Som kvinne slipper man ikke unna. Man har det med å svare på tiltale: Er du feminist?
– Ja, selvfølgelig, eller nei, absolutt ikke…
For meg fremstår feminismen som en destruktiv bevegelse. En kraft som står i fare for å avfolke landet, og degradere kvinnen til det annet kjønn. Samtidig er feminismen en livsbejaende energi som har gjort livet uendelig mye rikere og tryggere for kvinnekjønnet.
Så, er du for eller imot: Er du feminist?
– Jo, stadig vekk.
Ifølge min mor gjennomlevde jeg 20-årene som en ansvarsløs ungkar. Der hun hadde en rabiat svigermor, fire smårollinger og et tungdrevent gårdsbruk å ta hånd om som 26-åring, befant jeg meg på en tropisk øy, uten hjem og uten hjelm. Påstander som Jordan Peterson og hans like har det med å komme med, om at unge kvinner innerst inne kun ønsker å bli ivaretatt av en alfamann og få masse babyer, fremstod for meg som et livsfjernt postulat.
– Nei, nei, det er ikke slik – Girls just wanna have fun!
– Og ikke fortell meg at jeg er en fødemaskin med begrensede intellektuelle evner.
I korte glimt har jeg vært i kontakt med håpløsheten som jeg innbiller meg at våre formødre må ha kjent på: Den vonde klumpen i hjertet idet deres intellekt og livsvalg ble degradert og latterliggjort. Det er fornedrende å bli bagatellisert. Det er intenst provoserende å bli utsatt for moralisering og restriksjoner – og jeg kjenner meg takknemlig for at jeg som kvinne sjelden må kjenne på slike følelser her i Norge.
Feministkraften våkner
Men det skjer… og i slike situasjoner våkner feministkraften i meg!
Den våkner når jeg gatelangs passerer menn på Grønland som hemningsløst glor på forbipasserende damer, som om de eide dem alle. Da blir jeg full av faen! Jeg nistirrer tilbake, kneiser med nakken – vel vitende om at jeg tjener mine egne penger, ligger med hvem jeg vil – og underforstått, aldri med en av dem.
Feministen i meg våkner idet podcasteren Wolfgang Wee og hans mannlige gjester lirer av seg vidløftig synsing om kvinnekjønnet, time etter time – men aldri spør en kvinne om deres mannlige fabuleringer har rot i virkeligheten.
Rettssaken mot Lille-Marius vekker for alvor min iboende kvinnesakskvinne. Det sorgfrie samfunn jeg opplevde å vokse opp i, er tydeligvis passé, og avløst av en kultur hvor kvinner lever i en suppe av skam, vold og angst. Når jeg innser at kvinnen er blitt redusert til en forbruksvare med enorme forbrukslån, ja, da kjenner jeg gammelfeministen reise seg i mitt indre: Sperr drittpakket inne, kutt av dem det fjon av baller de har igjen, og forby pornografi og prostitusjon – for slik kan vi ikke ha det!
Det annet kjønn?
Men antifeministen i meg har det også med å melde seg, med vel så stor kraft. Motviljen mot evinnelige likestillingskampanjer våkner når såkalte feministiske politikere hevder at løsningen på for få barnefødsler er gratis barnehage, med rullerende opptak året rundt.
Antifeministen i meg blir til en furie idet det påstås at forskjellene mellom mor og far er minimale, og at det vil gå bra med barna våre åkke som. Det er provoserende å høre at man som kvinne nærmest ikke trengs i barnas liv så lenge surrogater, spesialpedagoger og velferdsstaten stiller opp.
I mine øyne er dette tveeggede budskapet uttalt kvinnefiendtlig – det er den endelige bekreftelse på at samfunnet anser oss som det annet kjønn, som en skarve livmor som forskningen enda ikke vet hvordan komme utenom.
