Amerikas Forente Stater har en dualitet. Samtidig som de er en forkjemper for frihet, har de langt på vei undergravet klassisk grunnlag for frihet, skriver J.K. Baltzersen i anledning landets 250-årsjubileum.
Revolusjonens ånd lyser ut i rotunden. Mytene sitter i veggene. Uavhengighet erklæres av de staute halvguder. Kolonimaktens hærfører overgir seg til den fremste halvguden av dem alle, som trer av og trekker seg tilbake til sitt private gods.
Amerikas Forente Stater fremstilles som frihetens lovede land. Mange nordmenn har gjennom tidene søkt lykken over dammen. Ifjor markerte vi 200-årsjubileum for den første organiserte utvandringen til Amerika. Er Amerika dette lovede landet som vi ofte blir fortalt? Eller er sannheten mer komplisert? Hva er myte? Og hva er virkelighet? Eller kan det være myte og virkelighet?
Myter kommer i to varianter. Det er fortellinger som ikke trenger å begrunnes. De lever i kulturen, og man trenger ikke underbygge dem. Den andre typen er den vi er mer vant til som myter, nemlig motsatsen til sannheten.
John Trumbull er den amerikanske revolusjonens historiemaler fremfor noen. Kontrasten i personlig tilknytning er sterk til vår egen Oscar Wergeland. Wergeland var grandnevø av en eidsvoldsmann, men grandonkelen gikk bort før han var fire år gammel. Filleonkelen Henrik Wergeland gikk bort før han var ett år gammel.
Trumbull var en revolusjonsveteran. Nærheten til det han skildret, var betydelig sterkere. Hans far, Jonathan Trumbull, var koloniguvernør i Connecticut og Connecticuts første delstatsguvernør. Både far og sønn Trumbull var revolusjonstilhengere. Connecticuts koloniguvernør var et valgt embede – i motsetning til for eksempel New Jersey, der guvernøren var utnevnt av kronen i London. Der hadde vi et annet far-sønn-forhold, som ikke var like harmonisk. William Franklin var kongelig guvernør og lojalist. Hans svært kjente far, Benjamin Franklin, sto på motsatt side og undertegnet både uavhengighetserklæringen i 1776 og føderalkonstitusjonen i 1787.
Hverken Eidsvold 1814 eller Declaration of Independence er helt historisk korrekte. I Wergelands maleri er det for eksempel tre benker på hver side. Det var tre benker på hver side i Rikssalen frem til renoveringen til grunnlovsjubileet i 2014, men da ble det to benker på hver side, da kildene tilsa at det var slik i 1814.
En av kritikkene mot Trumbulls maleri er at han malte inn flere menn som aldri var i rommet samtidig. John Dickinson er blant karakterene i maleriet, men han skrev ikke under. Han var tilhenger av en fortsatt mer forsonlig linje. Dog forestiller ikke maleriet selve underskrivingen, men fremleggelsen av utkastet den 28. juni 1776.
John Trumbulls fire historiske malerier fra revolusjonen skal være blitt offisielt innviet i kongressbygningens rotunde i året for 50-årsjubileet for uavhengighetserklæringen. Enheten Architect of the Capitol kan meddele at de ble satt opp i perioden 1819-1824.
I tillegg til Declaration of Independence er det Surrender of General Burgoyne, Surrender of Lord Cornwallis og General George Washington Resigning his Commission. Uavhengighetserklæringen er viktig i amerikansk mytologi. Det samme er George Washington som trekker seg tilbake til privatlivet, noe han gjorde flere ganger. Formelle overgivelser er også viktige som suksesshistorier i en uavhengighetskamp og revolusjon.
Washington Crossing the Delaware er et annet berømt historiemaleri fra revolusjonen. Det henger imidlertid ikke i kongressbygningen, og det er ikke guvernørsønnen som står bak. Den tyske malerkunstneren Emanuel Leutze, født så sent som i 1816, er opphavet til dette billedverket, som så dagens lys i 1849-1851. Originalen gikk tapt ved bombing av Bremen i 1942, men Leutze laget ytterligere to versjoner, som har overlevet til idag.
