2. – 4. mai finner årets høydepunkt innen klassisk arkitektur sted i Oslo: Beauty & Ugliness in Architecture. Sivilisasjonen er medarrangør av konferansen, og medlemmer i Sivilisasjonen får rabatterte billetter. Nedenfor følger en tekst av den klassiske arkitekten Sigurd Randby, som er én av talerne på årets BUA-konferanse og dessuten en av konferansens arrangører.
Siden august i fjor har jeg bodd i Roma. Mange venner, slektninger og kolleger dukker opp her, og vi besøker byen sammen. Til slutt kommer alltid det samme spørsmålet: Hvorfor er Roma så vakker?
Mitt svar er: ydmykhet, rett og slett.
Viljen til å lære av andre
Romerne erobret Hellas, tok deres guder, deres filosofi, deres arkitektur – de så at verden skapt av grekerne var stor – «La oss ta det med hjem selv om de er svakere militært. Vi vil lære av dem…» Og det gjorde de.
Det samme skjedde med egypterne – obeliskene ble brakt til Roma; spesialskip ble til og med bygget for å transportere dem – mange tonn granitt – over det urolige Middelhavet.
I renessansen og i barokken oppførte pavene – etter min mening de største byggherrer på denne planeten – seg på samme måte, selv om de hadde en annen religion: «La oss ta det vi har fra romerne, grekerne, egypterne. Vi lærer av dere, vi bare gjør noen mindre forbedringer».
En annen tilnærming
Siden 1920-tallet har det vært en svært annerledes tilnærming til spørsmålet om hvordan ny arkitektur skal «oppfører» seg i et eksisterende bymiljø. Nye bygninger ønsket å være annerledes for å fortelle verden: «Vi kan nå løse problemer som alltid har blitt sett på som uløselige!»
Hvorfor var arkitekturen så overbevist om seg selv? Vi må ikke glemme at livet i Nord-Amerika og Europa endret seg radikalt på den tiden – elektrisitet, biler, oppfinnelser innen kjemi, nye medisiner etc. endret og forlenget folks liv på en avgjørende måte. Det fantes planer om å redusere størrelsen på Middelhavet, det verserte ideer om å utrydde sykdommer for alltid, Corbusier ønsket å erstatte store deler av – uskadde! – Paris med skyskrapere.
Sjokkene fra første verdenskrig og spanskesyken kunne bare overvinnes av et stort felles håp om at alt ville bli bedre. Så arkitekturen anså seg selv som en del av den store endringen, i form av å visualisere den; ideene til Bauhaus og Corbusier må sees i lys av disse omstendighetene.
Arkitektur som botemiddel
Etter 1945 var situasjonen lik, i hvert fall i Tyskland: Ved å bygge «i moderne stil» trodde folk at de kunne overvinne grusomhetene fra de tolv årene før. Å sprenge gamle slott og kirker ble sett på som fremskritt – både i øst og i vest. Som i 1920-årene ble arkitektur ikke sett på som en måte å oppnå et evigvarende miljø på; det ble sett på som et botemiddel.
På midten av 60-tallet dukket de første kritiske røstene opp, som mente at denne nye verden ikke holdt sine selvpålagte løfter. Den kanadiske forfatteren Jane Jacobs, den italienske arkitekten Aldo Rossi og den tyske journalisten Wolf Siedler – bare for å gi tre eksempler – benektet ikke fremskritt og teknologi, men dens utilstrekkelige og svake arkitektoniske og urbane uttrykk.
Identitet
Jeg tror vi nå er i en situasjon der flere og flere mennesker innser at tilnærmingen fra 1920-tallet var feil. Jeg snakker ikke om togstasjoner, flyplasser, motorveier og så videre. Jeg snakker om bymiljøet i normale sentrumsområder så vel som forsteder, stedene der vi bor, som gir oss en av våre mest dyrebare følelser: vår identitet.
Vi vet nå at det å respektere og ta hensyn til vårt tidligere bygde miljø er viktigere enn å skape ekstravagante individuelle utskeielser; at regionale kjennetegn er mer interessant enn det å bruke glassfasader overalt på denne planeten.
Et miljø av ydmykhet
Tilbake til sentrum av Roma: Alle disse endringene fra 1800- og 1900-tallet har knapt blitt brukt, bare mindre overtredelser har blitt gjort frem til 1960, ingen skyskrapere forstyrrer oss – vi er fortsatt i et miljø av ydmykhet, der man lærer av andre kulturer, respekterer og beundrer dem.
I går fortalte en venn meg at det finnes et latinsk ordtak:
«Graecia capta ferum victorem cepit» – som betyr: «Det beleirede Hellas fanget den ville vinneren (Roma)».
