Det gjør vondt å se en bevegelse vi elsker forholde seg passiv til et barbari som rammer deres kolleger, brødre og søstre på idrettsbanen i Iran. Det iranske regimet frykter internasjonal oppmerksomhet. De frykter stemmer som er for store til å ignoreres. Norsk idrett er en slik viktig stemme, skriver Mazyar Keshvari.
Norsk idrett er en av de viktigste og beste bærebjelkene i samfunnet vårt. Vi ser det hver dag i dugnadsånden, i inkluderingen, forebyggingen og i kampen for folkehelsen. Men mens vi feirer våre verdier her hjemme, utsettes våre idrettskolleger i Iran for et barbari som savner sidestykke. Hvorfor er det så stille fra den norske idrettsfamilien?
Amnesty International slår fast at mulla-regimets bruk av dødsstraff har eksplodert til det høyeste nivået på flere tiår, hvor idrettsutøvere aktivt blinkes ut som mål for politisk undertrykkelse. Den nylige offentlige henrettelsen av den 19 år gamle iranske brytemesteren Saleh Mohammadi – som ble hengt utelukkende for å ha deltatt i fredelige demonstrasjoner mot regimet – er et rystende bevis på dette. Mens internasjonale utøverorganisasjoner som Global Athlete krever at Iran kastes ut av internasjonal idrett, og iranske kvinne- og herrelandslag trues på livet av sine egne myndigheter i opptakten til internasjonale mesterskap, råder det en øredøvende stillhet her på berget.
Kontrasten til den norske modellen
Det er med en blanding av dyp beundring, en snikende sorg og smerte jeg betrakter den norske idrettsmodellen. Det finnes knapt noe mer samlende i Norge enn idretten. Den er tuftet på grunnleggende verdier som demokrati, likeverd og rettferdighet. Den er en motor for integrering, en trygg havn for barn og unge, og en urokkelig forsvarer av folkehelsen. Vi ser ledere som tør å gå foran; fotballpresident Lise Klaveness er et lysende prakteksempel som vi som nasjon er enormt stolte av. Hennes mot til å tale de korrupte maktstrukturene i internasjonal fotball midt imot er en inspirasjon. Hun står som en rollemodell for sunne verdier og det motet som kreves for å si sannheten til makten.
Nettopp fordi vi har slike solide ledere og en så sunn bevegelse, er tausheten rundt skjebnen til iranske idrettsutøvere så øredøvende og smertefull.
En endeløs liste over tapte liv
Siden 1980 har det iranske regimet systematisk brukt idrettshelter som eksempler til skrekk og advarsel. Navnene danner en endeløs liste over knuste drømmer og tapte liv:
– Hooshang Montazeralzohoor, bryteren som bar Irans flagg under OL i 1976, ble henrettet ved skyting i 1981.
– Mahbubeh Parcham Kashani, en fremragende turnmester og dommer, ble henrettet i 1982.
– Habib Khabiri, selve landslagskapteinen i fotball som skjøt Iran til VM-kvalifisering, ble henrettet i 1984.
– Foruzan Abdi, kapteinen på volleyballandslaget, som ble drept i den grusomme massakren i 1988.
– Navid Afkari, bryteren hvis henrettelse i 2020 rystet en hel verden, drept til tross for bevis om tortur.
– Majid Reza Rahnavard, bryteren og fitnessutøveren som ble offentlig henrettet i en kran i Mashhad under «Kvinne, liv, frihet»-protestene i 2022 etter en grovt urettferdig rettssak.
– Seyed Mohammad Hosseini, kampsportutøveren og barneidrettstreneren som ble henrettet ved henging i januar 2023 etter en summarisk domstolsbehandling uten tilgang til selvvalgt forsvarer.
– Mohammad Mehdi Karami, karatemesteren som i 2023 ble henrettet etter en summarisk rettssak på 15 minutter.
– Saleh Mohammadi, den internasjonalt dekorerte bryteren som nylig ble offentlig henrettet i 2026.
– Sassan Azadvar, den 21 år gamle karatemesteren som ble brutalt henrettet i forrige uke etter en summarisk prosess knyttet til hans deltakelse i sivile protester i 2026.