Kongen som skyteskive
Hva er så disse amerikanske mytene?
Vi får så ofte høre om den amerikanske revolusjonen som et opprør mot Kong Georg III. Noen sier til og med at det var opprør mot monarki som sådan. Hvis vi leser uavhengighetserklæringen, virker det åpenbart at det er opprør mot denne spesifikke kongen.
Thomas Jefferson, erklæringens hovedforfatter, hadde klare antipatier mot monarki. Thomas Paine var fremst i sin tydelighet mot monarki som styreform. Hans pamflett Common Sense og dens utbredelse og popularitet var nok en sterkt bidragende årsak til at Amerikas Forente Stater ikke fikk sitt eget monarki.
I utgangspunktet var det det britiske Parlamentet som var problemet for koloniene. De hadde bedt Kongen om å redde koloniene fra Parlamentets vedtak. Han kunne ikke sette vedtakene til side, da han var en konstitusjonell monark, dog ikke like vingeklippet som dagens typiske europeiske monarker. Det kan dog diskuteres om Kongen kunne vært mer diplomatisk og om han kunne forsøkt å overbevise Westminster.
Hvorfor var så uavhengighetserklæringen så eksplisitt rettet mot Kongen?
Svaret er nok som i mange tilfeller sammensatt. Det finnes neppe det ene, rette svaret. En viktig årsak kan være at de anså at Kongen sto i ledtog med Parlamentet. Muligens var det i kombinasjon med at de i utgangspunktet anerkjente Kongen som sin, mens Parlamentets autoritet ikke var noe de anerkjente. Koloniene hadde sine egne forsamlinger. Kongen hadde forbrutt seg mot dem, anså de, men autoriteten hadde han i utgangspunktet. Hadde erklæringen vært mot forsamlingen i Westminster, ville det vært en anerkjennelse av dens myndighet over koloniene.
Kanskje var de av den gamle skole og mente Kongen hadde mer rett til å gripe inn enn den såkalte ærerike revolusjons begrensninger tilsa. Muligvis var de litt som noen i våre dager opptrer i sosiale medier – ved at de skylder på Kongen som del av systemet.
Om så uavhengighetserklæringen og revolusjonen var ment som en erklæring mot monarki som system? Det kunne den ikke være. Ekstra farlig ville det vært i den monarkiske verdensorden som var på den tiden. Flere, sårt trengte allierte ville neppe blitt med på deres side. Man kunne sågar tenke seg at de gikk over på motsatt side og ble ledsaget av ytterligere allierte på britisk side. Tap ville nærmest vært garantert, og revolusjonen ville blitt et gedigent nederlag.
Men man kan tenke seg at erklæringen mot den spesifikke kongen egentlig var ment som en skjult erklæring mot monarki som sådan. Hovedforfatteren var som sagt ikke spesielt glad i monarki.
Det kan også ha vært et element at det er enklere å mobilisere negative følelser mot en personifisert fiende. Vi ser tendenser også til det i dagens samfunn, også rettet mot kongelige – selv når de bare gjør sine plikter i henhold til den vingeklippede monarkiske modellen. Slik mobilisering er nødvendig i egne rekker hvis en revolusjon skal lykkes, men det kan muligens også motivere allierte bedre. Det kan være overraskende effektivt – i motsetning til om man skal mobilisere mot abstrakte konsepter som parlamentssuverentitet eller monarki.
Maktens begrensninger
I amerikansk mytologi er George Washington og hans tilbaketrekning til sitt private liv et vesentlig element. Washington trakk seg tilbake flere ganger. Han trakk seg tilbake i syvårskrigen. Han trakk seg tilbake da revolusjonskrigen var vunnet, hvilket et av Trumbulls malerier forestiller. Da gjerningen som president i grunnlovsforsamlingen i Philadelphia var over, trakk han seg tilbake, men forsamlingen selv hadde midlertidig karakter, så det kan sies uansett å ha vært automatisk. Også da to presidentperioder var omme, trakk han seg tilbake.
Det er også basert på den romerske diktatoren Cincinnatus, som trakk seg tilbake frivillig efter utført gjerning.
