Trump-administrasjonen har viklet seg inn i en «Catch 22»-situasjon: Fortsetter de krigen, kan de økonomiske, militære, geopolitiske og innenrikspolitiske kostnadene bli aldeles brutale. Trekker de seg ut, vil ayatollah-regimet forbli intakt og mange av de viktigste krigsmålene ikke nås, skriver Olav Drange Moen.
Siden de innledet Operation Epic Fury 28. februar, har amerikanerne og israelerne demonstrert sin overlegne ildkraft i Persiabukten.
På relativt kort tid har de eliminert sentrale deler av Irans lederskap, redusert Revolusjonsgardens ballistiske missilarsenal, gravlagt landets atomfasiliteter, og smadret over 60 iranske marinefartøy som leketøy.
Iran vet at de ikke kan vinne en konvensjonell krig mot USA og Israel. Et velkjent statsvitenskapelig teorem er imidlertid at militært underlegne stater ofte tyr til asymmetrisk krigføring. Det islamske Teheran-regimet har vist særlig tilbøyelighet for dette.
Spesielt to slike strategier peker seg ut for iranerne:
Den første er deres alt veletablerte «forward defense»-doktrine. Denne går ut på å åpne krigsteatre i tredjeland gjennom sine stedfortredere, for å avverge krigføring på sitt eget territorium. Som den nå avdøde kommandanten for Irans missil- og droneprogram, Amir Ali Hajizadeh, beskrev det: «Du må fortsette å tråkke på pedalene, eller så vil sykkelen falle.»
Iranerne har i denne «angrep er beste forsvar»-tilnærmingen spilt på Hamas i Palestina, Hizbollah i Libanon, Houthi-bevegelsen i Jemen, og en myriade av sjiamilitser i Syria og Irak. I alle disse statene vil det islamske regimet nå forsøke å klatre opp hva militærstrategen Herman Kahn (1922-83) i sin tid kalte «eskalasjonsstigen».
Vi har hittil sett at Iran-støttede militser har rettet angrep mot den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak. Iranerne avfyrer regelmessig prosjektiler mot Dubai, for å ødelegge deres merkevare som Midtøstens trygge oase. Council on Foreign Relations har også beskrevet hvordan de sikter seg inn mot regionens vannsikkerhet.
«Forward defense»-doktrinen er beslektet med den såkalte brinkmanship-teorien, som USAs utenriksminister John Foster Dulles (1953-59) fremmet under den kalde krigen. Idéen er at man presser fiendtlige stater til randen av krise, for å sikre seg en mer gunstig forhandlingsposisjon.
Risikoen for internasjonal terror sponset av Iran er nå alarmerende høy. Trusselbildet i Norge vil også påvirkes, som sett med bombeangrepet mot den amerikanske ambassaden i Oslo 8. mars. Det kan ikke utelukkes at iranerne etter hvert vil gå etter den internasjonale flytrafikken.
Den andre strategien som peker seg ut er økonomisk krigføring, hvor iranerne sitter på en meget sterk hånd. Hormuzstredet i Persiabukten er nemlig flaskehals for en betydelig andel av verdens olje- og gassforsyninger.
Den eldre garde vil huske oljekrisen i 1973. Denne startet da arabiske medlemmer av OPEC (Organisasjonen av oljeeksporterende land) kuttet oljeproduksjonen, mangedoblet prisene og innførte embargo mot land som støttet Israel i Yom Kuppur-krigen. Konsekvensen var en global økonomisk krise, kjennetegnet av høy inflasjon. Selv i Norge ble det innført forbud mot kjøring med privatbiler i helgene.
Den gang kuttet araberstatene oljeleveranser tilsvarende 7 prosent av den globale produksjonen. Til sammenligning fraktes 20 prosent av dagens produksjon gjennom Hormuzstredet.
Selv om Irans marine ligger på havets bunn, har iranerne fremdeles virkemidler for å holde stredet stengt. De har for eksempel betydelig større missil- og dronekapasitet enn houthiene i Jemen, som klarte å redusere skipstrafikken i Rødehavet med 90 prosent i 2024.
Iran har også minelagt deler av stredet. Amerikanerne mangler adekvat utstyr til omfattende mineryddingsoperasjoner, som uansett er et tidkrevende foretagende. Etter gulfkrigen (1990-91) tok det dem 51 dager å rydde opp de 907 irakiske minene utenfor Kuwait-kysten, selv om stridighetene hadde opphørt og minekartene var utlevert.
