Den kapitalfinansierte kunsten har en tendens til å være modernistisk. Dette er et undervurdert fenomen. Når Reitan-familien etablerer museer, er det selvfølgelig minimalistisk. Det er dét kapitalen vil smykke seg med, og det er sjelden klassiske greier, sier Mímir Kristjánsson.
Har klassisk kultur en politisk slagside mot høyre? Det vil ikke Rødt-paret Sofie og Mímir gå med på. Sivilisasjonen møter duoen på Stortinget hvor de argumenterer for at venstresiden har all grunn til å forsvare den felles kulturarven – mot markedskreftene og et tiltagende «fremtidstyranni».
Det er ikke uvanlig at de som er tilhengere av klassisk kultur og dannelse stemples som høyrevridde i samfunnsdebatten – eller til og med ytre høyre, eller høyreekstreme. Og parallelt blir modernistiske kunstnere ofte stemplet som venstreradikale.
To politikere som virker å ikke kjøpe denne forutinntattheten er Sofie Marhaug og Mímir Kristjánsson, som begge representerer Rødt på Stortinget. De fremstår snarere som ganske klassisk orienterte mennesker, og legger ikke skjul på det. Marhaug er utdannet litteraturviter og har Shakespeare på topplass i bokhyllen, mens Kristjánsson kan sine islandske sagaer på rams. I fjor vakte de to samboerne oppsikt ved å lese Bibelen fra perm til perm, ikke som følge av religiøs overbevisning, men av bokens kulturelle og filosofiske verdi.
Har påstanden om at klassisk kultur er høyrevridd noe for seg?
– Min oppfatning er at klassisk kultur ikke tilhører høyresiden mer enn venstresiden. Det er jo en del av vår felles kulturarv, den tilhører sånn sett alle. Jeg ønsker at flere skal få ta del i den, sier Marhaug.
Kristjánsson stemmer i og kaller det en misforståelse blant folk på både venstre- og høyresiden, at klassisk kultur, dannelse «og den slags ting» tilhører høyresiden i politikken.
– Jeg kan jo forstå de historiske røttene til denne oppfatningen. Man hadde tidligere en konservativ høyreside som prøvde å verne om kirke, kongehus og det bestående, mens modernismen og det revolusjonære gjerne gikk mer hånd i hånd. Men i dag er det helt annerledes. I dag vil jeg si at klassisk kultur først og fremst trues av markedsforflatning, legger Kristjánsson til.
Hva er egentlig klassisk?
Både Kristjánsson og Marhaug forteller at de har et spesielt forhold til klassikerne særlig i litteraturens verden.
– Mitt eget forhold til klassisk kultur er preget av at jeg er halvt islandsk, forteller Kristjánsson og fortsetter:
– Hvis det er én ting islendinger er opptatt av, så er det faktisk klassisk litteratur, og særlig sagalitteratur. Island er et land hvor det klassiske står mye høyere i kurs enn i Norge, og det tror jeg kommer av at hele livssituasjonen og selvforståelsen bygger på nettopp dette. Det å ta vare på gamle ting og de gamle sagaene og skriftene har vært et nasjonalt anliggende på et helt annet nivå enn i de fleste andre land.
Litteraturviteren Marhaug bryter inn:
– Den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges var veldig opptatt av islandsk som et klassisk språk. Også er islandsk et av få de klassiske språkene som fortsatt lever. Det er fascinerende, og sier noe om landets kultur.
Er det noe litteratur som har inspirert eller påvirket dere politisk?
– Vi har jo begge lenge vært inspirert av Bibelen, svarer Kristjánsson.
Denne våren utgir de boken Sosialistenes guide til Bibelen sammen, som er basert på at paret i løpet av et år leste den hellige skrift fra perm til perm, og deres refleksjoner rundt det.
– Jeg er ikke kristen, så hele prosjektet er litt merkelig. Men man trenger ikke være kristen for å få utbytte av boken. Den inneholder tanker om tilgivelse, for eksempel, som er inspirerende både personlig og politisk. Disse tankene var ganske radikale, fortsetter han.
Kristjánsson forteller videre at skriftene til Karl Marx og Frederik Engels er fulle av referanser til antikken og klassiske forfattere som Goethe og Shakespeare.
– Disse karene kunne virkelig sine klassikere, og fant åpenbart inspirasjon derfra, konstaterer han.
