Innen realismen er valutaen i internasjonal politikk fordelingen av hard makt mellom statene. I Ukraina-spørsmålet virker stemmer som Glenn Diesen, John Mearsheimer og Jeffrey Sachs skjønt enige om at Europa bør minimalisere sin harde makt vis-á-vis Russland. Dette er det diametralt motsatte av realpolitisk tenkning, skriver Olav Drange Moen.
Undertegnede har løpende forsvart en Ukraina-strategi basert på søylene avskrekkelse og beroligelse. At jeg har vært så isolert om denne linjen i Norge, er mildt sagt forbløffende. Tross alt er dette hvordan seriøs oppdemmingspolitikk normalt fungerer.
Bare tenk på hvordan Norge kombinerte avskrekkelse med beroligelse under Den kalde krigen: Vi bygget opp et sterkt territorialforsvar. Samtidig unngikk vi konfrontasjon og forsikret Kreml diplomatisk. Det var offisiell politikk å nekte amerikanske atomvåpen eller baser i Norge, samt unngå militærøvelser for nære den sovjetiske grensen i Finnmark.
Det var allment forstått at den ideelle verden ikke er den reelle verden, og at småstater som lever i skyggen av stormakter har med å tre ytterst varsomt. Det klassiske argumentet for dette er Cuba-krisen i 1962, men historien er full av lignende anekdoter. For å trekke frem bare tre av dem:
Den greske øystaten Egina nektet å føye seg etter viljen til Athen – deres storebror i Saroniabukten. Under Peloponneskrigen (431-404 f.Kr.) søkte de seg likeså godt nærmere Athens hovedrival Sparta. Athenerne kuttet dermed av tomlene til alle mennene deres, slik at de hverken kunne holde spyd eller årer igjen. Slik mistet Egina over natten både sin land- og flåtemakt.
På 600-tallet tjente det arabiske kongedømmet Lakhmid som en buffer mellom det persiske Sasanideriket og Det bysantiske riket. Deres konge al-Nu’man III trodde han kunne føre en helt autonom utenrikspolitikk – og endog fornærme perserne ved å nekte dem både sin hest og datters hånd. Siden perserne ikke lenger stolte på bufferen, invaderte de landet. Tåpen al-Nu’man III ble trampet i hjel av elefanter, og hans dynasti utradert.
Under Den kalde krigen kultiverte Nicaraguas marxistiske sandinistregjering et tett militært samarbeid med Moskva. Hva det innebærer å bo i USAs bakgård syntes ikke forstått. De ble følgelig smadret utover 1980-tallet, da Washington sendte store mengder våpen til den høyrevridde Contra-geriljaen. Krigen resulterte i omfattende destruksjon av infrastruktur, full økonomisk kollaps og titusener av døde. Landet klarte aldri riktig å innhente seg.
Også i Stillehavsregionen har man naturligvis kombinert avskrekkelse og beroligelse overfor Kina:
Amerikanerne har løpende arbeidet med Japan, Sør-Korea og Taiwan for å bygge opp deres forsvarskapabiliteter. USA signerte i desember 2025 en våpenavtale med Taipei-regjeringen verdt over 11 milliarder dollar.
Parallelt har man strukket seg utrolig langt for å berolige Beijing diplomatisk. Derfor har til og med Washington siden 1972 støttet ett-Kina-politikken, som formelt anerkjenner Taiwan som kinesisk territorium. Man gir ikke risikable løfter til Taiwan om at de skal innrulleres i forsvarsorganisasjoner rettet mot Kina. De utelates selv fra regionale, multilaterale organisasjoner som ASEAN.
Synes man ikke en sittende taiwansk regjering er Kina-fiendtlig nok, støtter man ikke et væpnet, antikinesisk kupp i Taipei (hvilket var tilfellet i Kyiv under Maidan-revolusjonen i 2014). Alle med IQ over romtemperaturen forstår at noe slikt ville destabilisere hele landet og derigjennom åpne et intervensjonsrom for kineserne. Man blir heller ikke kalt en Xi Jinping-«versteher» for å ta innover seg noe så banalt.
Mens Kyiv anla en voldsomt antirussisk retorikk før 2014-invasjonen, velger selv de mest nasjonalistiske Taiwan-politikere sine ord med omhu for ikke å støte Beijing. I dokumentarfilmen Invisible Nation (2024) følger man den taiwanske patrioten Tsai Ing-wen i presidentrollen. Foran hver TV-opptreden er hun tydelig nervøs, da hun vet at den minste uheldige formulering kan få drastiske følger for hennes nasjons fremtid.
