– Artikkelens tittel er ikke en erklæring om institusjonens oppløsning, men heller en bemerkning om hvilken klasse av monark vi har hatt gleden av å ha siden 1991, skriver Thomas Mikael Ruud.
Hans Majestet Kong Harald er gått bort. Måtte Herren ta ham inn i den evige hvile som hans tjener.
Som et av de få monarkier som gjenstår i Europa, er det ingen liten sak når vår Konge er gått bort. Artikkelens tittel er ikke en erklæring om institusjonens oppløsning, men heller en bemerkning om hvilken klasse av monark vi har hatt gleden av å ha siden 1991. Som Kong Haakon VII og Kong Olav V var de siste kongene med en viktoriansk dannelse, var Kong Harald V den siste med en edwardiansk. Den siste av en generasjon hvis opplæring og utdannelse stammer fra vår sivilisasjons siste fredsstund. De nye generasjonene er av moderniteten og kulturelt gjenkjennelige for de fleste av oss. Kong Harald derimot er av manérer og kongsgjerning en rest av noe tidligere, en ånd av klasse, høflighet og vidd. Det er lett å ta for gitt at han bare var koselig og bestefaderlig, men han var så mye mer enn det.
Da Kong Harald tiltrådte som Konge i 1991, var det en rolig og verdig overgang, ingen følelse av katastrofe, men stabilitet. Gjennom hans virke har Kongeriket sett en stor transformasjon i politikk og kultur. De av oss som ser med skepsis på disse endringene, kunne puste rolig gjennom det hele på grunn av Kongens evne til å stabilisere sinnsleiet vårt, noe som republikker ikke kunne gjort.
Det er viktigere enn noen gang å presisere hvorfor et monarki er en absolutt nødvendighet kontra andre styreformer. Som vi så ofte har hørt i forfatningsdiskusjonen, reduseres monarkiet til enten hvor hyggelig monarkens person er, eller hvor mye støtte de har. Et monarki er så mye mer enn det.
Et samfunn er bygd på familien som grunnenhet; uansett hvordan vi ser på det, så er det slik vi bygger videre på den arven vi forvalter. Dermed er det naturlig at nasjonens øverste leder følger samme prinsipp. Det gjør nasjonen personlig forståelig for de fleste, noe en republikk ikke kan. Det følger en naturlov om gjenkjennelighet som monarkiet utfyller, som republikker ikke kan. I en republikk ser vi en politisk valgt skikkelse som et flertall, eller en stor minoritet, ikke ville ha. Slik faller minst halvparten av befolkningen vekk i spørsmålet om lojalitet. Vi skal ikke se til mange republikker før vi ser dette mønsteret. En uvalgt monark har evnen til å være samlingspunktet som tillater politikken å bli nærmest uvesentlig.
En monark har også et personlig forhold til nasjonen og dens folk, de har «skin in the game». Det er deres naturlige ansvar å ivareta vårt rike som en far ivaretar sin familie. Vi blir av institusjonens vesen kongens egne barn som landets overhode, og derfor føler de et større ansvar enn noen politiker kan. Som Shakespeare skrev i King Lears femte akt om hoffets skiftende lojaliteter, som godt kan anvendes på våre folkevalgte: «Ebb and flow by the moon.»
En president har ikke interesse for, og ofte heller ikke evne til, å tenke lenger enn i valgsykluser; ved en monarks permanens må de tenke i generasjonelle linjer. Hans Majestet Kong Harald var et prakteksempel på dette. Hadde han vært en president, ville hans mange helseproblemer ha medført en kjapp avgang og ustabilitet i det politiske virke, men han var monark. Som monark så han at hans autoritet og stilling hvilte på at han ikke måtte vippes av pinnen. Hans lange stilling som monark, i 35 år, har gitt et ankerfeste for det norske samfunn og har tillatt en utvikling som kunne ha vært vesentlig mer turbulent enn den har vært.
Hans Majestet Kong Haralds bortgang gjør oss alle til pårørende, han var vår Konge og bare de minst verdige insekter av noen borgere nekter for dette. Det kan ikke sies noe annet enn at han har vært en god Konge, ved Guds nåde, gitt oss i riktig tid. Han var en mann å se opp til. Hans trøst, verdighet, sårbarhet og skarpe vittigheter har vært en velsignelse for oss alle. Han brukte sin makt da det var nødvendig. Når Stoltenberg ville fjerne monarkens bekjennelsesparagraf i grunnloven, var det Kong Harald som tok ham til side og sa med enkle ord: «Jeg vil gjerne beholde dette.» Å gripe inn slik viser stor visdom i og om sin egen autoritet som Konge, og dette var hans rett å gjøre. Han forsto at det ville ha vært verre for landet om det ikke fantes en slik paragraf, og kongen likevel, av egen fri vilje, tok på seg en tro. Hans klokskap, fornuft og ikke minst forstand var en dyp velsignelse for oss alle. Vi bør alle prise oss lykkelig over at vi ikke bare har et Kongehus som regjerer over oss, men også at vi fikk Kong Harald. En siste rest av en generasjon som vi overhodet ikke skal ta for gitt. Som med Dronning Elisabeth i Storbritannia og Dronning Margrethe, var vi vitne til en enorm verdighet som er blitt en sjelden vare. La oss minnes Kong Harald som den monark han var. Han var verdig, en mann av sin klasse, en aristokrat i ordets beste forstand.
Gud velsigne Kongen. Kongen er død, lenge leve Kongen.