– En av de mest kjente setningene fra Det kommunistiske manifest, for eksempel, er en resitering av Shakespeare: Alt fast fordamper, legger Marhaug til.
Hun innrømmer at hun sjelden leser litteratur for å bli politisk inspirert, men det hender hun blir det likevel.
– Æsops fabler om den lille mot den store, eller den bibelske fortellingen om David mot Goliat, har vært åndelig føde. Det er fortellinger som inspirerer til å forsøke å gjøre samfunnet mer rettferdig, forteller Marhaug.
Tegneren Käthe Kollwitz var en overbevist sosialist, men hennes verker engasjerer og vekker empati på tvers av politikken. Kan klassisk kultur være en slags brobygger mellom politiske skillelinjer, tror dere?
– Det unike med klassikere er jo at de har bevist at de overlever møter med endringer. De har bevist gjennom sin eksistens at de tåler tidens tann. Jeg tror det man ser er at det er noe allmennmenneskelig der. Man merker det når man leser Bibelen, at det gir mening for oss å lese de samme lignelsene som folk leste for 1500 år siden, eller som de leser på Filippinene i dag for den saks skyld, sier Kristjánsson.
Men hvordan finner man ut hvilke verker fra samtiden som blir klassikere?
– Å, det er utrolig vanskelig å svare på, konstaterer Marhaug.
– Jeg er for så vidt enig i at det er noen ting som tåler tidens tann, mens andre ganger ser vi at det er ting som skjer i samfunnet som får visse typer kulturelle uttrykk eller verker til å få en renessanse.
Hun gir eksempelet med den lille romanen Krabbeskipet fra 1929 av Takiji Kobayashi, som fikk en enorm oppsving i Japan under finanskrisen i 2008 og plutselig ble en bestselger. Romanen regnes som et av de fremste eksemplene på japansk proletarlitteratur, og den uventede oppsvingen skyldes trolig at det ble vanskeligere levekår i Japan.
– Så, det er litt begge deler. Hva som blir en klassiker handler både om verket selv, men også om hendelser og verdier i samfunnet, konkluderer Marhaug.
Kampen mot markedskreftene
Kristjánsson kommer inn på arkitektur, et felt Sivilisasjonen dekker ofte, og peker på markedskreftene som en hovedårsak til at klassisk arkitektur og kultur svekkes.
– Boligmarkedet er ekstremt pengestyrt og veldig lite demokratisk styrt. Det at det bygges stygt handler ikke bare om arkitektonisk ideologi. Når alle de store utbyggerne går for klossebygg, er det fordi det er mye dyrere å bygge fine ting, sier Kristjánsson.
Marhaug legger til at også hurtigheten og valg av materiell henger sammen med det kommersielle.
– Profittmotiver har veldig mye å si for resultatene, og det mener jeg er drevet fram av markedsliberale idealer, som er det motsatte av venstresidens idealer. Det kan sammenlignes med kirken: Hva er det egentlig som truer kristendommen i Norge i dag? Det er nok ikke revolusjonære krefter, men heller at man blir stadig mer sekularisert. På samme måte er det markedskreftene som er trusselen mot den klassiske kulturen, og ikke de radikale, påstår hun.
Dere påstår at det handler om profittjag, men hva da med signalbyggene? Det finnes jo tilfeller der prislappen i praksis ikke har noen betydning, som for eksempel Operaen eller det nye regjeringskvartalet, og disse er jo like stygge.
Kristjánsson mener dette til en viss grad kan forklares gjennom et nesten paradoksalt aspekt ved den moderne tid: behovet for å være «cutting edge» blant de øverste samfunnslagene.
– Når Reitan-familien etablerer museer, er det selvfølgelig minimalistisk. Det er dét kapitalen vil smykke seg med. Det er et slags behov for å være «cutting edge» blant borgerskapet. Den klassiske kunsten og arkitekturen, som tradisjonelt har vært veldig borgerlig, ikke er like populær blant borgerskapet i dag. Men den er utrolig populær blant folk, sier Kristjánsson og fortsetter:
– Venstresiden, selv om den har et solid fotfeste i kulturmiddelklassen, burde være opptatt av den kunsten og arkitekturen arbeiderklassen er opptatt av. Og det er i veldig stor grad ikke de mest modernistiske greiene, legger Kristjánsson til.
