Det er ikke sosialismens – eller kapitalismens – skrifter som skaper klassisk kultur, det er de som ødelegger den, skriver Thomas Mikael Ruud.
I et intervju av redaktør Carl Korsnes blir Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug stilt et interessant spørsmål: Er klassisk kultur og kunst tilhørende høyresiden i politikken? Ettersom de er overbeviste sosialister, vil de naturligvis si nei til det. Problemstillingen svikter på to fronter:
På den ene siden sidestiller de «høyre»-begrepet med partiene på den norske politiske akse. På den annen side tilnærmer de seg temaet på et materialistisk vis, noe som resulterer i ren synsing – de mener venstresiden kan ta del i og ha eierskap til klassisk kunst og kultur. En hyggelig tanke, men klassisk eller tradisjonell kultur er per definisjon noe hinsides høyrevridd. Som marxister har de imidlertid, som vanlig, også noe nyttig og gyldig kritikk å komme med.
Det klassiske
Først må vi definere rammeverket for hva vi mener med «klassisk». Enkelt og greit kan vi peke til antikken og oldtidens holdninger og teknikker. Med andre ord: de kunstneriske og kulturelle verdiene som blomstret frem i den klassiske perioden i antikkens Hellas (omkring 480 til 320 f.Kr.). Dette sprang ut av den primordiale arkaiske tid, hvis arv stammer fra Egypt og som utviklet seg til hellenismen. Fra sistnevnte stammer all europeisk kunst.
De konkrete konseptene fra den klassiske tiden inkluderer høyrealisme, idealiserte kropper og detaljert anatomi. De ser virkelige ut, men er formet til å representere noe overmenneskelig. Senere ble kunsten mer dynamisk og dramatisk i sitt uttrykk. Kjernen i det klassiske er en nærmest uoverkommelig idealisme, en perfekt fysisk form. Her er et begrep sentralt for det klassiske: det transendentale – det å overgå ens begrensninger, begjær eller latskap for å oppnå et ideal, det perfekte. Som med Platons tanker om det Gode, den perfekte idé som alle andre idéer utgår fra. Altså trekkes klassisk kunst ned fra det perfekte idealet i himmelriket, ned til det verdslige.
Med dette har vi det klassiske, og essensen i klassisk kunst er at dens idéer og det den fysisk skildrer, tvinger beskueren til å vende blikket opp, både fysisk og åndelig. Det hever sinnet og blikket til det transendentale.
Ulikhet
Hvorfor er dette viktig i denne diskursen? Den er viktig fordi det klassiske er per definisjon hierarkisk og eksklusivt. Hvis det finnes et ideal, et mål som krever enorm disiplin, selvbeherskelse og selvnektelse, da må det nødvendigvis finnes noen som ikke treffer målet. Igjen, med andre ord, produserer det klassiske synet ulikhet. Vi er i dag ikke bekvemme med ulikhet, men jeg vil påstå at ulikhet og differensiering er et moralsk gode og en moralsk lov.
Som sosialister vil naturligvis Kristjánsson og Marhaug se på verden, med en nær religiøs overbevisning, at alt kan endres, at alt kan omformes. Til og med at mennesket kan omformes. Dette kommer til syne i deres partis fanatiske og fiendtlige innstilling til alle biologiske forestillinger om mennesket. På grunn av falskheten i dette synet vil all lovgivning og alle traktater om menneskerettigheter alltid skuffe. Fordi det alltid finnes vakre mennesker, stygge mennesker. Det finnes alltid uintelligente mennesker, mange av dem. Det finnes alltid svært intelligente mennesker og et spekter imellom. Det finnes alltid mennesker med stor fysisk makt og mange sveklinger.
Mange venstreorienterte vil i så fall si at jeg er imot menneskelig rettferdighet. Til det kan jeg bare si: Gå til en fødeavdeling, og du vil se at noen er født uten en arm eller et øye. Noen blir født intelligente, andre vil aldri oppleve sykdom i sitt liv. Se det – og så skal vi snakke om rettferdighet? Jeg har fått som motsvar at kanskje ting ikke er som de burde, men at vi må arbeide for at det skal bli slik. Men hvorfor ikke bare akseptere at det finnes et enormt mangfold av det som er skapt? Nei, det blir for passivt, og mange føler i sine hjerter at å gjøre ting mer likt eller likestilt vil gjøre det bedre. Snarere tvert imot: å gjøre ting mer ulikt gjør det bedre. For jo større rom det er mellom folk, desto større er muligheten for å transcendere, å overgå ens situasjon i nåtiden. Da kan vi utvikle oss – ikke fysisk, men mentalt og åndelig. Om det ikke er noe over deg, er det intet å strebe etter. Dette lukter sterkt av elitisme, og jeg legger ingen skjul på at jeg er elitist. Men dette ubehagelige litaniet jeg har beskrevet ovenfor er kjernen i det klassiske, eller det tradisjonelle. Det er dette Kristjánsson og Marhaug forsøker å legge beslag på for sin side av politikken.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
De gjør en kategorifeil når de påstår at klassisk kunst, kultur og dannelse tilhører begge sidene av det politiske spekteret. Denne feilen ligger i at de ikke ser på høyre og venstre som kjerneprinspippene egalitarisme versus elitisme, men heller som partiet Rødt versus Fremskrittspartiet. Det er alltid fint når vi kan være enige om noe på tvers av partier, men problemet ligger i at alle funksjonærene i norsk politikk har undertegnet den samme likhetsideologien. Denne ideologien kan aldri produsere vakker, god og klassisk eller tradisjonell kunst og kultur. Deres verdenssyn undergraver det de forsøker å ta del i.