Jeg minnes tilbake til da jeg spurte min amerikanske lærerinne på barneskolen om George Washington. Det stedlige landets første president, Kenyatta, var jeg kjent med at hadde vært president på livstid. Så jeg spurte om Washington hadde vært det. Da fikk jeg til svar at han ikke var det, og at USA er et demokrati.
Senere lærte jeg at denne revolusjonsgeneralen som ble president, sannsynligvis kunne blitt konge om han hadde ønsket det. Men denne kulturen om å trekke seg tilbake sitter godt fast i amerikansk politisk kultur.
Det var en tradisjon for presidentembedet å sitte maksimalt i to perioder helt frem til Franklin Roosevelt stilte opp til valg for tredje gang og vant. Dette inspirerte raskt et forslag om et grunnlovstillegg, som ble vedtatt og ratifisert av delstatene, slik at føderalkonstitusjonen forbyr en person å stille til valg som president hvis vedkommende allerede er blitt valgt to ganger. Grunnlovstillegget hadde også ytterligere restriksjoner for opprykkspresidenter, slik at det normalt ikke skal gå an å tjenestegjøre som president i mer enn ti år. Det er riktignok fortsatt noen smutthull – nok mest i teorien – for presidenter ved opprykk, men hovedveien til å være «evig» president er lukket. Og skulle noen prøve seg, er det ikke bare Grunnlovens ånd som står i veien, men også betydelig kulturell motstand.
Denne motstanden sitter ganske dypt. Krav om tilsvarende begrensninger eksempelvis for andre folkevalgte verv er ikke spesielt sjelden kost i amerikansk samfunnsdebatt.
Ronald Reagan spilte på at han var noen som kom utenfra politikken eller eliten i delstatshovedstaden Sacramento da han stilte som guvernør i California. Han snakket nærmest stolt om hvordan han skulle trekke seg tilbake til sitt private liv ved presidenttidens slutt. Han spøkte dog om sofaliv. Mange presidenter har lagt vekt på at de blir private borgere igjen.
Mange amerikanere har nok støttet opp om dagens sittende president nettopp fordi han kommer utenfra. Det er ikke dermed sagt at alt som kommer utenfra, er uten alvorlige skyggesider ved seg.
På lignende vis hadde vi det i Norge med de første årtiene med Stortinget. Folkets kårne møttes normalt kun noen få måneder hvert tredje år. Utenom den møtetiden måtte de ha annen beskjeftigelse. Motsatsen er heltidspolitikeren, yrkespolitikeren eller broileren.
Fordeler er det åpenbart med at det er slik. Makten skal gis avkall på. Problemet, spesielt i nyere tid, er at det lett blir en elite som sitter på makten og utskiftningen av selve personene betyr mindre.
Men den ekstreme motsatsen til «Cincinnatus», maktpersonen som trekker seg tilbake fra makten, er kanskje ikke broileren, men fyrsten, som ikke bare er der hele livet, men som når han forlater denne verden, overlater gjerningen til en i sin egen familie. Maktpersonene som kommer og går, har Hans-Hermann Hoppe karakterisert som en «vaktmester»-type, i motsetning til fyrsten, som er «eier», og eiere har en tendens til å være bedre forvaltere enn vaktmestere. Så det er ikke nødvendigvis utelukkende positivt med slike utskiftninger av maktpersoner.
En ufullkommen frihetsrevolusjon
Når amerikanerne valgte seg en tradisjon med utskiftning av maktpersoner, har de vunnet sin frihet? Var den amerikanske revolusjonen en frihetsrevolusjon?
Man hører alt fra at revolusjonen egentlig ikke var en revolusjon, til at det var revolusjon for frihet.
Det konservative i det var at koloniene forsvarte sine hevdvunne rettigheter som de tradisjonelt hadde som engelskmenn. Deri ligger ikke-revolusjonen, men det ville i beste fall være en sannhet med sterke modifikasjoner å hevde at revolusjonen ikke medførte noen endringer utover at disse rettighetene ble sikret. Men konservativ blir revolusjonen hvis man sammenligner med den andre atlantiske revolusjonen, nemlig den franske revolusjon.