Europas tilnærming til Russland har vært den eksakt motsatte av avskrekkelse og beroligelse: Den har kombinert svakhet med eskalasjon. Det er vanskelig å tenke seg noe mer usammenhengende.
Da Russland rustet kraftig opp forut for Ukraina-invasjonen, insisterte Europa på å forbli militært skrøpelige. Ved å fortsette oppkjøp av russisk gass, finansierte europeerne like gjerne krigen mot seg selv i Donbas. Samtidig har man ved hver eneste korsvei valgt eskalasjon – enten med unødig aggressiv retorikk, støtte til den destabiliserende Maidan-revolusjonen, nedskytning av diplomatiske løsninger, eller løfter om NATO-medlemskap til Ukraina.
At president Putin har hatt ekspansjonistiske ambisjoner i Russlands nærområder, impliserer ikke at å provosere ham var en intelligent kurs. Sovjetunionen var fullstendig imperialistisk, uten at man derav eskalerte situasjonen ved deres grenser. Nettopp fordi bjørnen var aggressiv, forstod beslutningstakere i Vest-Europa at å slå den i hodet med en pinne var høyst uklokt. Å denge bjørnen i hodet med en liten, brukket kvist er om mulig enda tåpeligere. Denne visdommen er igjen universelt forstått når det kommer til den kinesiske dragen i Øst-Asia.
Etter at Putin ved München-sikkerhetskonferansen i 2007 satte foten ned for ytterligere NATO-ekspansjon, lovet NATO-toppmøtet i Bukarest i 2008 likevel et medlemskap til Ukraina og Georgia. Ifølge Angus Roxburghs bok The Strongman: Vladimir Putin and the struggle for Russia (2013) planla Kreml å invadere Georgia umiddelbart etter toppmøtet. Vi vet dermed at NATO-løftet til Ukraina krysset en livsfarlig rød linje – uten å gi oss noen som helst strategiske fortrinn på bakken. Det er bare uansvarlig.
Rothmans kausalitetsteori skiller mellom nødvendige, medvirkende og tilstrekkelige årsaker. Der noen vil hevde at NATO-ekspansjonen var en tilstrekkelig årsak for Ukraina-krigen, har undertegnede vært langt mer konservativ. I mitt estimat var det en medvirkende årsak – altså noe som økte sannsynligheten for russisk aggresjon. Når flere slike medvirkende årsaker opptrer i konsert, blir krig fort et sannsynlig utfall. Mangler man dessuten tilstrekkelig avskrekkelsesevne, blir utfallet nærmest uunngåelig.
For å illustrere den vestlige Ukraina-tilnærmingen, har jeg grepet til følgende sjakkanalogi:
Vestens politikk har vært som å flytte den ukrainske springeren rett opp i et felt hvor den 1) ble truet av russiske brikker, 2) fikk russerne til å føle seg mer truet, og 3) ikke kunne sikres av våre egne brikker. Da er det ikke så oppsiktsvekkende om motstanderen i neste trekk forsøker å slå den ut.
I stedet skulle vi ha holdt den ukrainske springeren mer tilbake (beroligelse), og heller sikret den i neste trekk ved å flytte et tårn bak den (avskrekkelse). Ergo: Unngå unødig provokasjon, og heller øke våre avskrekkende kapabiliteter i regionen. Som nok en gang er hvordan disse tingene normalt fungerer. Beklageligvis har Europa, som har vært beskyttet under den amerikanske ørnens vinger, mistet mye av sin realpolitiske teft.
Diesen, Mearsheimer & Sachs
Mange nordmenn har våknet opp til at Russland-politikken har vært hodeløs. Fremfor å flytte over til min posisjon av sunn fornuft, har de strømmet til de «realteoretiske» rockestjernene Glenn Diesen, John Mearsheimer og Jeffrey Sachs. Deres posisjon er at Vesten fremprovoserte krigen i Ukraina, og at vi ikke har annet valg enn å gi etter for russiske krav.
Min påstand er at denne trioen slettes ikke er vår tids Thukydid, Hobbes og Metternich, slik de ofte fremstilles som av sine tilhengere. De er snarere vår tids Johan Galtung, Noam Chomsky og Gore Vidal – kontrære stemmer som instinktivt tar side mot Vesten.
