For et par hundre år siden ville poenget om at man forstår hvordan verden opererer gjennom å forstå historien vært helt opplagt, skriver Kåre Jørgensen.
Dagens hendelser i verden utspiller seg ikke i et vakuum, men i en kontekst som vi kaller historie, og det er hvor historiefaget henter sin betydning fra. Det hjelper oss til å forstå hvordan verden og samfunn fungerer, og hvorfor ulike land er slik de er.
Dersom vi skal forstå den verden vi lever i, så er vi nødt til å forstå hvordan den ble slik. I tillegg er vi nødt til å forstå historiens lærdommer om hvordan verden opererer, ved å kunne identifisere grunnleggende prinsipper som har gått igjen i menneskelige samfunn gjennom historiens gang. Derfor burde også historie, i bredde og dybde, være et felt som de som kommenterer begivenheter i verden i dag gjør seg godt kjent med. Men denne påstanden bygger jeg også på noen filosofiske grunnantakelser. Én er at våre idéer om hva som fungerer i den virkelige verden burde baseres på observasjon og erfaring, fremfor teori. En annen er at de overordnede prinsippene for menneskelig natur er generelt konsistente over tid.
Fra teori til virkelighet
Dette betyr at ved å observere historiens gang kan vi også observere noen vedvarende realiteter, og anta at de gjelder fortsatt. Blant annet at stater vil konkurrere med hverandre om makt og innflytelse, at høy statsgjeld eller høy inflasjon fører til trøbbel over tid, eller at mennesker i stor grad styres av insentiver. Man kan også lære om hvordan ulike styreformer eller økonomiske systemer fungerer i praksis, og samtidig lære at det er mange faktorer som spiller inn når det kommer til hvordan. For eksempel er ikke en styreform kun en teori, men er noe som i virkeligheten må forholde seg til et konkret samfunn, en konkret kultur, et konkret historisk bakteppe, en konkret geografi og så videre når den skal settes ut i praksis i et land.
Blant de tingene som kan prege hvordan det blir i praksis kan være hvor lydig befolkningen er, om samfunnet er individualistisk eller klanbasert, hvilken religion de har og hvor sterkt den står, eller hvilke sosiale grupper som dominerer. Det kan være et mandarin-byråkrati som i det tradisjonelle Kina, det kan være aristokratisk som det gamle polsk-litauiske samveldet, eller det kan være borgerlig som det tidlig-moderne Nederland. Skal man forstå et lands politikk så må man i hvert fall i grove trekk forstå dets kultur, dets historiske kontekst, dets sosiale dynamikk osv., og jo dypere man forstår dette vil man også forstå hva som foregår i det landet i vår egen tid. Og noe av det viktigste jeg vil få frem med det jeg skriver her hvor viktig det er å være bevisste på at land er forskjellige, og at historien til hver enkelt av dem hjelper deg til å forstå dem.
Falske paralleller og historisk særpreg
Noe man kan få når man ikke forstår forskjellen mellom land er falske paralleller, hvor man kan tro at hvis noe fungerer, eller ikke fungerer i et land, så vil det også gjelde for andre land som i virkeligheten har helt andre historiske forutsetninger. På overflaten kunne man kanskje trodd at det ga mening å gjøre Europa til en kopi av Amerikas forente stater, dersom man gikk ut fra teori alene. Men de amerikanske statene hadde en felles fortid som britiske kolonier, med mange likhetstrekk fra deres felles britiske kulturarv. Dette har ikke Europa. Europas historie er historien til en rekke rivaliserende stater, som ble sterke blant annet gjennom konkurranse.
Europa er ikke USA, og USA er ikke Europa, og det samme kan man si om alle mulige enkelte stater rundt i verden. Hvis man virkelig skal forstå den politiske dynamikken i et land, og hva som foregår der, så holder det ikke å transplantere abstrakte politiske idéer til tolkningen av enkelttilfeller, som om disse idéene bare opererer for seg selv i vakuum, i fravær av kontekst. Man må forsøke å forstå det enkelte landet, og hva som har formet dets karakter opp igjennom den tiden som det samfunnet det er snakk om har vært i utvikling. Det finnes massevis av enkeltland å velge i for eksempler.
Særnorske omstendigheter
Utfra for eksempel Norges historie kan man blant annet snakke om Norges aversjon mot union i sammenheng med hvordan vi (formelt) har holdt oss utenfor EU. Vi kan også se på hvordan diverse regionale forskjeller har satt sitt preg på det nasjonale partilandskapet, med for eksempel Sp på landsbygda, eller KrF på Sørvestlandet. Eller vi kan se på hvordan enkelte saker har blitt preget av våre unike nasjonale omstendigheter, som for eksempel hvordan dialektforskjellene i landet, i kombinasjon med spørsmål rundt nasjonal identitet, har ført til at vi har endt opp med to målformer av samme språk. På samme måte må andre land forstås utfra sin kontekst.
Skal man for eksempel forstå Tyskland ordentlig, så må man også forstå hvor komplisert det landet er, med sin lange historie som en rekke småstater, hvor blant annet den kulturelle forskjellen mellom katolske og protestantiske stater i etterkant av reformasjonen har etterlatt dype kulturelle fotavtrykk. Man bør også forstå effektene av tysk idealistisk filosofi, prøyssernes samling av landet og flere andre faktorer. Denne komplekse historien bidro blant annet til et svært variert partilandskap under Weimar-republikken. Og frem til i dag må vi også selvsagt legge til erfaringen med naziregimet, og med delingen av Tyskland under den kalde krigen, og sporene det har satt.