Noe unyansert kan det nok også bli dersom man fremstiller revolusjonen som en konflikt mellom stabilitet, trygghet og lojalitet hos lojalistene på den ene siden og frihet hos opprørerne på den andre. Friheten som revolusjonen svekket, besto neppe bare i behandlingen av lojalister, herunder beslaglegging av eiendom.
Den amerikanske historikeren og forfatterinnen Becky Akers har skrevet en historisk roman om general Benedict Arnold, som er kjent blant amerikanere som en revolusjonsforræder. Han skiftet side til britisk. Ifølge Akers skjønte Arnold at radikalerne som var på vei til makten, var et verre alternativ. Gary North, en amerikansk skribent som erklærte i sin levetid at han ikke feiret 4. juli, har gitt uttrykk for at de amerikanske koloniene sannsynligvis var verdens frieste samfunn før revolusjonen, at revolusjonen skapte tyranni i Amerika, og at skattenivået steg ganske tidlig i kjølvannet av opprøret.
Gordon Wood, en fremtredende historiker med spesialisering i den amerikanske revolusjonen, har påpekt at både lovgivningstempo og ekspropriasjonsinstituttet ble styrket med den amerikanske revolusjonen. John Adams, Washingtons vicepresident og unionens andre president, skal ha betraktet bekymringer om overtrampstendenser fra valgte forsamlinger som useriøse. H.L. Mencken, amerikansk satiriker, journalist og skribent aktiv i første halvdel av forrige århundre, uttrykte at koloniene vant lite på revolusjonen.
Det kan også diskuteres i hvilken grad frykten for fremvoksende slaverimotstand på de britiske øyer, begrensninger på hvordan man fikk behandle urbefolkningen, spørsmålet om religionsfrihet, smuglervirksomhet og muligens andre elementer hadde betydning for opprørsviljen.
Konstitusjonen og naturretten
Da selve revolusjonen var på litt avstand, kom delegater på ny sammen til Independence Hall i Philadelphia, der uavhengighetserklæringen ble utformet. De skulle denne gangen revidere konføderasjonsartiklene, som var en slags konstitusjon for en løsere sammenslutning. Det endte isteden med en ny grunnlov, som så ble ratifisert av delstatene.
Denne grunnloven er idag verdens tredje eldste fortsatt gjeldende skrevne grunnlov. Et par amerikanske delstatsgrunnlover er eldre. Så kommer nok en amerikansk delstatsgrunnlov i rekken før den norske av 1814, som nummer fem.
Ikke så altfor sjelden kan man høre at det amerikanske konstitusjonelle systemet er det beste samfunnssystem som vi har sett i menneskehetens historie. Tja?
Amerikas Forente Stater regnes for å være historiens eneste eksempel på en stat grunnlagt på en frihetsideologi, men det trenger ikke bety at den på noe tidspunkt har vært det frieste samfunn i verdenshistorien.
Det amerikanske systemet er et godt maktfordelingssystem til et moderne maktfordelingssystem å være. Systemet har også tapt seg med årene. Nokså tidlig ble det slutt på at delstatsforsamlingene selv utpekte valgmennene som skulle velge president og vicepresident. Omsider ble det også slutt på at senatorer ble utpekt av delstatsforsamlingene. Stemmerettsbegrensninger basert på eiendom var det også til å begynne med. Det kan diskuteres hvorvidt den opprinnelige republikken var mer en (naturlig) aristokratisk republikk enn en demokratisk republikk. Selv med en forholdsvis smart maktfordeling, og uten noe prinsipp om at en ubegrenset folkevilje skal skje fyllest, er det når det kommer til stykket, slik at folket er maktens eneste kilde. Da kan det bli skjørt.
Makten er også blitt mer sentralisert. Det hender i amerikansk konstitusjonell debatt at det argumenteres for at konføderasjonsartiklene var bedre, nettopp fordi de ikke ga så mye makt til føderalstaten. Borgerkrigen satte også i praksis en stopper for uttredelse av unionen, et ris bak speilet som kunne få føderale myndigheter til å skjerpe seg. Men med borgerkrigen endte slaveriet, og da blir lett alt som krigen skyldte bort, satt i et dårlig lys.