Absolutt alt går på autopilot. Et talende eksempel er nedskytningen av passasjerflyet Malaysia Airlines flight MH17 over Øst-Ukraina 17. juli 2014, som momentant drepte alle 298 ombord. Vi vet av den offentlige granskningen at flyet ble skutt ned av et russisk Buk-missil. Missilet ble avfyrt fra et område kontrollert av russiske separatister. Separatistene var først på åstedet, og fjernet materialer. Vi sitter attpåtil med den interne kommunikasjonen deres, hvor de eksplisitt snakker om å ha skutt ned flyet. Bevisene for at flyet ble skutt ned av russiske separatister er altså overveldende.
Professor Diesen har selvsagt sådd tvil om det ble skutt ned av de russiske separatistene. Man vet i grunn alt han kommer til å si på forhånd. Det er fordi han begynner med konklusjonen – som er at Vesten alltid tar feil.
Også hos «mainstream» faller alt på magisk vis riktig vei. Et talende eksempel på dette er sprengningen av gassrørledningene Nord Stream 1 og 2 i Østersjøen 26. september 2022. Siden noe slemt hadde skjedd, var majoritetssynet at de slemme russerne måtte stå bak. Enhver som konkluderte annerledes var selvfølgelig også slemme. Derfor ble jeg anklaget for å være alt fra konspirasjonsteoretiker til putinist for å argumentere imot tolkningen. Ettersom flere bevis har strømmet inn, tror selvfølgelig ingen lenger at Russland rev av sin egen arm den dagen.
Min kritikk av Diesen, Mearsheimer og Sachs går ikke ut på at de forfekter et realpolitisk perspektiv på Ukraina-konflikten – tvert imot at de nettopp ikke gjør det.
Innen realismen er valutaen i internasjonal politikk fordelingen av hard makt mellom statene. Kenneth Waltz skilte i Theory of International Politics (1979) mellom offensiv og defensiv realisme. Forenklet hevder defensive realister at stater søker sikkerhet, offensive realister at stater søker maksimering av makt.
I Ukraina-spørsmålet virker stemmer som Glenn Diesen, John Mearsheimer og Jeffrey Sachs skjønt enige om at Europa bør minimalisere sin harde makt vis-á-vis Russland. Dette er det diametralt motsatte av realpolitisk tenkning. At Mearsheimer er en tungvekter innen realistisk teori, endrer ikke det faktumet.
La oss vende tilbake til sjakkanalogien – og tenke grundig gjennom implikasjonene av hva disse herrene faktisk foreslår:
– De har vært skeptiske til opprustning i Europa, selv etter Russlands fullskalainvasjon i 2022. Tårnet jeg mener vi skulle ha forsvart den ukrainske springeren med? Fjern den fra spillbrettet. Fjern også en hest, en springer og et par bønder fra vår stilling.
– De har vært kritiske til sanksjonene og at Europa har orientert seg bort fra russisk gass, som innebærer at vi heller skulle ha finansiert krigsmaskineriet som angriper oss. Ergo kan noen flere russiske brikker plasseres på sjakkbrettet.
– De har argumentert for at Europa bør orientere seg bort fra USA. Fjern dermed også dronningen vår fra brettet.
– De har vært imot våpenstøtten til Ukraina. I tillegg har de vært positive til russiske krav om demilitarisering av Ukraina til det punktet at de «ikke lenger utgjør en trussel» mot Russland. Det betyr at ukrainerne ikke lenger er en springer på sjakkbrettet, men en hjelpeløs bonde.
– De ønsker selv å gi bort ukrainske territorier som Russland enda ikke har erobret på slagmarken. Trekk altså tilbake våre brikker fra vitale defensive felt på brettet.
Summa summarum ønsker disse herrene å gjøre unna med en betydelig andel av våre egne brikker. Lyder dette som en spillplan Magnus Carlsen verdig? Ville dette ha satt oss i en mer fordelaktig stilling? Tankene mine springer snarere til George Orwells veloverveide ord i essayet Pasifisme og Krigen (1942):
«Pasifismen [i England] er objektivt pro-fascistisk. Dette er elementær, sunn fornuft. Ved å hemme krigsinnsatsen på den ene siden, hjelper du automatisk den på den andre.»
Å tro på det brukne geværs politikk på 1930-tallet var beviselig nokså tåpelig, og dette er i praksis hva den europeiske eliten har drevet med i Ukraina-spørsmålet. Det som er enda mer tåpelig, er å tviholde på en slik politikk i 1942 – på høyde av krigen.
