Striden om Irans identitet

Iran-krigen er ikke bare en konflikt mellom stater, eller faksjoner i Iran, men om hva Iran er, skriver Kåre Jørgensen.

---

Siden 2009 har Iran vært preget av det som har blitt stadig mer regelmessige protestbølger mot det styrende sjiateokratiske regimet. Den største av disse forekom i januar, som regimet svarte på med meget hard maktbruk. I konflikten mellom regimet og opposisjonen ligger ulike forståelser av hva Iran skal være.

For å forstå denne konflikten må man forstå Irans historie. Iran har nemlig noe som få andre land i Midtøsten har: En årtusener gammel eksistens som nasjon, med en nasjonal selvbevissthet som har overlevd frem til i dag.

Iran, historisk også kjent som Persia, ble grunnlagt av kong Kyros den store på 500-tallet f.Kr. Religionen den gang var zoroastrismen, språket gammelpersisk, og hovedstaden Persepolis. Med unntak av gresk okkupasjon under og etter Aleksander den store, fortsatte Persia å være et av verdens største riker i over et årtusen.

På 600-tallet e.Kr. ble Persia derimot erobret av araberne, da det islamske kalifatet bredte om seg i Midtøsten og Nord-Afrika. Persia ble under kalifatet gradvis konvertert til islam. Men i motsetning til de andre områdene som kalifatet underla seg og arabiserte, bevarte perserne mye av sin kultur. De fortsatte å snakke persisk, feire Nowruz (persisk nyttår), og ha en høy aktelse for persisk litteratur og historie, nedskrevet blant annet i Shahnameh (Persias Heimskringla).

Pahlavi-æraen

Under Safavid-dynastiet på 1500-tallet konverterte Persia til sjia-grenen av islam, som skilte dem ut blant de muslimske statene. Skillet mellom sunni og sjia dreier seg om hvem som burde ha etterfulgt profeten Muhammad som det tidlige kalifatets leder. Safavid-dynastiet konverterte spesifikt til tolver-sjiaislam, som venter på at den tolvte imamen i deres arverekkefølge skal dukke opp fra sitt skjulested. Der skal han ha gjemt seg i over tusen år.

Over de neste århundrene styrte flere dynastier av sjaher (konge på persisk) Persia. I 1925 ble Pahlavi-dynastiet etablert av Reza I Pahlavi. Han lot seg særlig inspirere av Tyrkias Mustafa Kemal Atatürk til å omdanne Iran til en industrialisert og sekulær nasjonalstat. Det innebar blant annet imitering av vestlige institusjoner (som universitetene) og vestlig bekleding, samt promotering av Irans årtusener gamle nasjonale historie og kulturarv, med særlig vekt på antikkens førislamske Perserrike. I dette prosjektet havnet Pahlavi i konflikt med det sjiamuslimske presteskapet, særlig når det gjaldt kvinners bekledning.

Prosjektet fortsatte under hans sønn, Muhammad Reza Pahlavi, som arvet makten i 1941. Hans interne makt økte etter den amerikansk- og britisk-støttede avsettelsen av statsminister Mossadegh i 1953. Moderniseringen, industrialiseringen og sekulariseringen av samfunnet vedvarte. Bruken av antikk persisk symbolikk var utstrakt, som under den overdådige feiringen av Perserrikets 2500-jubileum i 1971. Kalenderen ble også endret fra å telle fra profeten Muhammads hijri, til å i stedet telle fra kong Kyros.

Den islamske revolusjon

Utover 1970-tallet var det økende opposisjon mot sjahen fra både sjiaimamer og venstreradikale grupper, begge slått ned av etterretningstjenesten SAVAK. Etter hvert fant opposisjonskreftene sammen, forent i deres motstand mot sjahens allianse med USA og vesten. I 1978 brøt det ut voldsomme protester. Tidlig i 1979 gav sjahen opp og forlot landet, ikke minst for behandling av kreften som han døde av året etter. Pahlavi-familien har levd i eksil siden. En ayatollah (sjiamuslimsk prest av høy rang) ved navn Ruhollah Khomeini vendte hjem fra eksil, som revolusjonens samlingspunkt og leder.