Med det fremvoksende konseptet parlamentssuverenitet kunne man forstå ønsket om å tre ut av fellesskapet og innstifte grunnlover med skrevne begrensninger. Det amerikanske systemet er som nevnt ikke i utgangspunktet basert på flertallets rett til å styre ubegrenset. Grunnlovsfestede rettigheter har sitt opphav i rett utenfor staten, eller naturretten. Man ser spor av det i det niende grunnlovstillegg, med sin referanse til uspesifiserte rettigheter.
Den amerikanske rettshistorikeren Stuart Banner kan berette at naturretten i sin tid hadde en plass i amerikanske rettssaler, men den tiden tok slutt. Banner mener at en hovedårsak er at skrevne grunnlover har fortrengt naturretten. Skrevne grunnlover skulle beskytte mot staten, men har altså kommet inn som erstatning for retten utenfor staten som beskyttet mot statens makt i utgangspunktet?
Av og til får man høre at grunnlovsfestede rettigheter ikke er gitt av staten, men er grunnlovsfestet for å sikre allerede eksisterende rettigheter. Man kan faktisk høre amerikanere argumentere for at motstandere av hvordan konstitusjonen er, burde komme med forslag til endring av Grunnloven for å få den endret. Det er forsåvidt greit nok, men hvis det gjelder disse rettighetene som ikke er gitt av staten, kan det virke litt paradoksalt for en person å argumentere for at noen burde jobbe for å avskaffe rettigheter som denne personen mener det ikke er opp til staten å gi eller avskaffe.
Naturretten synes ikke lenger å være del av amerikansk juridisk virkelighet, men den lever nokså godt i amerikansk politisk filosofi. Kennedy nevnte i sin innsettelsestale i 1961 rettigheter som kommer fra Gud og ikke staten. Muligvis er USA landet der naturretten har best livsvilkår i politisk filosofi.
Riper i glansbildet
Men la oss ta et steg tilbake – til en annen tid.
Hvis man avlegger et besøk i Innsbruck i Tyrol i Østerrike, kan man komme til å tro at man der kan besøke Maximilian Is gravsted. Men nei, hans jordiske levninger ble plassert i Wiener Neustadt. Dette var fordi han havnet i gjeldsproblemer, og han forlot Innsbruck som følge av det. La oss forestille oss en moderne stat som får problemer med sine kreditorer. Det er vanskelig å forestille seg, for den moderne staten er så ubegrenset. Dessverre gjelder det også den amerikanske – på tross av flotte teorier om maktbegrensning.
Ved sammenligninger mot tidligere samfunnssystemer er det ikke vanskelig å komme frem til at påstander om at det amerikanske systemet er beste systemet når det gjelder begrensning av statsmakt i verdenshistorien, ikke holder vann.
Men det er – som vi har vært inne på – et forholdsvis godt maktfordelingssystem til et moderne maktfordelingssystem å være. Mangt kan sies om de påståtte sekulære halvguder som etablerte systemet, som var et kompromiss, ikke et perfekt design – langtfra perfekt.
Dog forsto nok de amerikanske fedrene at folket som kollektiv har negative drivkrefter i seg. Leser man en av Ronald Reagans biografer, John Patrick Diggins, kan det se ut som Reagan kastet slike bekymringer på båten og innstiftet tenkning på steroider om fravær av begrensninger på folket som statens tilrettelegger. Tenkningen går ut på at såkalte «checks and balances» – eller maktskranker og -balanse som vi kan si på norsk – kun trengs for å begrense staten, som er problemet, mens folket som velger representantene, trenger man ikke bekymre seg for.
En annen myte som kan være verdt å pirke litt i, er troen på at USA har hatt et skille mellom kirke og stat helt fra starten av. Ja, det har vært et forbud i føderalkonstitusjonen hele tiden mot religiøse krav til embeder og folkevalgte verv. Med det første grunnlovstillegg kom et forbud for føderalstaten å blande seg i kirkeliv. Men åtte av de tretten opprinnelige delstatene hadde religiøse krav til posisjoner i delstatsstyret.