Det er ikke dermed sagt at den realistiske posisjonen må lede til et evig våpenkappløp. Denne visdommen er reflektert i sikkerhetsdilemmaet, myntet av den tyskfødte realisten John Herz i 1950:
Stat A ruster opp for å øke sin egen sikkerhet, hvilket i stedet resulterer i at stat B føler seg truet og også ruster opp. Stat A føler seg da ytterligere truet og fortsetter opprustningen – og den onde sirkelen fortsetter. I sine forsøk på å skjerpe egen sikkerhet, ender begge statene opp med kraftig redusert sikkerhet.
Dermed var eksempelvis de bilaterale nedrustningsavtalene START I og START II mellom Washington og Moskva helt i realpolitisk ånd. Hva som så definitivt ikke er det, er unilateral nedrustning i møte med en krigsøkonomi som angriper deg. Det kalles ettergivelse.
Å være imot våpenforsyninger til Ukraina er aldeles uforståelig. Kutter man våpenleveransene stopper ikke skytingen ved fronten – denne forskyves bare vestover. Det utgjør en eskalasjon, ingen de-eskalasjon.
Undertegnede har i kontrast referert til hvordan USA på 1980-tallet påførte Sovjetunionen en hengemyr i Afghanistan. Det gjennom våpenleveransene til de afghanske opprørerne, mujahedin. På denne anekdoten bygget jeg følgende logiske resonnement:
Se for deg at vi i dette scenarioet byttet ut 1) supermakten Sovjetunionen med den mye svakere stormakten Russland, 2) småmakten Afghanistan med den store landmakten Ukraina, og 3) USA med USA pluss en koalisjon på 50 stater. Dersom det lyktes USA å påføre sovjeterne en hengemyr i Afghanistan, har vi åpenbart vært betydelig bedre posisjonert til å påføre russerne en hengemyr i Ukraina.
Jeg tror resonnementet har holdt vann: Russland har lidd enorme tap i Ukraina. Samtidig har de ikke engang maktet å erobre hele Donetsbassenget øst i landet.
I samme artikkel satte jeg imidlertid spørsmålstegn ved hvorvidt den ukrainske våroffensiven i 2023 ville lyktes (hvilket den ikke gjorde). I kjølvannet av fiaskoen argumenterte jeg at tiden var overmoden for fredsforhandlinger:
«Vi er nå tilbake til første verdenskrigs skyttergraver, der titusenvis av unge menn i bølge etter bølge kastes inn i sin visse død, over hva som i praksis er noen kilometer av ødemark og ruiner. Fremtidige vitenskapsmenn, lærere, musikere, kunstnere, forfattere og leger, fremtidige fedre og bestefedre. Det alle forstår var høyden av menneskelig stupiditet over hundre år i retrospektiv, evner de visst ikke å se det minste problem ved i sin egen tid … En avtale kommer for øvrig til å bli inngått før eller siden uansett, spørsmålet er om den skal inngås nå eller (flere?) hundre tusen lik senere.»
Tre år senere har hundretusener flere soldater blitt kastet inn i kjøttkvernen – uten at fronten har flyttet seg nevneverdig. Vår fremste prioritet bør dermed være å fryse ned denne konflikten.
Derimot var jeg sterkt pessimistisk til president Trumps inngang på fredsforhandlingene, grunnet hans ensidige press på Ukraina. Også min spådom der har beklageligvis vist seg korrekt:
«I motsetning til Biden-administrasjonen forstår Trump-administrasjonen viktigheten av fredsforhandlinger i Ukraina. Mer vennlig er det ikke å si om Trumps fremstøt i Ukraina hittil. Tvert imot skal det godt gjøres å forestille seg en verre start på fredsforhandlingene … Det eneste Trump vil utrette med sitt besynderlige forslag – og ikke minst med å sette Ukraina og Europa på gangen under forhandlingene – er at fredsavtalen som til slutt legges på bordet mer sannsynlig vil avvises.»
Det finnes altså en stemme i Norge som har forfektet et realpolitisk syn på Ukraina-konflikten. Det er ikke professor Diesen, men undertegnede. Forteller man derimot den litt komplekse og rotete sannheten – og ikke den enkle, ensidige fortellingen ditt publikum til enhver tid ønsker å høre – står man fort mutters alene.
Hva kritikken av professor Diesen i rikspressen angår, er denne sterkt fordømmelsesverdig. Det er fordi denne forstemmende ofte ikke har vært rettet mot sak, men mot person. Jeg støtter naturligvis også oppropet som prinsipielt forsvarer Diesens akademiske frihet i Norge.
_2021-10-10.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