Historiske krefter i Iran og Russland
I min forrige artikkel for Sivilisasjonen tok jeg for meg dagens politiske dynamikk i Iran, i lys av den årtusener lange historien til den persiske sivilisasjon, og kalifatets påfølgende erobring av den, etterfulgt av Pahlavi-dynastiets sekulære antikk-fokuserte patriotisme, og islamistenes forsøk etterpå på å bringe opp igjen noe som minner om kalifatet. Resultatet der har blitt en politisk dynamikk hvor et islamistisk teokrati er i konflikt med hovedsakelig en sekulær patriotisk opposisjon som forherliger det før-islamske antikke Perserriket. Dette er en unik dynamikk for det landet, som er fascinerende å dykke inn i. Denne dynamikken er også et produkt av Irans lange og særegne historie.
Man kan komme med en rekke andre eksempler. Russland ble grunnlagt av vikinger som importerte mye av det bysantinske rikets kultur, og deretter ble utsatt for en traumatisk erobring fra mongolene. Videre etterpå har de forsøkt å dominere den store eurasiske steppen de ligger på, i frykt for å bli spist av større og sterkere fisk enn dem selv. Etter hvert som at de både har blitt invadert til stadighet, og forsøkt å sikre seg strategiske grenser, har de utviklet et ganske kynisk og darwinistisk syn på geopolitikk, sammen med en forherligelse av å ofre for moderlandet.
To ulike imperier: England og Kina
Et land som derimot har hatt lite å frykte når det kommer til erobring er England, som har ligget der på sin øy, og gradvis utviklet et parlamentarisk demokrati utfra sine middelalderske institusjoner, og beskyttet seg med sin uslåelige flåte, mens de erobret verdens største imperium. De startet også den industrielle revolusjon, og dette har også hatt betydelige konsekvenser i britisk politikk. Sammentreffet er slående mellom landets kullforekomster og hvor folk har pleid å stemme Labour. Storbritannia er også preget av forholdene i unionen, og i klassesystemet, og av flere andre ting.
Kina karakteriseres av en historie hvor de i årtusener har vekslet periodevis mellom å være et stort monolittisk byråkratisk imperium, og kollapse i kaos og maktkamp mellom en rekke lokale krigsherrer frem til enten én av dem, eller steppehorder nordfra, har samlet landet igjen til et stort monolittisk byråkratisk imperium, og syklusen fortsetter. Et byråkratisk imperium har de også i dag, og dagens kinesiske regime forsøker så godt de kan å kontrollere befolkningen med orwellske midler slik at de kan stoppe denne syklusen og holde på makten.
Man kan fortsette og fortsette. Det overordnede poenget er som sagt at det holder ikke å kunne politisk teori, eller hva diverse ideologier står for i et vakuum, dersom man skal analysere ulike land i den virkelige verden. Når man analyserer hva som foregår i virkelige land er man nødt til å ta med i betraktning de ulike landenes særegne historier, og se hvordan politiske systemer og ideologier samhandler med hvert enkelt lands unike karakter. Og da må man forstå hvordan historien til det enkelte landet formet den karakteren.
Det store overblikket
Et godt overblikk over verdenshistorien innebærer både å forstå mange ulike land og samfunn, og å forstå hvordan de har samspilt med hverandre og hvilke overordnede lekser vi kan trekke fra et stort og rikt utvalg av menneskehetens erfaringer. Og jo bredere det utvalget er, i både tid og rom, desto bedre. Og bredde og dybde er ikke nødvendigvis på bekostning av hverandre. Om du har et godt overblikk over flere årtusener, så vil du få et bedre overblikk over hvordan verden egentlig opererer på mer grunnleggende vis, enn om du bare har peiling på de siste hundre årene. Og jo mer en generell regel går igjen over verdenshistorien, globalt og gjennom tusenvis av år, jo mer vil den hjelpe oss til å forstå verdens underliggende realiteter.
Dette er også noe man tidligere har pleid å forstå i større grad enn i dag. For et par hundre år siden ville poenget om at man forstår hvordan verden opererer gjennom å forstå historien vært helt opplagt. Og det vil fortsette å stemme inntil verdens ende, enten vi ser det eller ei. For eksempel er noe som har gått igjen så lenge stater har eksistert at stater eller blokker av stater er i konkurranse om makt og innflytelse, og at stadig vil ledere få lyst til å ta biter av andre land, og gjøre det om de får sjansen til det. Og det skjer igjen i vår tid. Russerne gjør det i Ukraina, og kineserne kan fort finne på å gjøre det på Taiwan.
Det burde ikke overraske oss når det har forgått siden tidenes morgen. Det er derfor noe som vestlige land som vil være allierte med Ukraina eller Taiwan må være forberedt å håndtere på realpolitisk kløktige måter, i stedet for å tro at vi har «kommet lenger», for det har vi dessverre ikke. Verden er som den er, og det er noe vi må forholde oss til. Vi skal for øvrig også alle bli gamle og gå i graven en dag, for den saks skyld. Og i og med at dette er den typen realiteter vi må forholde oss til, så bør man lære seg å forstå verden slik den faktisk er, og det lærer man ved å lære om menneskehetens erfaringer. Og de erfaringene er det vi kaller «historie».
