Vi lever i en tid hvor skillet mellom det private og det offentlige stadig viskes ut. Kongelige skal være menneskelige, men også hevet over det ordinære. Ledere skal være varme, men tydelige. Og når noen mislykkes i å bære disse spenningene, later vi ofte som om løsningen er å forkaste selve rollen. Det er en farlig snarvei, skriver Christïn Von Löwendotter.
Öde S. Nerdrum skriver med litterær kraft om kronprinsesse Mette-Marits intervju og leser det som uttrykk for en grunnleggende dobbelthet. Det er elegant formulert, men for enkelt. For problemet i offentlige roller er sjelden at et menneske rommer flere lag samtidig. Problemet oppstår først når disse lagene bæres dårlig.
Her mener jeg debatten blir langt mer interessant enn spørsmålet om kronprinsessen smilte på feil tidspunkt, vekslet mellom alvor og uro, eller svarte ujevnt under press. Det egentlige spørsmålet er: Hva er egentlig en rolle? Hvor mange mennesker er naturlig skikket til å bære krevende roller? Og hvor gode er vi i Norge blitt til å forstå forskjellen mellom ekte dannelse, dårlig skuespill og vanlig menneskelig ambivalens?
Öde synes å mene at troverdighet svekkes når et menneske forsøker å kombinere anger, kontroll, folkelighet og tilbakeholdelse på samme tid. Der er jeg uenig. Det er ikke kombinasjonen i seg selv som skaper utroverdighet. Tvert imot er det ofte nettopp dette modne mennesker må kunne romme. De må kunne være berørt uten å miste fatningen. De må kunne være åpne uten å blottlegge alt. De må kunne være varme uten å bli private. De må kunne være formelle uten å bli kalde.
Problemet oppstår ikke når et menneske bærer flere lag samtidig. Problemet oppstår når det gjøres dårlig.
Det er en avgjørende forskjell. Og det er også forskjellen mellom menneskelig kompleksitet og faktisk hykleri.
Det finnes en litt gammel, nesten aristokratisk fristelse i Ödes tekst, tanken om at verdighet krever renhet i rolle. Enten skal man være fullt ut folkelig og åpen, eller så skal man være opphøyd, avklart og taus. Enten må man legge seg helt flat, eller så må man heve seg over saken med konstitusjonell ro og en passende mengde ærverdig arroganse. Men mennesker fungerer ikke slik. Offentligheten fungerer i alle fall ikke slik. Og de færreste moderne institusjoner overlever på ren symbolhøyde alene.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Det betyr ikke at man skal unnskylde svak rolleforståelse. Tvert imot. Det er nettopp her debatten blir interessant. For hvis vi skal være ærlige, er det svært få mennesker som er født naturlig inn i krevende roller. Noen få har en nesten urovekkende letthet i å bære autoritet, språk, nærhet, distanse og selvkontroll samtidig. De finnes. Men de er sjeldne. Finlands president Aleksander Stubb er et nærliggende eksempel. Hos ham ser man at rollen ikke behøver å fremstå som maske. Han virker naturlig, men ikke tilfeldig; ledig, men ikke løs; høflig, men ikke hul. Det er en sjelden form for moderne embetskunst. Resten må lære det. Noen lærer det godt. Mange lærer det utilstrekkelig. Enkelte lærer det aldri.
Men dette er heller ikke et rent estetisk spørsmål. Rolleforståelse kan i noen sammenhenger være en form for vern. Manipulatorer som Epstein var, er dyktige til å identifisere mennesker med svak rollebevissthet, uklare grenser eller behov som gjorde dem mottakelige for innsmigring og sosial forførelse. De som bærer sin rolle dårlig, eller aldri helt finner fotfeste i den, kan lettere bli bytte for mennesker som lever av sosial lesekunst og manipulasjon. Også derfor er dette mer alvorlig enn et spørsmål om stil.
Norsk samfunn er ikke akkurat overbefolket av naturlig aristokratisk rollebeherskelse.
Vi har derimot etter hvert fått en kultur der mange gjerne vil ha friheten, synligheten, posisjonen og innflytelsen, men er langt mindre interessert i forpliktelsen, disiplinen og kostnaden som følger med. Alle skal være «ekte». Alle skal «stå i sin sannhet». Alle skal slippe å bli vurdert for hardt. Det høres frigjørende ut, men det kan også være en oppskrift på oppløsning. For et samfunn uten rolleforståelse blir ikke nødvendigvis friere. Det blir ofte bare mer rotete.