Den amerikanske marinen nekter å eskortere oljetanker gjennom Persiabukten, i redsel for at deres egne militærskip skal rammes av raketter, droner eller miner.
Ved krigsutbruddet spådde Sivilisasjonen oljepriser på 100-150 dollar fatet. Foreløpig har prisen på nordsjøolje bikket 114 dollar fatet. Om dette blir en langvarig konflikt, og Iran lykkes med å holde Hormuzstredet i et kvelertak, er det mulig at vi kun har sett begynnelsen. Ytterligere tre indikatorer kan gis for dette:
Den første er at de iranske shahed-dronene i stort monn kan anvendes mot oljeinstallasjoner og gassrørledninger i de arabiske gulfstatene. Disse er store og sårbare mål. Vi har allerede sett noe av dette. Det har også utspilt seg i tidligere konflikter, som under Iran-Irak-krigen (1980-88), gulfkrigen (1990-91) eller ved houthienes angrep på oljeinstallasjoner i Saudi-Arabia i 2019. Forskjellen er at man i de to første konfliktene ikke hadde droner, og at houthienes kapabiliteter er langt mer begrensede enn Irans.
Den andre grunnen er at det faktisk fremdeles flyter olje gjennom Hormuzstredet. Foreløpig har USA latt Irans oljetankere være i fred, mens Iran unnlater å angripe kinesiske skip. Det bildet kan raskt endre seg.
Den tredje er at Det internasjonale energibyrået (IEA) har frigitt 400 millioner av totalt 1,8 milliarder oljefat fra beredskapslagrene. Det er deres største slipp noensinne – og mer enn dobbelt så mye som etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Om krigen drar ut, risikerer man å brenne seg gjennom disse reservene.
Et underkommunisert faktum er at en fjerdedel av den globale gjødselproduksjonen også fraktes gjennom Persiabukten. Gjødselproduksjonen er allerede på et kritisk nivå etter Ukraina-krigen. Om Iran klarer å holde Hormuzstredet stengt, kan dette altså få alvorlige humanitære følger.
Regimeskifte?
At iranske mål nå hamres, betyr ikke nødvendigvis at det islamske regimet vil falle. Det skyldes den kritiske distinksjonen mellom taktikk og strategi. For eksempel vant USA alle slag i Vietnam, men tapte likevel krigen.
Følgende spørsmål må nå reises: Kan amerikanerne og israelerne oppnå et regimeskifte i Iran? For hvis ikke, vil mange av deres øvrige krigsmål heller ikke bli nådd. Iran vil fortsette å støtte sine stedfortredere i den utvidede regionen, og de vil være mer innstilt på kjernefysisk opprustning enn noen gang.
Sivilisasjonen har skrevet om hvordan bombing alene så og si aldri resulterer i et regimeskifte. Dette basert på to omfattende kvantitative studier: Bombing to Win: Air Power and Coercion in War (1996) av Robert A. Pape og When Does Aerial Bombing Work? (2001) av Michael Horowitz og Dan Reiter, som tok for seg mer eller mindre alle bombekampanjer av betydning i det 20. århundret.
Ettersom bomber ikke kan okkupere land, trengs støvler eller sandaler på bakken. Da amerikanerne og israelerne foreløpig virker lite lystne på å forsyne førstnevnte, må man muligens sette sin lit til sistnevnte.
I boken Why Civil Resistance Works (2012) gransket de amerikanske statsviterne Erica Chenoweth og Maria Stephan et datasett med 323 massedemonstrasjoner over perioden 1900-2006. Deres funn var at ikke-voldelige kampanjer lykkes 53 prosent av tiden, mens voldelige opptøyer har en suksessrate på 26 prosent.
Grunnen til at voldelige opptøyer lykkes så sjelden, er at stater gjennom sitt voldsmonopol har et fortrinn på den arenaen. Går man inn i datasettet til Chenoweth og Stephan, synes videre fredelige demonstrasjoner å lykkes mindre i autokratiske stater med høy vilje til vold. Det bør gi grunnlag for pessimisme i tilfellet av det islamske regimet i Iran, som har utvist et uhyrlig voldspotensial mot egen befolkning.
Hva vi derimot kan trekke ut av studien til Chenoweth og Stephan, er hva de har myntet «3,5-prosentregelen»: Regimeskifte er overveldende sannsynlig om 3,5 prosent av populasjonen deltar i vedvarende og simultane opptøyer. Fordi Iran har 93 millioner innbyggere, innebærer det over 3 millioner aktive demonstranter.