Den amerikanske republikk er på tross av sine svakheter og ulemper i noen vesentlige sammenhenger langt på vei en suksesshistorie. Gjennom denne suksesshistorien har Amerikas Forente Stater klart seg uten et monarki. Det kan diskuteres hvor bra det har vært, men mange opplever at de har klart seg fint uten. Denne suksesshistorien har nok påvirket andre til oppfatningen at det går greit å klare seg uten.
USA har også hatt selvopplevet frihet og befrielse fra det de opplever som tidligere tiders uopplyste og tyranniske velde, og langt på vei har den amerikanske unionen utnevnt seg selv til verdens befrier – til den korsfarer som skal dele den frihet han selv er blitt velsignet med, med andre. Dette har ikke bare vært gjennom inspirasjon, men også ved militær makt. Man kan kalle det å tvinge andre folk til å bli frie. Om det er ekte frihet, kan diskuteres, men det hjelper lite når den som har makten, er overbevist.
Så har vi mannen med gullhåret i Det ovale kontor. Eller var det orange?
Noen mener at løsningen på problemet er en sterkere kongress eller bedre maktskranker og -balanse. Da skal vi huske på at en sterk presidentmakt ikke begynte med mannen med gullhåret. James Wilson, delegat ved grunnlovsforsamlingen i Philadelphia, skal ifølge en meddelegats dagboknotater ha uttalt at «vår» opposisjon ikke var mot en enhet (Kongen), men mot en korrupt mengde (Parlamentet). Det er grunn til å tro at deler av årsaken til en sterk presidentmakt var frykten i grunnlovsforsamlingen for en for sterk representantforsamling/kongress. De hadde tross alt erfaringer med en svak konge som ikke kunne beskytte dem mot Westminster-parlamentet.
Igjen er nok årsakene sammensatt. Endel av problemet er nok også at Kongressen har undratt seg sitt ansvar for å bruke sin myndighet. Den sittende presidenten er heller ikke den første som har vist til sitt mandat som den eneste som er valgt av folket. Det er en tradisjon som går helt tilbake til Andrew Jackson i perioden 1829-37. At han er indirekte valgt, er mindre vesentlig.
Det er ikke dermed sagt at man ikke skal løse problemer bestående i sterke menn, men man bør tenke seg om før man skaper andre problemer i form av makt. Faren er at vi i jakten på begrensninger på den sterke mann kaster ut begrensninger på forsamlingene med badevannet.
Amerikas Forente Stater har en dualitet. Samtidig som de er en forkjemper for frihet, har de langt på vei undergravet klassisk grunnlag for frihet. Når det proklameres at USA har mistet friheten av syne, er ikke det helt feil heller, men det er grunn til å nyansere glansbildet av revolusjonen for frihet i utgangspunktet.
Det flotte glansbildet har riper. I moderne tid, med blant annet fattigdom og en middelklasse som strever med å holde et – i, langt på vei, egen vurdering – tilstrekkelig økonomisk nivå. Historisk kjenner vi godt til slaveriet og behandlingen av urbefolkningen. At staten ble styrket gjennom revolusjonen, bør tre tydeligere frem som ripe i glansbildet.
Glansbilder formidles gjennom kulturen. Det gjelder både de bokstavelige og de billedlige. De billedlige glansbilder er ikke fysisk sett glansbilder, men de kan formidles gjennom billedkunsten.
Myter formidles gjennom glansbilder. Husk at myter ikke nødvendigvis er usanne.
Det er myter om enighet. Vi har vår egen: Enig og tro til Dovre faller. Selvom to eidsvoldsmenn avsto. De forente stater formidler enighet gjennom et historiemaleri. Maleriet gir en følelse av enighet som er større enn enigheten virkelig var.
Det er myter om seier. Seieren er reell, men kostnadene og skyggesidene forblir i skyggen.
Det er myter om maktfratredelse. Tradisjonen er reell, men myten skjuler maktens sanne vesen.
La oss minnes dette ved dette 250-årsjubileum for Amerikas Forente Staters uavhengighetserklæring.
