Å begrense ungdommens tilgang til den digitale encyklopedien bare fordi de voksne er så redde og manipulerbare, er intet mindre enn en forbrytelse mot en hel generasjon, skriver Olav Drange Moen.
For det første: Regjeringens planlagte lovforslag om 16-årsgrense på sosiale medier er ikke evidensbasert politikk.
Fremst i løypen ligger Australia, som innførte et slikt forbud 10. desember. Nylig ble en offentlig rapport om konsekvensene sluppet: Man har hverken sett en nedgang i digital mobbing eller mishandling. Syv av ti unge er fremdeles på de største plattformene.
At noen av de unge har forlatt de store plattformene, bør ikke tolkes som noen seier. Forestillingen om at disse ungdommene har forlatt internett, er nemlig høyst naiv. Tvert imot øker risikoen for at de emigrerer til mørkere og mindre regulerte hjørner av nettet. Noe som også ville være helt i tråd med tidligere forskning.
En bivirkning av det australske forbudet, ifølge en studie fra Queensland University og Western Sydney University, er at færre unge konsumerer nyheter. Det er et alvorlig problem i et demokratisk samfunn, som forutsetter et opplyst elektorat. En opplysning som begynner fra tenårene av, da et nysgjerrig sinn gir seg i kast med de store spørsmålene.
Den engstelige generasjonen
Bak forbudslinjen ligger premisset om at sosiale medier har forringet de unges mentale velvære. Oppfatningen har blitt styrket av blant annet Netflix-dokumentaren The Social Dilemma (2020) og den internasjonale bestselgeren The Anxious Generation (2024) av den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt.
At sammenhengen ofte gjentas på populærkulturelt nivå og i lederartiklene, gjør den ikke empirisk sann. Ifølge forskningslitteraturen er assosiasjonen «svak» og «inkonsistent» (lenken sammenfatter hele 25 metastudier på feltet). Bruken av sosiale medier samsvarer i tillegg med et «høyere nivå av velvære», noe som stemmer dårlig overens med det negative mediebildet.
Det er også grunnen til at Haidt anklages av andre psykologer for å forveksle korrelasjon med kausalitet – og lene seg på håndplukkede enkeltstudier fremfor forskningen sett under ett.
Det finnes andre plausible forklaringer på den mentale helsekrisen blant unge. En av dem er den negative samfunnsutviklingen, hvor de yngre for første gang forventer å få det verre enn foreldregenerasjonen. En annen er den økte bevisstheten rundt mental helse, som naturlig nok gir utslag i hyppigere diagnostisering. Å sammenligne antallet diagnoser av angst og depresjon i dag med 1990-tallet, er derfor som å sammenligne epler med pærer. Det er alt annet enn vitenskapelig.
Noe annet som er uvitenskapelig, er alt det konspiratoriske tåkepratet rundt de skumle algoritmene. I den nevnte Netflix-dokumentaren The Social Dilemma overvåkes en tenåring fra et mørkt kontrollrom, hvor noen tegneserieaktige skurker (som skal forestille KI-algoritmene) konspirerer mot hans autonomi. Den slags dramaturgi er jo bare sensasjonalistisk vrøvl.
Det finnes selvsagt plattformer som aktivt fremmer ytterliggående innhold – X er et påfallende eksempel – men dette er ikke hvordan algoritmer generelt fungerer.
Algoritmene på YouTube, for å ta et representativt eksempel, anbefaler deg videoer sett av brukere som liker tilsvarende innhold. Ser du på videoer av tennis, anbefales du følgelig videoer av Rafael Nadal og Roger Federer. Ser du på en Albinoni-konsert, vil du muligens anbefales en Corelli-fremføring. Og dersom du har lyttet til en bestemt akademiker, vil du pekes i retning av akademikere med en lignende innfallsvinkel. Ønsker man å nullstille algoritmen, er det bare å slette historikken.
At dette skulle være så marerittaktig, er ren og skjær skremselspropaganda.
Teknoligarkiet
Skremselspropagandaen frontes av mennesker som ønsker å overstyre tilbud og etterspørsel-mekanismen – som algoritmene i hovedsak er – slik at de selv kan monopolisere informasjonsflyten. Som forhenværende statsminister Gro Harlem Brundtland berømmelig sa om sosiale medier, i en freudiansk glipp: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.»
Man hørte pent lite snakk om «teknoligarkiet» da Twitter og Facebook bedrev massesensur av millioner av mennesker, noe som nådde et slags klimaks under pandemien. Den gang fikk de sensurkåte det aller meste feil – fra nedstengingene til virusets opphav og effektiviteten av vaksiner mot smitteoverføring.