Marhaug trekker den franske sosiologen og antropologen Pierre Bourdieu inn i samtalen:
– Det handler om Bourdieus teori om distinksjon: De rikeste elitene ønsker å distingvere seg, skille seg ut fra allmuen. De vil ha kunst som ingen andre forstår. Da får kunsten nærmest bli en form for valuta i stedet for faktisk å være kunst, fordi det egentlig er avstandstagningen som blir det viktigste, og ikke det å skape skjønnhet, sier Marhaug.
Et feilstemplet Arkitekturopprør?
Kristjánsson konstaterer at han er helt enig med aktører som Arkitekturopprøret når de påstår at mange bygninger som lages i dag er stygge, og mener opprøret burde vært mer populært blant sosialister.
– Jeg kjenner ganske mange venstreorienterte mennesker som er negativt innstilt til Arkitekturopprøret, og det er ekstremt vanskelig for meg å forstå. Det forbindes med noe sånn høyrepopulistisk grums på nett. Men hva er egentlig innholdet i Arkitekturopprøret? Jo, det er stort sett kritikk av eiendomsutviklerne. Og det er jo så nært opp til Rødts partiprogram som det er mulig å komme, sier Kristjánsson og fortsetter:
– Merkelig nok er det de som får mest piggene ute av Arkitekturopprøret, som Rødt, SV og kanskje Venstre, som er de som gjennomfører opprørets gjerning i byggesakskomiteer over hele Norge. Mens Høyre og FrP fremmer en tut-og-kjør-holdning og lar utbyggerne sette opp hva de vil, setter venstresiden langt større krav.
Han mener at markedskreftene og de kommersielle motivene er hovedårsakene til at det bygges stygt. Det at kaller dette fenomenet en «sosial feilkobling».
– Det er et merkelig sosialt fenomen at Høyre-folk omfavner opprøret, samtidig som de stemmer fortsatt på FrPs byutviklingspolitikk, mens mange venstreorienterte folk egentlig er enig med Arkitekturopprøret, men de synes det lukter vondt og vil ikke ta i det, hevder Kristjánsson.
Hva tror du det skyldes?
– Jeg tror noe av det handler om at deler av arkitektmiljøene, som ofte tilhører venstresiden, har blitt tydelig irritert i perioder. Dessuten tror jeg opprøret på feilaktig vis tidlig ble stemplet som en ny, skummel ting på internett som har et eller annet med klimafornekting og rasisme å gjøre. Men nei, det handler bare om arkitektur, sier Kristjánsson og fortsetter:
– Slik jeg ser det burde Arkitekturopprøret være midt i blinken for et parti som Rødt, fordi det grunner i en kritikk av en kommersiell forflatning av alt som bygges. Og alle som har sittet i et by- eller kommunestyre vet at det er Rødt som alltid er imot at gamle ting skal rives, og ofte imot høyhus.
– Det handler også om fellesskap, legger Marhaug til.
– Hvis man tillater utbyggerne å bygge skyhøye barcode-bygninger ved sjøkanten, så fjerner man utsikten for alle andre. Det er veldig individualiserende og ødelegger for det kollektive, hevder hun.
Institusjonene er ryggraden
Hvis markedskreftene er en så stor trussel, hva ville da vært en mer ideell politisk situasjon i deres øyne for å styrke klassisk kultur i dag?
– Rause, statlige ordninger. Jeg tror ikke kunst blir bedre av å være prisgitt private givere. Samtidig skal kunsten være fri og kritisk, så vi må passe oss for politisk styring av støtteordninger, sier Marhaug.
Hun gir et eksempel på hvordan Fritt Ord nylig gikk inn for å styre tildelingene litt mer, og mener at dette er et uheldig fenomen man også finner igjen i statlige ordninger.
– Når ordningen styres, får man ofte moteord som «flerkultur» eller «støtte for demokratiet». Denne sykdommen kjenner jeg igjen fra universitetssektoren, der for eksempel forskere som ville skrive om antikken følte de måtte knytte prosjektet sitt til disse moteordene for å få støtte. Jeg mener ikke det er noe galt i å skrive om det, men poenget er at du får en politisk styring, forklarer hun og utdyper:
– Selv om jeg er for rause ordninger, mener jeg at de ikke bør være så bundet. Man bør tenke mer som man gjør innenfor utdanning, hvor man gir penger til institusjoner som de selv bestemmer over. Hvis vi skal ha en kontinuitet og faktisk skal ha skikkelig ytringsfrihet for kulturarbeidere, tror jeg man må passe seg litt for politisk styring – selv om det kan være fristende, for det er mange gode formål.
