Det ville vært så mye bedre om Mette-Marit hevet seg over denne oppvasken som pågår, skriver Öde S. Nerdrum.
Alt med Mette-Marits intervju gikk galt. Den vordende dronning har nok en gang tråkket i salaten og denne gangen er det usikkert om folket tilgir henne. Den underlige blandingen av oppriktig anger og hemmelighetsskremmeri er kanskje det verste aspektet ved intervjuet hennes. Hun føler et behov for å forklare seg – men nekter å være fullstendig åpen. Ville det vært bedre om hun heller tiet?
Kunsten å være utroverdig
Intervjuet som ble sluppet på morgenkvisten 20. mars kom som en efterlengtet bombe. I kjølvannet av de mildt sagt pinlige avsløringene av kronprinsessens korrespondanse med Epstein, samt rettssaken med hennes sønn, står hun unektelig i en vanskelig situasjon.
Det merkelige er at i intervjuet virker Mette-Marit skiftvis lei seg, skiftvis glad, av og til nærmest ironisk. På åpningsspørsmålet om hun kan si noe om sin relasjon med Epstein smiler hun ufrivillig før hun raskt anstrenger seg og får på plass en mer passende seriøs mine. Det er lett å trekke slutningen at dette er en tilfeldighet, men senere i intervjuet skjer det samme igjen når hun blir spurt om en konkret email, nemlig den hvor hun skal ha skrevet at google sin omtale av Epstien ikke så god ut – efterfulgt av en smile-emoji.
Det er lett å overanalysere slike ting, men summa summarum er dette: Hun fremstår utroverdig. Hennes tidvise sentimentale utbrudd vedrørende Epsteins påståtte overgrep hjelper noe, men det er jo dog ikke vanskelig å bli bløthjertet når man tenker på overgrep mot mindreårige.
Folkeprinsesse eller eliteprinsesse
Dobbeltheten gjennomsyrer intervjuet. Hun er lei seg, men samtidig fattet. Opprørt, men samtidig glad. Hun legger seg flat, men nekter å være helt åpen.
Mette-Marit og kronprins Haakon har tilsynelatende ikke lest Ibsen. For hadde de lest om konfliktfylte Hjalmar Ekdal, stormannsgale Julian eller den forføreriske Nora, så ville de skjønt hvordan den dobbelte væremåte nesten umerkelig sniker seg inn i livene våre og plasserer snublestener. Det er bare en måte å få bukt med dem: De må oppdages og vi må erkjenne deres makt over oss.
I tilfellet med Mette-Marit kan hennes dobbelte væremåte kokes ned til spørsmålet om hun skal være folkeprinsesse eller eliteprinsesse, og her begynner vanskelighetene. Kanskje hennes mest minneverdige kommentar fra intervjuet er denne:
«Det har vært viktig for meg å beklage til de».
Grammatisk plasserer sørlandskvinnen her solid innenfor de folkelige rekker, kanskje ikke så rart hennes bakgrunn tatt i betraktning. Hele pressekorpsets krav om at hun skal uttale seg om Epstein er dessuten et folkelig krav, en fordring hun tydeligvis føler sterkt på. Men efter å ha vært en elitekvinne i mer enn 20 år er hun nok litt på tvers med folket og det folkelige. Hun later ikke til å ha oppriktig anger over relasjonen til Epstein, som sannsynligvis for hennes vedkommende kun var et morsomt vennskap med flørtende undertoner. Istedenfor å være folkelig og åpen om dette velger hun formuleringen:
«Han manipulerte og lurte meg».
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Eliteveien
Alternativt kunne hun valgt å være eliteprinsesse og enten nektet å uttale seg om det som tross alt kun er e-poster mellom venner, eller alternativt kunne hun uttalt offentlig at dette var en ikke-sak. Eliteveien handler om å ikke bøye seg for det folkelige, å ikke føle et forklaringsbehov overfor folket – om å utvise en form for ærverdig arroganse. Litt slik kong Harald og dronning Sonja har opptrådt i denne saken, men også slik de håndterte flyskandalen for to år siden.
Dette kan høres rart ut, fordi Kong Harald er jo av mange ansett for å være svært folkelig. Men her må man skille mellom det å være folkelig og det å fremstå som folkelig. Kong Harald er sistnevnte. Dette får han til med å være selektiv i det han uttaler seg om. Hvis han ikke er istand til å i oppriktighet gi efter for folkelige fordringer, deltar han ikke på intervjuer. Å uoppriktig beklage seg overfor pressen og folket skinner lett igjennom. Å smile når noen tar opp noe de anser for å være alvorlig er lite sjarmerende. Å late som man i to måneder har gått rundt og tenkt på ofrene når man helt opplagt har vært bekymret for seg selv – er lite sjarmerende. Å opptre som noen man ikke er – er lite sjarmerende.
Kongehuset i fritt fall
Vi rojalister er selvsagt oppskaket over den vordende dronningens løse bekjentskaper og kanskje til og med utroskap. Men det ville vært så mye bedre om hun hevet seg over denne oppvasken som pågår. Kongehuset er i fritt fall, men jeg vil argumentere for at det i større grad er kronprins Haakons skyld enn Mette-Marits. Han burde forstå bedre enn å la sin kone uttale seg så plumpt til pressen bare fordi det hersker en stemning blant folket.
Kanskje er kronprinsen spesielt tilbøyelig til å gi efter for folkelige formaninger, så mye som han henger med partifolk. Også i Høiby-saken er han uforsiktig. Hans støtte til anklagerne (som pressen spekulativt kaller ofrene) er høyst usmakelig og han burde uforbeholdent støttet sin sønn uten å ta side i saken for øvrig. Det er nok på tide at han gjenoppsøker sin gamle far for noen visord. Kongehusets fremtid avhenger av ham.