Et angrep på idrettens sjel
Når en idrettsutøver i Iran fengsles eller henrettes, er det ikke bare et angrep på et individ – det er et angrep på selve idrettens sjel. Det er den absolutte antitesen til alt vi lærer våre barn i norske idrettslag. I dag sitter fortsatt utøvere som boksemesteren Mohammad Javad Vafaei Sani med en dødsdom hengende over seg. Brødrene til Navid, Vahid og Habib Afkari, sitter i fengsel med dommer på flere tiår. Fotballspillere som Voria Ghaffouri, Parviz Boroumand og Amir Nasr-Azadani har alle fått kjenne regimets jernhanske på kroppen for å ha stått opp for sitt folk i kampen for helt elementære menneskerettigheter som å kunne ytre seg.
Saman Yasin, den profilerte idrettsutøveren og artisten, ble dømt til døden og utsatt for gjentatt tortur i fengsel; dommen ble senere opphevet for ny vurdering, men han holdes fortsatt under kritiske forhold. Ali Moazzami, den unge karateutøveren, ble arrestert, torturert og idømt langvarig fengselsstraff i forbindelse med de samme politiske protestbølgene. Toomaj Salehi, idretts- og bokseentusiasten samt artisten, ble opprinnelig idømt dødsstraff av en revolusjonsdomstol for sine regimekritiske ytringer, før dommen ble omstøtt etter massivt internasjonalt press. Han sitter fremdeles fengslet.
Hvor er den internasjonale solidariteten?
Norsk idrett har alltid vært tuftet på internasjonal solidaritet. Vi sender utstyr til utviklingsland, vi støtter Ukraina, og vi snakker om idrettens kraft til å bygge broer. Dette er riktig og viktigt. Men broen til Iran virker å være stengt av politisk forsiktighet. Hvor er de felles uttalelsene fra særforbundene? Hvor er de symbolske markeringene på våre arenaer for Navid Afkari og de mange som i dag sitter i det beryktede Evin-fengselet?
Dette er ikke en kritikk av idrettens indre liv i Norge. Tvert imot er det en hyllest til den kraften norsk idrett besitter. Vi vet hva dere kan få til når dere står sammen. Vi har sett det i kampen mot rasisme, i kampen for inkludering og mot utenforskap. Dere er rollemodeller for sunne verdier og menneskelig verdighet. Det er nettopp derfor vi forventer og krever mer.
En bønn om å bryte tausheten
Det gjør vondt å se en bevegelse vi elsker forholde seg passiv til et barbari som rammer deres kolleger, brødre og søstre på idrettsbanen i Iran. Det iranske regimet frykter internasjonal oppmerksomhet. De frykter stemmer som er for store til å ignoreres. Norsk idrett er en slik viktig stemme.
Vi ber ikke om partipolitikk, vi ber om medmenneskelighet. Vi etterspør en tydelig fordømmelse av henrettelsene og aktiv handling for å legge press på internasjonale idrettsorganisasjoner. Vi må kreve at Iran suspenderes fra internasjonale mesterskap så lenge de fengsler og dreper iranske utøvere.
For Navid. For Habib. For alle de som aldri fikk løpe sitt siste løp eller bryte sin siste kamp. Norsk idrett: Bryt tausheten. La oss vise at de gode, sunne verdiene vi lærer bort på løkka i Norge, også gjelder når lyskasterne slukkes i Teheran. La oss bryte tausheten for de som har blitt frarøvet sin stemme.
Kilder og dokumentasjon til faktagrunnlag:
Iran Human Rights (IHR) offisielle nettsted: iranhr.net
Amnesty International Iran-rapporter: amnesty.org
Iran Human Rights Monitor (Iran HRM): iran-hrm.com
FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) uttalelser: ohchr.org
Iran International – Dokumentasjon på henrettelsen av Sassan Azadvar Joonqani (2026): iranintl.com
Human Rights Watch – Saken om Navid Afkari (2020): hrw.org
The New York Times – Rapport om henrettelsen av Habib Khabiri (1984): nytimes.com
The Iran Primer (USIP) – Arkiv over politiske fanger: usip.org
BBC News – Omtale av Mohammad Mehdi Karami & Seyed Mohammad Hosseini (2023): bbc.com
Euronews – Rapport om den offentlige henrettelsen av Saleh Mohammadi (2026): euronews.com
