Norske medier terpet lenge på teorien kjent som «Russiagate», som handlet om at russiske myndigheter samarbeidet med Trump-kampanjen om å påvirke 2016-valget i Trumps favør. I 2014 og 2015 overførte norske myndigheter over 300 millioner kroner til Clinton-familiens stiftelse. Men hvor blir det av «Norwaygate»? I lys av Epstein-skandalens norske forbindelser, er vi kanskje klare for å anerkjenne dette bidraget til internasjonal korrupsjon under dekke av «bistand».
I 2003 landet forhenværende president Bill Clinton på Gardermoen, i Jeffrey Epsteins privatfly, populært kalt «Lolita Express». Epstein var også om bord, men det er ikke kjent hva han foretok seg på sin norgesreise, ei heller hvilke bekjentskaper han stiftet. Dette kommer frem i flere artikler i Aftenposten fra 2019.
Dagen etter møtte Clinton statsminister Kjell Magne Bondevik, for å fortelle om Clinton Foundations arbeid med hiv/aids. På en pressekonferanse etter møtet, omtalte Clinton sykdommen som en trussel mot demokratiet:
«Hvis man tror på demokrati og frihet, og vil ha flere partnere og mindre terrorisme, så må man gjøre noe med aids-problemet i Afrika og resten av verden», sa Clinton ifølge NTB.
Bondevik lot seg begeistre, og forpliktet Norge til å bidra med 180 millioner kroner over en femårsperiode. Clinton spiste også lunsj med kongefamilien: Kongeparet, Kronprins Haakon og Kronprinsesse Mette-Marit.
– Går direkte til bistandsarbeid
Da Bondevik innledet samarbeidet med stiftelsen, hadde den kun eksistert i to år. Man kan spørre seg om den hadde resultater å vise til, eller om det heller var Clintons visjoner som overbeviste.
Under pressekonferansen med Bondevik, presiserte Clinton at pengene ville gå direkte til bistandsarbeid i afrikanske land, og ikke via stiftelsen.
Dette endret seg imidlertid i 2007, under regjeringen Stoltenberg. Jonas Gahr Støre utenriksminister på tidspunktet, og Erik Solheim var bistandsminister.
I Norads årsrapport for 2007 står det å lese at: «Gjennom ‘Clinton Foundation HIV and AIDS Initiative’, bidro Norge til at hiv- og aidspasienter fikk pleie og Liberias helsevesen ble styrket gjennom samarbeid og opplæring.»
I årene 2007-2013 lå de norske bidragene til stiftelsen på 40 millioner kroner i gjennomsnitt, ifølge Finansavisen.
Børge Brende x 210
Årene 2014-2015 skiller seg ut i Norges giverhistorie. De tilhører Børge Brendes periode som utenriksminister, under statsminister Erna Solberg.
I 2014 overførte departementet 129 millioner kroner til Clinton Foundation. Året etter økte støtten til 174 millioner kroner.
Dette tilsvarer 210 årslønner for Børge Brende på daværende tidspunkt.
Brende ble sittende som minister frem til oktober 2017, da han trakk seg for å tiltre som president i World Economic Forum. Årslønnen hans var nå steget til cirka 10-15 millioner kroner.
Det kan selvsagt være en tilfeldighet, men det er interessant å merke seg at den norske utenriksministeren som satt i førersetet da norske myndigheter gav mest til Clinton Foundation også var den som opplevde størst økning på lønnsslippen da han gikk over i ny, internasjonal stilling.
Olje og sharia
Etter at Hillary Clinton ga seg som amerikansk utenriksminister i 2013, ble hun styremedlem i Clinton Foundation. For å unngå interessekonflikter i den kommende presidentvalgkampen, trakk hun seg fra styret i 2015.
Under valgkampen mot Donald Trump, ble Hillary kritisert for stiftelsens forbindelser til utenlandske donorer. I den øvre giverklassen fantes ikke bare Norge, men også land som Qatar, Brunei, Oman, Kuwait, Emiratene og Saudi-Arabia.
Oljeproduserende land som praktiserer sharia, er således en naturlig samarbeidspartner for en stiftelse med klima og likestilling som fokusområder.
Som svar på kritikken mot sin kone, uttalte styrets leder, Bill Clinton, at stiftelsen ikke lenger ville motta donasjoner fra andre stater, dersom Hillary skulle vinne valget.
Krevende arbeid på Komorene
I valgåret 2016, falt den norske støtten betraktelig med 80 prosent, ned til 36 millioner. Året etter at Clintons valgnederlag var et faktum, falt støtten til 23 millioner kroner.
I Norads årsrapport for 2018, fremgår det ikke hvor mye penger som ble gitt til Clinton Foundation det året. Rapporten oppgir imidlertid at støtten bidro til at «3 MW solkraftverk ble satt i drift på den karibiske øya St. Lucia».
I årsrapporten for påfølgende år, skriver Norad at støtten har bidratt til å «sette i drift det 37 MW store solkraftverket Paradise Park på Jamaica». Fremgangen i arbeidet på Komorene har imidlertid vært «krevende grunnet en politisk ustabil situasjon og sykloner».
Clinton Foundation er ikke nevnt i årsrapportene for 2020-2024.
På tide at Norge ser seg selv i speilet
Det er på tide å si det åpenbare: Clinton Foundation har vært – og er muligens fremdeles – del av et sofistikert system for politisk korrupsjon og påvirkning. Ved å samle inn og delegere enorme pengestrømmer, kjøper Hillary og Bill seg politisk goodwill og innflytelse. Det er slik Bill Clinton har sikret seg politisk relevans etter sin presidentperiode. Samme strategi har naturligvis vært del av Hillarys videre karriere, først som utenriksminister under Barack Obama, dernest som demokratisk presidentkandidat i 2016. At hun periodevis har sittet utenfor stiftelsens styre, er en nødvendig formsak, men forandrer ikke den underliggende dynamikken.
For å sette det hele på spissen: Vi kan se for oss at USAID hadde overført over 640 millioner kroner til en veldedig stiftelse kontrollert av Sindre Finnes. At Erna Solberg ville funnet det for godt å forlate stiftelsens styre mens hun satt i regjering, ville isåfall vært en naturlig, men kanskje ikke så altfor formildende omstendighet.
Vi kan kritisere Russland og Trump til vi blir gule og blå, men hva med våre egne bidrag til utenlandske oligarker og internasjonal korrupsjon?
