Vi bør være svært varsomme med konstitusjonelt redesign. Det går ofte galt når man tegner samfunn på tegnebrettet, skriver J.K. Baltzersen i sin replikk til Høegs svarreplikk.
Reist er altsaa inden Norges Enemærker Norges gamle Kongestol, som Adelstener og Sverrer beklædte, og hvorfra de med Viisdom og Kraft styrede gamle Norge.
Med disse ord avsluttet Georg Sverdrup prosessen med kongevalget – og også grunnlovsverket – i Norge våren 1814. Valget til Riksforsamlingen ble utskrevet 19. februar 1814 efterat prins Christian Frederik på notabelmøtet på Eidsvold tre dager tidligere var blitt overtalt til å la seg velge til konge istedenfor å utrope seg selv til samme.
Det er på dagen 212 år senere at Henrik Høeg følger opp vår diskusjon i Sivilisasjonen om valgmonarki versus arvemonarki. La oss se hvordan vi kan ta dette videre.
Høeg erkjenner monarkens tre funksjoner, nemlig samlende, modererende og oppløftende. Det er gledelig. Selv ser jeg for meg en korrigerende funksjon i tillegg. Denne funksjonen er beslektet med den modererende, og man kan forsåvidt se den modererende funksjonen som en form for korrigerende funksjon, men en korrigerende funksjon kan også være en hardere funksjon enn den modererende funksjonen slik den har vært beskrevet av Walter Bagehot.
Dette er ikke i utgangspunktet tenkt som en løsning på kort sikt, da det åpenbart er i strid med vår demokratiske tenkning og dermed det rådende paradigmet. Jeg nevnte som et eksempel at monarken kunne tenkes å sende saker eller tilrådninger til statsråd om utnevnelse av ambassadører tilbake til departementet for fornyet vurdering.
Årsaken til at jeg valgte dette eksempelet er at det for det første dreier seg om statsrådsvedtak som er nokså upopulære, og for det andre at det relativt enkelt lar seg gjennomføre for en monark å sette seg opp mot dette uten at det gir en asymmetri i forholdet til ulike deler av den politiske skalaen på Stortinget. Vi får ikke så lett en partikonge, for begge sider kan behandles på samme måte. Det er ikke i kategorien der Liechtensteins fyrste for eksempel uttaler seg om skattenivå. Men det er nok mest et tankeeksperiment for å vise hvor vi kunne begynne.
Når Høeg så fremstiller det som om jeg vil gi monarken anledning til å tilbakekalle tjenestemenn i utenrikstjenesten, er dette noe annet, og det vil kreve en betydelig sterkere makt hos monarken. Det vil kreve at monarken kunne handle helt på egenhånd overfor sine sendemenn til utlandet. Det er noe ganske annet.
Selvsagt kunne monarken i en av sine jevnlige audienser med statsminister eller utenriksminister bak lukkede dører komme med forslag om at en sak om tilbakekalling legges frem i statsråd, men det er fullt innenfor dagens rolle som «sine rådgiveres rådgiver».
Jeg beklager hvor langt vingeklippingen er gått. Om vi skal gjenreise noe av den vingeklippede makten, kan vi godt snakke videre om det, men det er ikke uten videre bare å stappe tannpastaen tilbake på tuben. Det er dog viktig at vi vet hvilke konkrete forslag vi snakker om. Ellers kan vi la det ligge i en diskusjon om arve- eller valgmonarki, hvor eventuelt utvidede fullmakter til regenten ikke er det vesentligste.
Det er godt at Høeg og jeg er enig om at yrkespolitikere ikke bør bekle tronen, men muligens er det på noe ulikt grunnlag. Jeg foretrekker for eksempel å omtale det som tronen fremfor som et embede, som lyder noe republikansk. En fordel ved monarkiet er også at den symbolsk høyeste posisjon er uoppnåelig for den politiske klassen, der det gjerne kan være folk som har «monarkiske» ambisjoner. Det presser den politiske klassen til en slags ydmykhet. Da er det ikke bare viktig at tronen er uoppnåelig, men også at den har verdighet. I beste fall er jeg usikker på om idrettsstjerner og friluftseventyrere kan gi den samme verdigheten.
Når det gjelder disse stjernene som sparker en ball rundt på en gressbane, er det grunn til å minne om at dette – på tross av at de tjener gode penger – kulturelt sett er en proletarsport. Noen troneverdighet kan neppe komme fra det.
Jeg stiller meg også ganske tvilende til det partipolitiske systemet som meritokratisk, men jo, det er nok sterke innslag av kultur for å stå på for egen ideologi og parti. Her har vi muligens noe overlapp mellom Høeg og meg, idet Høeg sier at politikerne lett glemmer hvem de jobber for. Og ja, vennetjenester og hestehandler, som Høeg eksplisitt nevner, er også en del av det politiske spillet, som er et problem.