Det viser seg at sannheten best nås gjennom meningsbrytning og åpenhet, ikke ved at kun ett forhåndsbestemt syn slippes til. Hele essensen i den vitenskapelige metode – så vel som i et opplyst og rasjonelt ordskifte – er nettopp at man forsøker å motbevise hverandres teorier.
For de med et autoritært sinnelag var opphevingen av sensur utålelig. Nå forsøker de febrilsk å gjenvinne kontrollen. Deriblant med EUs Digital Services Act, som i nærmest hviterussisk ånd skal stanse spredning av «desinformasjon» (en orwellsk term som gir myndighetene definisjonsmakten over sannheten). Forslagene om å begrense de unges tilgang til sosiale medier må forstås i denne konteksten. Bak står nemlig de samme politiske kreftene.
Skyggesidene ved sosiale medier har vært med oss siden MySpace-æraen. På 2000-tallet mobbet ungdom hverandre på MSN og Facebook – slik de forresten mobber hverandre på alle andre arenaer de samhandler. Selv i den virtuelle verdenen Habbo ble det solgt dop og sex. Det var ikke akkurat mangel på overgripere på videochat-tjenesten Omegle heller.
Hardporno har vært lett tilgjengelig i flere tiår nå. I undertegnedes egen ungdomstid viste elevene hverandre videoer av halshugginger i friminuttene. Det ble da folk av oss også. Så hvorfor dette plutselige hysteriet nå, snart tyve år etter lanseringen av den første iPhonen?
Det er neppe tilfeldig at lovforslagene i land etter land utgår fra den politiske venstresiden, i et historisk øyeblikk der de taper makt og innflytelse takket være demokratiseringen av informasjon. Om du har gjennomført en lang marsj gjennom institusjonene, er det selvfølgelig uheldig om disse mister definisjonsmakten.
Husk at det ikke er lenge siden venstresiden ønsket å senke stemmerettsalderen til 16 år – etter å ha fylt skolen med grønne dogmer. Da man heller fikk en konservativ bølge blant de unge, forsvant slike forslag i det stille fra dagsorden. Nå må plutselig ungdommen beskyttes mot det farlige nettet i stedet. «Tenk på barna!» har bestandig vært et yndet stedfortredende argument for de som søker makt og kontroll.
Farlig tankegods
Aristoteles skrev at kjennemerket på et utdannet sinn, er å kunne underholde en tanke uten å akseptere den.
Unge som skjermes fra hva andre mennesker tenker, blir sløve voksne. Dermed fremstår generasjon Z som mer kritisk, reflektert, nyansert, empatisk, åpensinnet og tolerant enn generasjonene som kom før. De har lært å forholde seg til mennesker som tenker grunnleggende annerledes enn dem selv. De eksponeres for et bredt meningsspekter og reell debatt, mens foreldrene levde under konsensus om nærmest ethvert kulturelt og sosialt spørsmål av betydning.
Å utforske motstridende perspektiver er en kritisk del av modningsprosessen. Begynnelsen på visdom er også å stille spørsmål ved etablerte sannheter i ungdomsårene, og utforske såkalte farlige idéer. Unge menn har til alle tider hatt en fascinasjon for det radikale. Noe dagens unge kanskje har særlig grunn til, i et samfunn der de eldre har etterlatt dem et forferdelig rot og trukket opp stigen etter seg.
Basert på anekdotisk bevisføring er det de godt voksne som mangler nettvett og kildekritikk, og som ikke vet å oppføre seg på sosiale medier. De utviser også merkbart lavere evne til selvstendig og kritisk tenkning. De er vant til å bli fortalt hva de skal mene om alt og alle, av medier med tung slagside som serverer dem ferdigtygde narrativer.
Mange av dem reflekterer ikke engang over at dokumentarene på NRK, TV 2 eller de store strømmetjenestene bestandig er vinklet samme vei. De stopper tilsynelatende aldri opp og spør seg selv: «Hvorfor har jeg aldri sett en dokumentar på TV med en kritisk vinkling mot woke eller abort, eller venstresiden i Brasil eller USA for en gangs skyld?» De bare gaper og svelger, som de bestandig har gjort.
Den som kun kjenner argumentet til den ene siden, vet imidlertid pent lite om saken.
