Fra USAs og Israels ståsted ville det naturligvis være optimalt med et regimeskifte i Iran. Hva en derimot må være klar over, er at de også favoriserer et langt mer realistisk utfall over status quo: At landet destabiliseres og ødelegges, skriver Olav Drange Moen.
Da president Trump erklærte Operation Epic Fury lørdag 28. februar, henvendte han seg direkte til det iranske folk med en klar oppfordring:
«When we are finished, take over your government. It will be yours to take. This will be probably your only chance for generations.»
Empirien tyder imidlertid på at det er meget krevende å bombe seg til et regimeskifte. Det skyldes at land ikke kan okkuperes med bomber.
I den klassiske boken Bombing to Win: Air Power and Coercion in War (1996) evaluerte den amerikanske statsviteren Robert A. Pape bombekampanjer fra første verdenskrig til Gulfkrigen – altså over perioden 1914-1991. Hva han kom frem til, var at luftangrep alene nesten aldri oppnår større krigsmål som et regimeskifte. Et slikt utfall avhenger vanligvis av tilleggsfaktorer, som tilstedeværelsen av bakkestyrker. Statsviterne Michael Horowitz og Dan Reiter falt mer eller mindre på samme konklusjon i den omfattende kvantitative studien When Does Aerial Bombing Work? (2001).
Under Korea-krigen (1950-53) tok amerikanerne ut nærmere 90 prosent av Nord-Koreas militære kapasitet, men Kim Il-Sungs regime forble intakt. I Vietnam slapp amerikanerne under Operation Rolling Thunder (1965-68) 5 millioner tonn med eksplosiver – uten at makten skiftet hender i Hanoi. Under Gulfkrigen (1990-91) ble Iraks infrastruktur bombet sønder og sammen. Grunnet mangelen på bakkestyrker, overlevde deres diktator Saddam Hussein.
Et mulig unntakstilfelle er Japan under annen verdenskrig, hvor keiser Hirohito kapitulerte etter at amerikanerne hadde sluppet to atombomber og brannbombet 67 byer. Men selv i dette ekstreme scenarioet hadde Sovjetunionen i tillegg pulverisert den japanske Kwantung-hæren i Mandsjuria, mens USA hadde vunnet en konvensjonell krig i Stillehavet og okkupert Okinawa. Faren for en amerikansk og sovjetisk bakkeinvasjon av det japanske fastlandet var overhengende. Den geopolitiske situasjonen var at Japans allierte – aksemaktene Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia – hadde blitt totalt nedkjempet.
NATOs bombing av Serbia i Jugoslavia i 1999 er et annet ofte sitert eksempel, men heller ikke dette kasuset oppfyller kriteriene. Det er fordi NATO blandet seg inn i en konvensjonell borgerkrig, som ble utkjempet langs tydelige etnisk-geografiske linjer. Da NATO-bombingen var overstått 10. juni 1999, satt dessuten Serbias president Slobodan Milošević fremdeles ved makten. Han ble kastet først seksten måneder senere – etter et valgnederlag og demonstrasjoner.
I Afghanistan (2001) måtte en bakkeinvasjon til for å velte Taliban-regjeringen. Man hadde der også en alliert på bakken fra før, nemlig den militære paraplyorganisasjonen Nordalliansen. Også i Irak-krigen (2003) ble et regimeskifte oppnådd gjennom en bakkeinvasjon.
Da den NATO-ledede koalisjonen bombet Libya i 2011, var det alt væpnede militser og borgerkrigslignende tilstander i landet. Salafister svermet til landet fra hele den islamske verden, som bier til en honningkrukke. Syria ble først bombet av USA i 2014 etter at Assad-regimet stod midt i en brutal borgerkrig mot motstandsgrupper som Den frie syriske armé (FSA), al-Nusra-fronten og IS. Også da USA bombet Jemen i 2015, herjet en fullskala borgerkrig mellom de Iran-støttede houthiene og de Saudi-støttede regjeringsstyrkene.
I motsetning til noen av disse krigene, har amerikanerne foreløpig ingen væpnede opposisjonsstyrker å slenge vekten sin bak i Iran. For at et regimeskifte skal materialisere, er den aller største utfordringen derav å omdanne sivile demonstranter til militante opprørere.
Tvetydige krigsmål
Trump har fortalt CNN at vi enda ikke har sett «den store bølgen» av angrep. Man kan spekulere i at krigens første fase oppskriftsmessig dreier seg om å etablere luftherredømme, slik at amerikanske og israelske fly i neste fase kan operere mer fritt i iransk luftrom.
Om regimeskifte faktisk er et krigsmål, vil en eventuell tredje fase være å bygge opp opprørsgrupper med våpenforsyninger og trening i regi av spesialstyrker. Da består en mulig fjerde fase å tjene som opprørernes flyvåpen.
Da har vi å gjøre med nok en «forever war» – som definitivt ikke er overstått på de 4-5 ukene forespeilet av Trump. At en slik operasjon skulle vare en knapp måned, er omtrent like troverdig som at Trump skulle stanse Ukraina-krigen på dag én. Seriøse utenrikspolitiske analytikere har for lengst sluttet å lytte til hva den amerikanske presidenten sier, men observerer i stedet hva han gjør.
Trump-administrasjonen gir allerede blandede signaler om hvorvidt regimeskifte er et krigsmål eller ikke. Om tidsvinduet på 4-5 uker er noenlunde korrekt, er svaret sannsynligvis nei. Ifølge The Wall Street Journal stablet presidenten på mandag opp fire krigsmål, hvorav å velte regimet ikke var blant dem:
1. Ødelegge Irans missilkapabiliteter
2. Eliminere Irans marine (som allerede er gravlagt i Atlantis)
3. Hindre Iran fra å anskaffe atomvåpen
4. Stoppe Iran fra å støtte utenlandske terrorgrupper
LES OGSÅ: Løvevinger, sabler og juveler: Historien om den persiske sivilisasjon | Del III av III
Offisielle krigsmål og reelle krigsmål er ikke bestandig sammenfallende. Forut for Irak-krigen i 2003 var påskuddet imaginære masseødeleggelsesvåpen. Det var heller aldri troverdig at USA og allierte skulle hjelpe opprørerne i Libya og Syria med å reise liberale demokratier. Vestlig etterretningsinformasjon tilsa nemlig at disse opprørerne i hovedsak var islamistiske fundamentalister.
Da som nå handlet det først og fremst om å velte motstanderbrikker på det store sjakkbrettet. Nye Pentagon-opplysninger om angivelige iranske attentatforsøk på president Trump, kan også kaste lys over det virkelige casus belli.
Fra USAs og Israels ståsted ville det naturligvis være gunstig med et regimeskifte i Iran. Ved å bistå en vennligsinnet aktør til makten i Teheran – som eksempelvis kronprins Reza Pahlavi II – kunne en regional hovedfiende vendes til en nøkkelalliert. Hva en derimot må være klar over, er at amerikanerne og israelerne også favoriserer et langt mer realistisk utfall over status quo:
At landet destabiliseres og ødelegges.