Etterretningsinformasjon delt med Iran International tilsier at 5 millioner demonstranter var ute i gatene mellom 8. og 9. januar, som betyr at regimet på tidspunktet var sterkt presset. Etter at regimet svarte med å massakrere titusener av demonstrantene, ser det rett og slett ikke ut som at iranske regimemotstandere våger å forlate hjemmene sine lenger. Mange av deres modigste er myrdet.
Ifølge Al-Jazeera har Irans politisjef, Ahmad-Reza Radan, advart om at sikkerhetsstyrkene sitter med «fingrene på avtrekkerne» – og vil behandle demonstranter som «fiendtlige mål». Hvordan ubevæpnede demonstranter skal møte 3,5-prosentsregelen under så vanskeligstilte forhold, er ikke helt klart.
Regimetro islamister i Iran nyter ikke minst et gedigent mobiliseringsfortrinn over sine sekulære politiske motstandere: De samles regelmessig i moskéene. Det var blant annet derfor islamistene tok førersetet under 1979-revolusjonen, selv om denne også hadde utspring i den sekulære venstresiden. Noe lignende skjedde i land etter land under Den arabiske vår i 2011, hvor fredagsbønnen nærmest omdannet moskéene til kommandosentraler for massedemonstrasjonene.
Regimet i Teheran kontrollerer selvsagt også mye av informasjonsstrømmen gjennom statlige medier. Mens man under Den arabiske vår snakket om «Facebook-effekten», har Iran blokkert internettilgangen.
Om ubevæpnede demonstranter ikke kan slå knockout på regimet, kan en forsøke å væpne separatistiske bevegelser som ønsker å skjære ut et Kurdistan, Balutsjistan eller Sør-Aserbajdsjan til seg selv på det iranske platået. USA har allerede vært i kommunikasjon med kurdiske grupper om våpenleveranser, ifølge anonyme kilder som har snakket med CNN. Problemet er at alle disse separatistbevegelsene er geografisk avgrenset, både hva gjelder ambisjoner og kapabiliteter.
Innen statsvitenskapen vet man at autoritære regimer ofte kollapser takket være eliteavhoppere (elite defection theory). Amerikansk og israelsk etterretning vil derfor lete etter mulige avhoppere i Irans politiske og militære ledelse. Også her står man dog overfor ulendt terreng: Alt fra parlamentsmedlemmer til militære ledere i Iran må godtas av Vokterrådet, som består av islamske skriftlærde. Hele det iranske statsapparatet er således marinert i sjiafundamentalistisk tankegods, som vil gjøre det usedvanlig vanskelig å penetrere.
Krigståken ligger enda tett over Iran, men det er ikke til å komme utenom: Uansett hvilken vinkel man betrakter dette fra, blir det islamske regimet en hard nøtt å knekke.
USAs «Catch 22»-situasjon
Det islamske regimets fremste sjanse for overlevelse, er å øke det innenrikspolitiske presset på Trump-administrasjonen.
Mange vil huske Irak-krigen i 2003 som en ekstraordinært upopulær krig, men til å begynne med hadde den faktisk 79 prosent støtte hos det amerikanske elektoratet. Ifølge en meningsmåling gjort av Reuters/Ipsos støtter innledningsvis kun 27 prosent av amerikanere krigen mot Iran. En krigsstøtte som tenderer å erodere etter hvert som kostnadene blir mer åpenbare.
De økonomiske kostnadene av krigen ligger an til å bli skyhøye. Ikke bare er Iran i posisjon til å utløse en global oljekrise, men de direkte amerikanske krigskostnadene er enorme. Det amerikanske krigsdepartementet har informert Kongressen om at bare de første seks dagene kostet dem 11,3 milliarder dollar.
Amerikanerne har heller ikke ubegrenset med ammunisjon. De risikerer å gjøre dype innhugg i sine arsenal av standardmissiler og Tomahawk-kryssermissiler. Det har alvorlige implikasjoner for forsvaret av henholdsvis Europa mot Russland og Stillehavsregionen mot Kina.
Trump-administrasjonen har viklet seg inn i en «Catch 22»-situasjon: Fortsetter de krigen, kan de økonomiske, militære, geopolitiske og innenrikspolitiske kostnadene bli aldeles brutale. Trekker de seg ut, vil ayatollah-regimet forbli intakt og mange av de viktigste krigsmålene ikke nås.
