Mine tanker er i dag med det iranske folk – og den iranske diasporaen i Norge i sin særdeleshet, skriver Olav Drange Moen.
Lørdag ble Operation Epic Fury innledet av USA og Israel. Et stort antall strategiske mål har blitt bombet i Iran. Flere topper i Revolusjonsgarden og ledende politikere skal være drept i angrepene.
Teheran-residensen til ayatollah Ali Khamenei ble fullstendig jevnet med jorden, mens den åndelige lederen satt i et møte på kontoret sitt. Iranske myndigheter bekreftet natt til søndag at Khamenei har «oppnådd martyrskap». At de lenge benektet dødsfallet er ikke uhørt – for å unngå et maktvakuum i krigens tåke.
Under 12-dagerskrigen, som ble utkjempet mellom Iran og Israel i juni 2025, skjulte Khamenei seg i en bunker uten elektronisk kommunikasjon. Ifølge New York Times pekte han den gang også ut mulige arvtakere – i tilfellet fienden skulle få has på ham. Foreløpig har president Masoud Pezeshkian, høyesterettssjef Gholamhossein Mohseni Ejei og en representant for Vokterrådet tatt over styringen av landet.
Iran har svart med luftangrep mot Israel og amerikanske baser i Kuwait, De forente arabiske emirater, Qatar, Bahrain og Irak. Dermed har scenarioet beskrevet av Sivilisasjonen tidlig i februar blitt virkelighet:
«Dersom Trump-administrasjonen bomber Iran, er det overhengende fare for et gjengjeldelsesangrep mot de mange amerikanske basene i regionen. Da utløses hva som i spillteorien kalles et «Chicken Game»: Den første som trekker seg taper ansikt. Det kan skape en spiral av livsfarlig eskalasjon, og en meget langvarig og blodig krig.»
Sivilisasjonen skrev også om hva som nå har blitt krigens bakteppe:
«Minst 36 500 mennesker kan ha blitt slaktet av det islamske ayatollah-regimet i Iran mellom 8. og 9. januar. Det ifølge en rapport basert på en omfattende gjennomgang av iranske dokumenter.
Tallene i rapporten er så langt uverifiserte, men om dette er i nærheten av sant, har ikke et så stort antall mennesker blitt myrdet innen 24 timer siden folkemordet i Rwanda i 1994. Før det må vi muligens tilbake til atombombingen av Nagasaki 9. august 1945 …
Hvorfor bombet så ikke Trump iranerne når protestene nådde sitt klimaks tidlig i januar? Forklaringen er enkel: På grunn av Venezuela-situasjonen og Operation Southern Spear mot narkotikasmugling, befant store deler av den amerikanske krigsflåten seg i Det karibiske hav.
Trump vegrer seg mot å sette amerikanske støvler på bakken. Sånn sett var demonstrantene hans støvler på bakken i Iran. Presteregimet var fullstendig klar over dette, og massakrerte disse nådeløst før amerikanerne rakk å flytte nok militære brikker til regionen.
Forestillingen om at USA nå kan velte regimet i Teheran ved å lempe noen kryssermissiler inn i landet, er en fantasi. Bare tenk over det: USA hadde på det meste 100 000 tropper i vesle Afghanistan, hvor amerikanerne og mange titalls allierte kjempet forgjeves i 20 år. De invaderte Irak i 2003 med 160 000 soldater, en krig som varte frem til 2011. Den syriske borgerkrigen endte først etter 14 år, til tross for amerikansk luftstøtte, våpenforsyninger og spesialstyrker på bakken.
Iran er mye større enn noen av disse landene. Faktisk er deres populasjon på 90 millioner dobbelt så stor som Iraks. De har i flere tiår forberedt seg på et amerikansk angrep, og i dette formål bygget underjordiske militærbaser. Deres hær består av én million soldater. De har Kina, Russland og Nord-Korea i ryggen. Ved en krig hadde de stengt Hormuzstredet, som ville blokkert oljeforsyninger og hatt betydelige negative ringvirkninger for verdensøkonomien.»
Massakren i januar demonstrerte at presteregimet ikke vil gi fra seg makten uten en ekstern inngripen. Dager etter massakren skrev president Trump på Truth Social: «Iranian Patriots, keep protesting – take over your institutions!!! … help is on its way.»
De siste ukene har det pågått intense forhandlinger mellom Trump-administrasjonen og den iranske regjeringen. Iranerne har gitt etter på visse punkter, men nektet å oppgi de mest sentrale delene av sitt atomprogram. På torsdag endte forhandlingene derfor uten en avtale.
Ettersom den diplomatiske tilnærmingen ikke gav ønskede resultater, har tilsynelatende president Trump landet på en militær løsning i stedet.
Israelske interesser
Etter Hamas-pogromen 7. oktober 2023, har Israel vært innstilt på å eliminere sine fiender i regionen én gang for alle.