Kontrollerer man A-pressen, kan man overbevise det store flertallet av den voksne befolkningen om at sirkler er firkantede. De yngre synes i kontrast å ha utviklet en mer kritisk sans, og større følsomhet for verdens gråsoner og kompleksitet. Tiden er over da sosialdemokrater med hornbriller diskuterte i et TV-studio hvor enige de var. Heldigvis.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Den digitale opplysningstid
Vår digitale alder er historiens største opplysningstid. Så hvorfor denne evinnelige, fantasiløse klagingen?
En av antikkens kulturelle bastioner var biblioteket i Alexandria. Nå har tenåringen mer informasjon enn alle historiens biblioteker i lommen sin. Man kan tilbringe ettermiddagen med Bertrand Russell, Milton Friedman eller en Vietnam-veteran som beretter om sine livserfaringer. Man kan gjøre seg kjent med følelsene til tilfeldige mennesker på Imam-plassen i den iranske byen Isfahan, noe som humaniserer dem i en kritisk tid.
Jeg erindrer en 1800-tallspersonlighet som skrøt av hvor heldig han var fordi han hadde hørt sitt musikalske favorittverk hele tre ganger. I dag ligger alle de musikalske mesterverkene klare ved fingertuppene, fremført av verdens mest fremragende symfoniorkestre på YouTube. Bla deg nedover kommentarfeltet, og les om noens oldefars fornøyelige møte med komponisten. Eller om hvordan en annens nabolag samlet seg for å lytte til symfonien under en klar stjernehimmel i sovjetæraen, fordi verket hadde blitt forbudt for sitt religiøse innhold. Hva er vel dette om ikke en gave til menneskeheten?
Konserter på YouTube gir de unge sårt tiltrengt trøst i en kald, skremmende og ensom verden. Hvorfor ta det fra dem? Hvorfor ikke la dem knytte bånd med likesinnede der ute, fremfor å være fastlåst til noen tilfeldige klassekamerater?
Nøkkelen til suksess i det 21. århundre er å navigere den digitale informasjonsjungelen. Ved å utestenge tenåringene fra denne verdenen, fratas de dermed helt kritiske ferdigheter.
At du har oppdratt en unge som er fanget i en TikTok-strøm av søppel, er egentlig ditt eget ansvar. Det er i så fall forferdelig dårlig karma å nekte andres tenåringer tilgang til historiske dokumentarer, samfunns- og religionsdebatter, vitenskapsprogrammer, dybdeintervjuer, konserter eller alle de andre eventyrlige mulighetene som tilbys på de nye plattformene.
En lesende generasjon
Man må for all del diskutere måter å minimere risikoen på. Ressurssterke foreldre vil utforske mulighetene for å begrense skjermtid, innføre mobilfrie soner eller veilede ungene mot mer pedagogisk innhold. Problemet med teknofobene er at de glatter over alle distinksjoner. De ser kun fallgruvene, men ingen av de fantastiske oppsidene. Et generelt forbud mot sosiale medier for de unge er i lys av dette dumskap – som enkle løsninger så ofte er.
Er man først bekymret for de unges psykologiske utvikling, og trenger utløp for sine autoritære reflekser, bør kanskje heller et forbud mot lineær-TV vurderes? Det skal vanskelig gjøres å finne et mer fordummende medium, oversvømt som det er med meningsløs reality og lavpannet underholdning. Selv History Channel – TV-kulturens idé om opplysning – er et sammensurium av de mest absurde konspirasjonsteoriene.
Dagens program på Discovery Science handler om Loch Ness-monsteret, Bigfoot, «sannheten» om månelandingen, samt interdimensjonale portaler, spøkelser og uforklarlige fenomener i Alaska-triangelet. Alt sikkert fryktelig fascinerende, men har dette noe som helst med vitenskap å gjøre?
Idéen om at TikTok-generasjonen ikke lenger har tålmodighet til å lese bøker, er forresten nok en myte. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) leses det flere papirbøker i dag enn på 1990-tallet. Aldersgruppen 9–15 år leser desidert mest – ved siden av de på over 80. Det hadde du vel ikke trodd?
Den utskjelte TikTok-generasjonen er da også generasjonen som lytter til tre timer lange podkaster om kvantefysikk. Gir ikke det grunn til optimisme, så vet jeg ikke hva. Tror virkelig generasjon X at alt var så mye bedre da de så på sitcoms hele dagen? Skal også de unge benke seg foran Kongen befaler, Maskorama og sportssendinger, slik som dem? Der har du den virkelige hjerneråten.
Å begrense ungdommens tilgang til den digitale encyklopedien bare fordi de voksne er så redde og manipulerbare, er intet mindre enn en forbrytelse mot en hel generasjon.
Heldigvis kunne de like gjerne forsøkt å stanse en bristet demning med en teskje.