Som kvinne blir jeg fortalt at jeg burde få barn for det fremtidige velferdssamfunnets skyld, motytelsen som tilbys, er gratis barnepass fra lavtlønnede fremmede (som regel kvinner) – slik at jeg kan produsere og beskattes som før. Livskiten skal med andre ord skvises ut av meg. Deretter skal jeg kastes på skraphaugen full av kvinnesykdommer som medisinen anser som gåter.
Jo, takk, jeg setter pris på omtanken. Det er berikende å være en kompetent dame, og visst kan det være behagelig å komme på jobb. Go’følelsen som brer seg idet man slenger benene på kontorpulten, slenger innpå en snus før dagens stimulerende oppgaver begynner, var verdt å kjempe 150 år for. Og visst ser jeg risikoen dersom kvinner en masse returnerte til kjøkkenbenken. Da er det ikke først og fremst kvinners lønnskonto og personlige frihet som trues, men kvinners kognitive status: Vår posisjon som borgere som forventes å ha noe å fornuftig å si om økonomi, politikk, teknologi og verdens generelle gang.
Men når alt kommer til alt, kan dagens oppgaver gjøres av hvilken som helst mann, mens kun jeg, som kvinne, kan gjøre noe langt viktigere.
Velferdssamfunnets narrativ
Overstimulerte, grinete, frekke unger som er fôret med kjappe karbohydrater, er ikke et lokkemiddel som vil verve meg til kvinnekampen. Når det hevdes at full barnehagedekning er blant de mest egnede likestillingsgrepene, da kjenner jeg at min ånd forlater kvinnebevegelsen. Slik jeg ser det, kan likestillingsmålet aldri nås så lenge vi fornekter naturen – vår natur, og etter hvert betydelige mengder forskning.
Hva, er du ikke feminist?
– Nei! Nei, la meg være kvinnelig!
Lokk så mye du vil med døgnåpen barnehage med faglig oppdatert personale som serverer rykende fersk økologisk mat. Pedagogene der kan dingle med genifremkallende leker så mye de vil, for dét tilbudet om barnefri – for å dyrke karriere og pensjonsopptjening – egentlig gjør, er å avfeie og bagatellisere det edleste jeg har å by på: Mine iboende instinkter som pattedyr.
Og mine instinkter sier: Fuck off, AP, SV og Kvinnefronten, jeg vet best hvordan mitt avkom skal mates og fostres.
Selv om velferdssamfunnet insisterer på et annet narrativ, tviler jeg aldri på at mitt bidrag til vårt lands BNP, uansett hva jeg måtte yte, er peanøtter i sammenligning med den forskjell jeg kan ha for helbredet til neste generasjon. Intuitivt vet jeg at tilknytningen starter i livmoren, at livets eliksir dannes i kvinnebrystene, og at den største gaven jeg kan gi meg selv og et annet menneske er min egen årelange tilstedeværelse. Mastergrad eller ikke mastergrad.
Hore, løvemamma eller kick-ass karrierekvinne
På samme tid er det opplagt for meg at kvinnen er en kompetent samfunnsborger, og jeg anerkjenner at det er en enorm seier for kvinnekampen, den enkelte kvinne, og meg selv inkludert, at dette faktum stort sett ikke er bestridt.
Og på samme tid er jeg takknemlig for at samfunnet og rettsstaten til dels har kommet over å stemple fyrrige kvinner som horer – som nærmest burde forvente å bli sovevoldtatt. Vi hundyr har blitt tildelt en langt mer aktiv og mangfoldig rolle i reproduksjon av vår art – og denne rolletildelingen kan få mangt et utslag.
Først når denne rollen aksepteres fullt ut, i all sin dyriske, instinktive og dypt empatiske natur, vil vi komme et skritt nærmere såkalt likestilling, og et steg bort fra valget mellom hore, løvemamma eller kick-ass karrierekvinne. For alle ser det jo, kvinner må fremdeles velge – Ida Wolden Bache ville ikke blitt tatt seriøst som sentralbanksjef hadde hun vært morsmelksaktivist på fritiden.