Deres mest formidable fiende er helt klart Iran. Abraham-avtalene har normalisert forholdet mellom Israel og mange av deres arabiske naboer. Dermed står Iran igjen som den eneste fiendtlige statsmakten av betydning i regionen.
Både Hamas i Palestina, Hizbollah i Libanon, Houthi-militsen i Jemen og Asaib Ahl al-Haq-militsen i Irak, må en huske, er alle iranske stedfortredere.
Disse stedfortrederne kan nå tenkes å utføre hevnangrep mot amerikanske og israelske mål i regionen. Etter en serie av militære operasjoner over de siste to-tre årene, er derimot alle disse aktørene kraftig svekket. Det kan ha åpnet et vindu for en militær inngripen mot storebror Iran.
12-dagerskrigen mot Israel avslørte dessuten at Irans offensive kapabiliteter var langt svakere enn tidligere antatt. Ifølge Al Jazeera ble over 90 prosent av de 1000 iranske missilene og dronene avskjært. Krigen reduserte i tillegg den iranske missilkapasiteten med en tredjedel, som har gjort dem mer sårbare for et angrep.
Irans beslutning om å bombe Israel sommeren 2025 kan altså ha vært en gedigen strategisk tabbe. Ved å vise den svake hånden sin, mistet de mye av sin avskrekkende evne.
En må også ha in mente at Israel-lobbyen står meget sterkt i USA. På sine hjemmesider skryter deres hovedorganisasjon, AIPAC, av å ha støttet 361 kandidater under det amerikanske valget i 2024. Det har lenge vært en hovedprioritet for lobbyen å trekke USA inn i en krig mot Iran.
Å velte ayatollah-regimet er riktignok også i Washingtons geopolitiske interesse. Iran er USAs tredje største rival etter Kina og Russland. Kina er sterkt avhengige av iransk energi, som kan ha enorme implikasjoner i en eventuell storkrig i Øst-Asia.
Utsikten for at ayatollah-regimet faller bør hilses velkomment i Europa. Iran har gitt betydelig støtte til den russiske angrepskrigen i Ukraina, deriblant med ballistiske missiler, artillerigranater og droner. Deres tekniske assistanse har i tillegg vært kritisk for Russlands egen droneindustri. Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, har dermed uttrykt støtte til Operation Epic Fury.
Fordekt aksjon
Hvor lenge denne krigen vil dra ut, er foreløpig umulig å si. Utsiktene avhenger av om målet virkelig er å velte regimet, eller om det er tilstrekkelig for Washington å tvinge det i knestående i det kjernefysiske spørsmålet.
President Trumps utenrikspolitikk har hittil vært kjennetegnet av begrensede militæroperasjoner. Dette har tidligere også vært hans tilnærming i Iran, som sett med droneangrepet mot general Qasem Soleimani 3. januar 2020 eller bombingen av det iranske atomprogrammet 22. juni 2025.
3. januar kuttet Trump-administrasjonen hodet av den venezuelanske slangen – ved å bortføre deres president Nicolás Maduro. Venezuela har siden spilt ball med amerikanerne, blant annet ved å åpne oljefeltene sine for utenlandske selskaper.
Det iranske regimet vil neppe la seg herse med like lett. De vil snarere kjempe med nebb og klør for å beholde full kontroll. Etter å ha massakrert sitt eget folk, utkjemper de bokstavelig talt en eksistensiell kamp. I Syria var hevnen mot det falne Bashar al-Assad-regimet, en av Irans nærmeste allierte, ekstremt brutal. Medlemmer av ayatollah-regimet kan muligens vente seg en lignende behandling, skulle de fraristes makten.
LES OGSÅ: Løvevinger, sabler og juveler: Historien om den persiske sivilisasjon | Del III av III
Bombingen av Iran er rettet mot landets militærbaser, missilproduksjon, atomprogram og politiske ledelse. Håpet er antagelig å svekke regimet nok til at det iranske folket kan reise seg og velte det.
Protestene i Iran er etter alt å dømme ikke hundre prosent organiske. I 2022 ble «Kvinne, liv, frihet»-demonstrasjonene utløst av regimets arrestasjon og drap på den 22 år gamle Mahsa Amini, som hadde brutt hijab-påbudet. Demonstrasjonene i 2026 ble i kontrast utløst av omfattende økonomisk misnøye, som helt klart har sammenheng med de amerikanske sanksjonene.
Ifølge The Wall Street Journal har Washington smuglet tusenvis av Starlink-terminaler inn i Iran, som bidro til å øke presset mot regimet tidligere i år. Det er høyst sannsynlig at de vil forsyne opprørere med våpen. Det er heller ikke utenkelig at amerikanske og israelske spesialstyrker kommer til å gjennomføre begrensede bakkeoperasjoner, om de ikke allerede er involvert.
Sjah Pahlavi II
I januar uttalte USAs utenriksminister, Marco Rubio, at ingen vet hvem som vil ta over etter Khamenei.