Kristjánsson på sin side understreker institusjonenes betydning for å styrke klassisk kultur i dag.
– Man er nødt til å skjønne at de store institusjonene er helt avgjørende i kultur-Norge. Det er det som er virkelig farlig når Nationaltheatret står til forfall, for eksempel. Det er livsfarlig når store kulturbærere blir forsømt. Dette er de store lokomotivene som holder kulturlivet i gang. Hvor skulle muligheten for å drive med klassisk kunst og kultur ellers vært, om det ikke var på Nasjonalgalleriet og Nationaltheatret? Man kan diskutere i hvilken grad de lykkes i å gjøre det, men dette er institusjonene man er nødt til å ta vare på. Sterke institusjoner er grunnlaget for man har et fritt kulturfelt. Når det frie feltet begynner å kannibalisere på disse institusjonene, så sager det over grenen det sitter på, konstaterer Kristjánsson.
Marhaug mener kulturpolitikken har paralleller til skolepolitikken, hvor det i skolene lenge har handlet stadig mer om individuell utfoldelse.
– Man har hatt en vending i pedagogikken gjennom tiår der man har gått bort fra konseptet pensum og begynt å lære folk ulike ferdigheter og kompetanse, som «digital kompetanse». Heldigvis ser vi en motreaksjon mot dette nå. Vi er nødt til å få et klassisk pensum inn igjen i skolen. Det er noen bøker alle bør vite om, noen historier fra Bibelen alle bør skjønne. Dette er det som egentlig er en kanon – det alle er nødt til å lære før de kan bli dannet. Alle bør kjenne til Peer Gynt, for eksempel. Hvis du ikke kan det i Norge, så er det noe du ikke henger med på, som er et felles referanseverk for alle, sier Marhaug.
Fremtidstyranniet
Det er spørretime i Stortingssalen, og talerlisten har gått såpass langt at det snart er på tide for de to Rødt-representantene å entre salen igjen. Vi rekker et siste spørsmål:
Man kan alltids diskutere om markedet er nok regulert eller om støtteordningene er gode nok. Hvis vi legger politikken til sides: Hvilke andre faktorer i dagens samfunn motarbeider den klassiske kulturen, tror dere?
– Jeg vil si at klassisk kultur i dag først og fremst trues av en samfunnstrend der alt ungt og nytt alltid anses som bedre, og det er et konstant søkelys på «fremtiden» på bekostning av historisk bevaring og kunnskap. Det er et fremtidstyranni, sier Kristjánsson.
Han trekker frem markeringen av tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad, som skal skje i 2030, som et illustrerende eksempel.
– Det irriterer meg hvordan dette nasjonaljubileet til tider har blitt presentert. Det er ikke bare det at kristendommen er utelatt, men det handler ikke lenger om historien engang. Det handler om hvordan Norge er blitt et mangfoldig samfunn og at nå skal vi se fremover. Det oppleves mer som en markering av FNs bærekraftmål enn av en hendelse som skjedde for tusen år siden, påpeker Kristjánsson og utdyper:
– Jeg tror at denne historieløsheten er skadelig for samfunnet, og ironisk nok skadelig for fremtiden. For alle feilene som menneskene har gjort gjennom tusenvis av år ligger der for oss til å lære av. Hvis man hele veien har blikket festet på hva det siste nye er på appene til en 14-åring, og tenker at det er dét samfunnet skal rette seg etter, i stedet for å prøve å lære litt av egen historie, da kommer man veldig galt av sted.
– Denne tendensen til å forherlige fremtiden og ungdommen eksisterte i klassisk tid òg, men den har kanskje akselerert i dag, bemerker Marhaug.
Marhaug forteller hvordan fremtidsforherligelsen også kan påvirke politikken direkte.
– Da jeg satt i bystyret i Bergen og kjempet imot at bybanen skulle gå over Bryggen, var et av hovedargumentene blant bybaneforkjemperne at dette var noe nytt og fremtidsrettet – og dermed noe bra. Disse argumentene kom fra begge sider av politikken, og overskygget argumentene om hva som var pent og hvordan å bevare sjøkanten som fellesareal, forklarer Marhaug.
– Men nå skal ikke jeg ta hele debatten rundt Bryggen. Det kan bli et helt eget intervju!
