønsker oss vondt?
Hva slags holdning har de andre stormaktene til oss? Russlands holdning er at vi kan atombombes. De gir fordekt støtte til politiske krefter i Europa som mener at vi bør ruste ned og bli mer energiavhengige, som det norske partiet Fred og Rettferdighet (FOR) er et ypperlig eksempel på. Om du ikke er enig med amerikanerne, er du altså enig med Putin. Tygg litt på det.
Kinas tilnærming til Europa kjennetegnes av cyberangrep og hybrid krigføring, som USA samarbeider med oss om å kontre.
Trump slenger med leppen fordi han ikke fikk Nobels fredspris, som en unge i trassalderen som ikke fikk leketøyet sitt. Da den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo mottok fredsprisen i 2010, ble Norge satt i den kinesiske fryseboksen i seks år. For å komme seg ut av den, måtte utenriksminister Børge Brende til Beijing for å gjøre kowtow. Vi måtte love aldri å såre Kinas følelser igjen. Xiaobo endte sine dager i fengsel. Det kinesiske kommunistpartiet har permanent makt, mens USA avholder presidentvalg hvert fjerde år. Nok en gang bør valget være temmelig opplagt.
I trilemmaet mellom 1) alenegang mot alle stormaktene, 2) en allianse med Kina og/eller Russland, eller 3) videreføring av USA-alliansen, forblir sistnevnte det eneste seriøse alternativet. De som mener noe annet baserer sin utenrikspolitikk ikke på strategisk tenkning, men på en emosjonell spasme. Forhåpentligvis vil de holdes i tømme av de voksne i rommet i norsk politikk, som ser de store, grunnleggende linjene i forsvars- og sikkerhetspolitikken.