Et naturlig samlingspunkt virker å være Reza Pahlavi II, som lever i eksil i USA. Han er sønn av den siste sjahen av Iran, Mohammed Reza Pahlavi, som ble veltet i den islamske revolusjonen i 1979.
I en video lagt ut i januar, trakk Pahlavi II frem følgende prioriteringer for et fritt Iran:
1. En umiddelbar normalisering av forholdet til USA.
2. Utvidelse av Abraham-avtalene med en egen «Kyros-avtale» mellom Iran og Israel – som innebærer at den israelske staten formelt anerkjennes.
3. Skraping av atomprogrammet.
4. Stans i all finansiering av terrororganisasjoner (underforstått Irans stedfortredere i den utvidede regionen).
Pahlavi II ønsker å omdanne Iran til et sekulært demokrati. Spørsmålet er om han i stedet hadde blitt tvunget til å styre landet med jernhånd, slik som hans far og bestefar gjorde. En kan også få inntrykket av at han først og fremst er en amerikansk og israelsk marionett.
Hjelpen på innsiden av Iran vil ikke nødvendigvis bare komme fra demonstranter. Amerikanerne vil forsøke å identifisere mulige avhoppere i det iranske militæret. I så fall faller ikke makten i hendene til Pahlavi II, men hos en foreløpig ukjent general. Pahlavi IIs bestefar, Reza Pahlavi, grep selv makten på 1920-tallet som en oppviglersk hæroffiser støttet av britene.
Uansett er det ikke gitt at et Iran post-ayatollahene vil forenes under ett regime. Det er en viss fare for at landet splittes opp i flere deler. Islamistiske sjiamilitser fra Irak kan ta seg inn sydvest i landet. I nordvest kan kurderne gripe anledningen til å danne en selvstendig stat, som lenge har vært deres ambisjon. Der finnes også en betydelig azerbadsjansk minoritet, som kan forsøke å løsrive seg fra Teheran. I nordøst finner man mange turkmenere, mens i sydøst er det fra før separatistiske tendenser hos en sunnimuslimsk minoritet, balutsjerne.
Dersom Iran fragmenteres, kan ulike stormakter spille på hver sin hest. Det kan utarte seg til en endeløs borgerkrig – og derigjennom en bunnløs tragedie for det iranske folk.
Konturene av tredje verdenskrig?
Russland sitter for øyeblikket fast i en hengemyr i Ukraina, og kommer neppe Iran til unnsetning. Spørsmålet blir dermed hvorvidt kineserne vil sitte helt stille i båten, mens en av deres nøkkelallierte angripes.
Center for Strategic and International Studies utførte i 2023 en serie av krigssimulasjoner mellom USA og Kina i Taiwanstredet. En stor utfordring for amerikanerne i disse simulasjonene, er deres mangel på tilstrekkelig ammunisjon. Om amerikanerne ender opp i en langvarig konflikt med Iran, kan de brenne seg gjennom mye av denne sårt tiltrengte ammunisjonen.
I så fall øker dette risikoen for et kinesisk fremstøt i Øst-Asia, skulle Xi Jinping ha nervene til dette. I et slikt scenario vil det foregå kriger mot Kina, Russland og Iran parallellt. Da begynner den globale situasjonen å ligne ubehagelig mye på en tredje verdenskrig.
Som en konsekvens av en langvarig krig i Iran, kan man forvente et kraftig bykst i oljeprisen. I verste fall kan denne stige til 100-150 kroner fatet. Det kan føre til betydelig misnøye også i USA, og potensielt medføre en blå bølge i det amerikanske mellomvalget i november. Splittelsene innad i MAGA-bevegelsen vil samtidig fordypes. President Trump ble valgt inn nettopp for å unngå nye utenlandskriger. Man ser allerede skarp kritikk av ham for å ha byttet ut America First med Israel First.
Iran kan på sin side stå overfor et horribelt blodbad – i hvert fall om regimet begynner å slakte «forrædere» for fote. Ved en omfattende krig kan de humanitære konsekvensene fort bli aldeles enorme. Iran grenser til 13 land, og mange av disse må forvente betydelige flyktningstrømmer. En stor andel av flyktningene vil i tilfellet finne veien til Europa, som vil akselerere dreiningen mot det politiske høyre på kontinentet.
Mine tanker er i dag med det iranske folk – og den iranske diasporaen i Norge i sin særdeleshet. Jeg ønsker å avslutte med diktet Bani Adam («Adams sønner») av den persiske 1200-tallspoeten Saadi Shirazi – som adekvat nok utsmykker FN-bygningen i New York:
«Mennesker er lemmer av samme kropp,
i skapelsen er de sannelig av samme natur.
Om skjebnen rammer ett lem med smerte,
finner ikke de andre lemmene hvile.
Du som er likegyldig overfor andres nød,
fortjener ikke navnet menneske.»