Tvilende stiller jeg meg også til at Stortinget kan fungere godt som valgkollegium hver gang «valgmonarken» enten avgår ved døden eller ikke gidder mer. Stortinget fungerer som valgkollegium for Nobelkomitéen, og det har gitt ymse resultater. Når så Stortinget tilsynelatende selv skal velge kriterier for valget – utover det negative kriteriet at det ikke skal kunne være noen som har vært yrkespolitiker? Min tillit til at Stortinget da ikke lett finner noen som da er av sine egne utenom den diskvalifiserte yrkespolitikerkategorien, er ikke spesielt høy. Og hvem setter foten ned hvis Stortinget tydelig bryter mot regelen?
Nå nevner Høeg Stortinget kun som eksempel på valgkollegium. Det aner meg at eksempelet muligens ikke er spesielt godt gjennomtenkt.
Arv har en rekke fordeler, som vi har vært inne på, og som Høeg til dels erkjenner. Arvemonarkiet innebærer at mange – faktisk de aller fleste, om ikke alle – får en statssjef de ikke selv aktivt har valgt, men det innebærer også at folk ikke får en statssjef som andre har valgt, men ikke de selv. Med Høegs løsning mister vi dette. Det tradisjonelle aristokratiet og de dynastiske fyrstehusene har hatt en dynastisk intergenerasjonell tenkning. Dette gir en særegen langsiktighet. Ja, idrettsstjerner og lignende kan ha langsiktig tenkning gjennom sine egne individuelle mål, men det er usikkert hvor intergenerasjonell den er.
Det er også en fordel med en ydmykhet som følge av at man ikke har en ekstrem meritokratisk tenkning. «Det var fødselstilfeldigheter som ga meg denne posisjonen, ikke at jeg var den aller beste.» Har man det i bakhodet, blir man kanskje ikke så høy på pæra.
Tronarvingen i et arvemonarki må når det kommer til stykket, strengt tatt velge å påta seg livsgjerningen, men har ikke i utgangspunktet oppsøkt posisjonen. Det er rimelig å anta at i Høegs valgmonarkimodell, vil vi få statssjefkandidater som har ambisjoner for posisjonen. Det er da noen fordeler ved at tronbesitteren ikke har oppsøkt posisjonen, vi går glipp av. Platon sa at den styrer best som ønsker det minst. Nå styrer ikke monarken så mye her på berget i våre dager, men at statssjefposisjonen ikke er gjenstand for konkurranse blant de ambisiøse har likefullt sine fordeler.
Arv er også et alternativ til demokratisk valg, og det er nettopp demokratisk valg Høeg ser ut til å foreslå. Forskjellen fra de andre demokratiske valgene er at yrkespolitikere skal være diskvalifisert, og at valget er på livstid. Demokratiske valg har ikke eksepsjonelt høy sannsynlighet for å frembringe de beste. Demokrati er noe vi ønsker, men med alle problemene med demokrati, er det ikke sikkert at vi ønsker mest mulig av det.
Høeg erkjenner at den lange opplæringstiden er en fordel i et arvemonarki, men mener at vi kan gjøre bedre. Mulig man kan finne noen som i utgangspunktet er bedre egnet enn arvingen, men også godt egnede personer trenger opplæringstid, og hvordan skal de kunne konkurrere med opplæringstiden for monarker, som tross alt ofte er ganske lang. Man trenger tid på å bli spesifikt god i sin gjerning, selv når man ellers har gode forutsetninger.
Valgmonarki har menneskeheten hatt før i historien. Men det er en forskjell fra Høegs foreslåtte ordning. I historiske valgmonarkier ble riktignok monarken valgt på livstid, men det var gjerne aristokratiske familier som stilte opp, og neste generasjon i samme familie stilte gjerne opp i neste omgang. Det er mye som tilsier at man bør være svært skeptisk til at man får den samme langsiktigheten i Høegs løsning som man har hatt med monarki tradisjonelt – både for arvemonarkier og valgmonarkier.
Det kan være fristende å tenke nytt om statsstyret, og da spesielt om statssjefen, i disse tider hvor det stormer rundt tronen med skandaler. Vi bør imidlertid minnes Edmund Burkes tenkning om den konstitusjonelle orden, som ofte parafraseres som at konstitusjoner vokser frem, de lages ikke.
Vi bør være svært varsomme med konstitusjonelt redesign. Det går ofte galt når man tegner samfunn på tegnebrettet. Prinsippene kan vi gjerne diskutere, men varsomhet bør absolutt utvises.