Markedskunst
Senere poengterer de helt korrekt at det ikke er den kapitalistiske «høyreside» som produserer vakker kunst, og at den derfor heller ikke tilhører dem. Men her igjen finnes det et paradoks som er besløret av det forrige århundrets ideologitenkning. Kunsten er fortsatt likestilt i markedet ved sin markedsverdi. Den er likestilt til en valutaverdi, en materiell og uverdig tilstand. På den måten lever vi i et venstrevridd marked – paradoksalt nok – en tilværelse hvor transcendens, det å overgå nåtiden, blir umulig.
Likevel er de korrekte i sin diagnose, som så ofte marxismen er. Men uten det klassiske synet kan ikke klassisk kunst og kultur bestå. Det er nøyaktig det samme som når Arkitekturopprøret ønsker at vi skal bygge vakre kirker i gotisk stil, men aldri vil tilbe der inne. Uten troende dør kirken. Uten det tradisjonelle verdenssynet dør den tradisjonelle kulturen.
Religion og transendens
Til slutt vil jeg kommentere på deres «bibelprosjekt» som jeg gleder meg til å lese. Mine fordommer forteller meg at det er mye de kommer til å misforstå. En av disse misforståelsene, påstått i intervjuet, er hvordan de, og mange andre, plasserer radikalisme på Kristus. Kristjánsson beskriver tilgivelsestanken fra De hellige skrifter som radikal; rent teknisk er det imidlertid inkarnasjonen som er radikal, nemlig at Gud selv gjør seg til et skrøpelig menneske og bor iblant oss.
Men igjen er ikke tilgivelse engang forenelig med deres sosialistiske tankegang. Om mennesket ikke er født skrøpelig og full av feil, men heller kan omformes til enhver tid, da er tilgivelse en slags feighet. For i den bibelske forståelsen av mennesket kan det ikke noe for sin skrøpelighet og sine synder; vi er dypt tilbøyelige til middelmådighet og ondskap. Derfor trenger vi ekstern nåde og tilgivelse fra det guddommelige og kan ved dets hjelp transcendere. Igjen ser vi at blikket må vendes opp. Men i marxismens og sosialismens tabula rasa-tenkning er det bare vår egen skyld at vi gjør ondskap. Dermed er det også vår skyld at vi ikke gjør bedre, og vi er derfor uverdige tilgivelse. Derfor er venstresiden ofte så rabiate i sine angrep. Men det gleder meg at de leser Bibelen i alle fall.
Klassisk kultur og transendering
Til slutt kan vi oppsummere med å si at jo, klassisk kunst, kultur og dannelse «og den slags» tilhører høyresiden. Men ikke den høyresiden som de små kompromissfulle partiene vi ser i dag. Det essensielle skillet i verdensanskuelsen til høyre- og venstresiden er spliden mellom hierarki og elite versus egalitarisme og massene. Det førstnevnte trekker sin arv tilbake til oldtiden, hvor klassisk tenkning har sin opprinnelse og er grunnfestet i menneskets biologiske natur. Den tar mennesket som det er, altså totalt ulikt fra hverandre og naturlig slik.
Men gjennom denne ulikheten i biologien åpnes det et spillerom for mental og åndelig transcendens. En evne til å overgå ens egen skrøpelighet, til å gripe inn i evigheten og bli noe mer enn det man er. På kristent vis kaller vi det å bli helgen, helliggjørelse. På ateistisk vis blir det den Nietzscheanske übermensch. Det er gjennom dette vi får genier, stor kunst, store ledere og stor makt. Det som skjer med klassisk kunst og kultur er at det tvinger menneskets blikk opp, vekk fra gjørmen og til himmelen. Det egalitære synet bygger på en materialistisk tankegang og tvinger menneskets blikk ned til gjørmen. Og feilaktig sier det til oss at gjørmen kan bli til gull.
Det gleder meg at disse merkverdige Rødt-politikerne har interesse for klassisk kultur, men merk mine ord: det er ikke sosialismens – eller kapitalismens – skrifter som skaper den, det er de som ødelegger den.