Khomeini etablerte Den islamske republikken Iran, hvor hans ideologi velayet-e faqih ble styrende. Ideologien innebærer at landets politikk skal «veiledes» (les: bestemmes) av det sjiamuslimske presteskapet. De venstreorienterte gruppene som hadde hjulpet Khomeini til makten ble skjøvet til side og henrettet i tusentall. I det nye systemet ble statsoverhodet den øverste leder, med presidenten og nasjonalforsamlingen under seg. Både valgkandidater og lovene som vedtas må godkjennes av presteskapet. Den første øverste lederen var Khomeini selv, som ved sin død i 1989 ble etterfulgt av ayatollah Khamenei.

Med utgangspunkt i Khomeinis ideologi har Iran innført sharia innenriks (inkludert obligatorisk hijab) og en utenrikspolitikk orientert rundt fiendtlighet mot USA, Israel og det sunnimuslimske Saudi-Arabia. De har etter hvert bygget opp et nettverk av sjiamuslimske grupper i andre land, inkludert Hizbollah i Libanon, Hashd al-Shaabi i Irak og Houthiene i Jemen, noe som hører med til ayatollah-regimets selvforståelse som den sjiamuslimske verdens leder.

Komplekst politisk landskap

Samtidig som ayatollah-regimet har forsøkt å styrke sin stilling utenriks har de vært under økende press innenriks. Mange iranere, særlig blant de oppvokst etter 1979-revolusjonen, er nemlig ganske sekulære, og har vanskelig for å identifisere seg med regimets islamist-baserte versjon av Irans identitet. Dette avtegnes blant annet i uavhengige spørreundersøkelser av iranere (som GAMAAN-instituttets meningsmåling fra 2020), nedgang i valgdeltakelse, diverse reisebeskrivelser, virkelighetsbeskrivelsen til den iranske diasporaen i vesten, og ikke minst i de gjentatte protestbølgene i Iran de senere årene.

Irans politiske landskap er komplisert. Ettersom det er en autoritær stat, er det vanskelig å få en pålitelig oversikt over oppslutningen til hver enkelt faksjon. Innad i islamistregimet har vi inndelingen mellom prinsippistene og reformistene. Utenfor dette har vi faksjonene som regimet slår ned på, deriblant venstreradikale grupper og separatistgrupper med uklar oppslutning hos diverse etniske minoriteter, så vel som andre sekulære opposisjonskrefter.

Noen som har fått økende prominens de siste årene er de såkalte pahlavistene. Motstanden mot regimet har fått mange iranere til å revaluere det styrtede Pahlavi-dynastiets visjoner for landet. Dagens pahlavister ønsker imidlertid en demokratisk styreform. Kronprins Reza Pahlavi, som lever i eksil i USA, har gjennom hele sitt voksne liv også vært konsekvent på at han ønsker å demokratisere det iranske samfunnet.

Protestbølger

Det har vært en interessant utvikling innad i Iran siden 2009, da det brøt ut omfattende demonstrasjoner i protest mot valgfusk. Disse var til støtte for kandidaten til den reformistiske faksjonen av regimet, men protestene har siden beveget seg stadig lengre bort fra alt ayatollah-regimet står for. I 2016 samlet demonstrantene seg ved mausoléet til Kyros den store ved Persepolis. Enda en demonstrasjonsbølge kom rundt nyttår 2017-18, da demonstranter ropte «død over Khamenei!» og avviste den islamske republikken.

Etter Trumps attentat på Qasem Soleimani (kommandant i Den islamske revolusjonsgarden) i januar 2020, spådde mange at iranere ville samle seg rundt flagget. I stedet det ble til nye protester mot den islamske republikken, hvor demonstranter brant bilder og plakater av både Khamenei og Soleimani. Protestene ebbet ut med utbruddet av covid-19.

I 2022 døde 22 år gamle Masha Amini etter å ha blitt arrestert for å ha hatt hijaben for slakt på seg, som utløste en ny og større protestbølge mot regimet, med opposisjon mot hijab-påbudet som hovedfokus. Som tidligere ble protestene møtt med makt og ebbet ut, men disse protestbølgene har altså blitt stadig mer regelmessige, med omkring et par års mellomrom.

I sekulær opposisjon mot islamistregimet må man ha en annen fortelling om Irans identitet enn den som regimet fremmer. Pahlavistenes fortelling er iransk patriotisme, med fokus på Persias årtusener gamle førislamske kultur.