En rolle er ikke løgn. En rolle er heller ikke nødvendigvis teater. En rolle er en form for ansvar. En mor har en rolle. En lærer har en rolle. En dommer har en rolle. En politiker har en rolle. En redaktør har en rolle. Et kongehus har åpenbart en rolle. Og i alle disse rollene ligger det en forventning om at man ikke bare reagerer spontant, men bærer noe større enn seg selv: form, plikt, sammenheng og avgrensning.
Det er dette sivilisasjon i stor grad består av. Ikke i fravær av personlighet, men i evnen til å underordne noe av seg selv under et ansvar man ikke helt eier privat.
Det er derfor jeg mener Ödes analyse bommer litt på målet. Han ser sammensatthet og leser den raskt som moralsk svakhet. Men det er ikke nødvendigvis et tegn på dårlig karakter at et menneske fremstår blandet, usikkert eller ujevnt i en offentlig krisesituasjon. Det kan være tegn på nervøsitet. Det kan være tegn på press. Det kan være tegn på utilstrekkelig rolletrening. Det kan være tegn på vanlig menneskelig begrensning. Alt dette er mulig. Å gjøre ambivalens om til avslørende dobbelthet er litterært virksomt, men psykologisk ikke alltid særlig presist.
Og her blir saken større enn Mette-Marit.
For dette handler ikke bare om kongehuset. Det handler om det norske samfunnets forhold til roller i det hele tatt. Vi lever i en tid hvor skillet mellom det private og det offentlige stadig viskes ut. Politikere skal være nære, men også styringsdyktige. Kongelige skal være menneskelige, men også hevet over det ordinære. Ledere skal være varme, men tydelige. Foreldre skal være vennlige, men faste. Og når noen mislykkes i å bære disse spenningene, later vi ofte som om løsningen er å forkaste selve rollen. Det er en farlig snarvei.
For hva skjer dersom stadig flere institusjoner tømmes for form, tyngde og plikt? Hva skjer dersom alt reduseres til følelser, impuls, image og uforpliktende selvuttrykk? Da får vi ikke et mer ærlig samfunn. Da får vi et mer ansvarsløst samfunn.
Og ansvarsløshet kommer sjelden marsjerende inn under fanen «anarki». Den kommer gjerne mye penere kledd. Den kommer som slapp normoppløsning. Som svakere embetsfølelse. Som mindre respekt for grenser. Som ønsket om frihet uten kostnad, posisjon uten plikt, synlighet uten beherskelse, og innflytelse uten ansvar. Når alle gjør som de vil, så lenge de slipper belastningen og regningen, da får vi ikke sivilisert frihet. Da får vi forfall med høflig stemme. Det som til slutt oppstår, er ikke frihet i høyere form, men noe langt mindre imponerende: et slags velkledd anarkistisk sirkus, hvor stadig flere vil nyte handlingsrommet, men færre vil bære vekten av det.
Derfor bør vi være varsomme både med å latterliggjøre roller og med å romantisere dem. Nakne roller uten indre innhold blir bare kostymer. Men et samfunn uten rolleforståelse blir svært fort et samfunn uten struktur. Mellom disse to ytterpunktene ligger dannelsen: kunsten å bære en rolle uten å forsvinne inn i den, og uten å oppløse den.
Det er en krevende kunst. Og få mestrer den naturlig.
Jeg mener ikke at hovedproblemet i denne saken er «dobbelthet». Hovedproblemet, der det finnes, er dårlig rollebeherskelse. Det er noe annet. Et menneske kan romme flere hensyn samtidig uten å være falskt. Et menneske kan være både kontrollert og berørt. Både høflig og oppriktig. Både formell og varm. De beste menneskene er ofte nettopp slik. Ikke fordi de spiller teater, men fordi de har lært seg disiplinen det krever å være mer enn bare spontane.
Det er kanskje dette debatten burde handle om.
Ikke bare hvorvidt en kronprinsesse svarte godt eller dårlig i et intervju, men hvorvidt vi som samfunn fortsatt forstår betydningen av roller, grenser, form og ansvar. Og om vi fortsatt evner å skille mellom virkelig dannelse og bare dårlig utført selvpresentasjon.
På det punktet har Öde rett i én ting: Roller betyr noe. De former oss. De avslører oss også, iblant. Men han går for raskt fra observasjon til dom. Og han undervurderer hvor komplisert det faktisk er å bære en rolle i et samfunn som både krever verdighet og samtidig mistror alt som ikke virker spontant.
Den spenningen er ikke bare kongelig.
Den er blitt norsk.