Årets begivenheter

Etter Tolvdagerskrigen i juni 2025, og tilnærmet økonomisk kollaps og hyperinflasjon i de påfølgende månedene, virket regimet svakere enn noen gang. 28. desember 2025 brøt det ut en demonstrasjonsbølge som bredte om seg til alle provinser. Dette er den største bølgen av demonstrasjoner mot den islamske republikken hittil, med pahlavistene som et dominerende element.

Regimet svarte igjen med stor brutalitet. Vanlige anslag av antallet som ble drept 8. og 9. januar er rundt 30-40 000. Regimet inviterte også inn sjiamilitser fra andre land til å skyte på demonstrantene. Etter dette ebbet protestene noe ut, men bitterheten i opposisjonen over tapet av titusenvis av kjære er nok betydelig.

Mens norsk media satte Trumps Grønland-bløff på dagsorden, foregikk den storstilte amerikanske militære oppbyggingen og forflytningen av hangarskipet USS Abraham Lincoln til regionen. Store regimekritiske demonstrasjoner fortsatte utenfor Iran, i regi eksiliranere. På en av disse talte Reza Pahlavi til rundt 250 000 mennesker i München. Det blusset også opp demonstrasjoner ved flere universiteter innad i Iran.

Operation Epic Fury

Den amerikansk-israelske militæroperasjonen mot det iranske regimet ble påbegynt 28. februar. Den drepte ayatollah Khamenei og mange av de andre kommandantene i regimet, og ødela det meste av regimets flyvåpen, marine, og missil- og droneproduksjon. Regimestyrker har svart med å sperre Hormuzstredet.

Fra begynnelsen har USA, Israel og kronprins Pahlavi vært klare på at vanlige folk skal holde seg innendørs inntil regimets maktapparat har blitt tilstrekkelig ødelagt, og deretter komme ut og demonstrere når de får klarsignal, formodentlig med amerikansk-israelsk assistanse.

Hvordan dette vil utspille seg gjenstår å se. Det har vært noen prøver i forkant, blant annet under Charshanbe Suri, en tradisjonell persisk ildfestival før Nowruz. Regimet ba folk om å ikke feire, mens Pahlavi ba dem om det motsatte. Regimestyrker som forsøkte å slå ned feiringene ble jaget vekk av israelske droner. Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, la ut en video der han oppfordret iranere til å feire, og forsikret dem om beskyttelse.

Krigens gang videre er vanskelig å si. En viktig forutsetning for regimeskifte er at et tilstrekkelig antall regimestyrker deserterer eller bytter side. Det kommer sporadiske tegn på at dette forekommer, men det er vanskelig å ha oversikt over omfanget uten innsyn i klassifisert etterretningsinformasjon. Regimet har hentet hjem sine sjiamilitser fra Irak og andre land i regionen, som i januar hjalp til med å slå ned massedemonstrasjonene. I opposisjonell diskurs omtales disse militsene som utenlandske okkupanter.

Striden om Irans identitet

Hvilket igjen bringer oss inn på de motstridende idéene om Irans identitet: Idealet i islamistisk ideologi er et globalt kalifat, hvor nasjonaliteter er hvisket ut. Gruppen regimet identifiserer seg med er sjiamuslimer, mens den sekulære opposisjonen identifiserer seg med iranere som en nasjonalitet. Sekulære iranere anser islam som en påtvunget arabisk religion. Og mens ayatollahregimet betrakter USA og Israel som de store fiendene, anser gjerne opposisjonelle disse landene som mulige langsiktige allierte for et sekulært Iran – mot radikale islamister.

Det er som påpekt vanskelig å estimere støtten til ulike faksjoner i en autoritær stat som Iran, for ikke å snakke om lojaliteten til regimets styrker. Det gjør også utviklingen over de neste månedene desto mer interessant å følge med på. Klarsignalet om når opposisjonen skal ut og demonstrere lar foreløpig vente på seg. Ei heller vet vi hva amerikanernes og israelernes videre operasjonsplaner innebærer.

Uansett er ikke Iran-krigen bare en konflikt mellom stater, eller faksjoner i Iran, men om hva Iran er. Utfallet av den striden vil ha enorm betydning for hele regionen.