Gunnar Tjomlid har sett mennesker gå fra fascinasjon for Snåsamannen til Holocaust-fornektelse på få år. I samtale med Adara Høeg, programleder i podkasten Usivilisert, retter han også skarp kritikk mot homeopati, akupunktur og kiropraktikk – men mener helsevesenet likevel har noe å lære av alternative behandlere.
Tjomlid har i mange år vært en aktiv samfunnsdebattant som har skrevet og holdt foredrag om alternativ behandling, vaksiner og konspirasjonsteorier. Det som begynner med interesse for healing, kan ifølge Tjomlid utvikle seg til mistillit til forskning og myndigheter – og i noen tilfeller ende i ekstremisme, som Holocaust-fornektelse.
– Det kan hjelpe å gå til en homeopat, men det betyr ikke at homeopatien virker, sier Tjomlid. Dette er et sentralt skille i boken hans, Placebodefekten. Han avviser ikke at mennesker opplever bedring. Det han utfordrer, er forklaringen på hvorfor de blir bedre.
I Usivilisert-episoden poengterer Tjomlid at en behandler som lytter og skaper trygghet, kan være en støtte for sine klienter. Samtidig kan symptomene avta av seg selv. Da får gjerne den siste behandlingen man prøvde, æren for dette. Selv om en person har fått cellegift for prostatakreft, kan vedkommende få inntrykk av at det var Snåsamannen som kurerte kreften.
Men hva skulle mennesker som oppsøker slik hjelp, gjort i stedet? Tjomlid mener spørsmålet skyldes en svakhet ved det vanlige helsevesenet: Pasientene får ikke alltid tid til å fortelle, og føler seg ikke nødvendigvis sett.
– Jeg skjønner jo veldig godt at det er godt å gå til en alternativ behandler som gir deg tid til å prate, sier han.
Han sammenligner alternativ behandling med et lavterskel psykologtilbud. Samtidig viser han til at slik behandling, i noen tilfeller, erstatter eller forsinker behandling av sykdommer som det finnes virksom behandling mot.
Se hele episoden her:
Kiropraktorene får gjennomgå
Tjomlid mener kiropraktorer har fått uforholdsmessig stor tillit. Han er særlig kritisk til forestillingen om at behandlingen «setter knokler på plass», og til anbefalinger om stadig nye timer for å forebygge fremtidige plager – plager man ennå ikke har.
Adara kjenner igjen det siste fra egen erfaring. Etter en røntgenundersøkelse fikk hun beskjed om at noe var skjevt. Utsiktene skulle avhenge av hvor flink hun var til å komme til behandling.
– Nå har jeg vært veldig dårlig til å komme til behandling, men jeg har det faktisk veldig bra likevel, forteller hun.
Tjomlid avviser likevel ikke at kiropraktisk behandling kan gi lindring.
– Jeg vil ikke si at kiropraktikk ikke virker i det hele tatt.
Men han mener det er avgjørende å undersøke hva som faktisk gir bedringen, hvor lenge den varer, og om andre tiltak eller behandlinger som er mer vitenskapelig fundert kunne gitt samme, eller bedre resultat.
Vaksinefrykt og vanskelige valg
Koronavaksinen er et hett tema for episoden. Adara Høeg forteller at menstruasjonsforstyrrelser hos kvinner hun kjente, bidro til hennes skepsis til koronavaksinen. Hun utfordrer også Tjomlid på forskjellen mellom folkehelsens regnestykke og risikoen for den enkelte: Hva om det er ens eget barn som får en alvorlig bivirkning?
Tjomlid mener frykten er forståelig. Vaksiner gis til friske mennesker, og det kan oppleves annerledes å få en skade etter et medisinsk inngrep enn etter en sykdom man uheldigvis ble smittet av.
Han understreker at frivillighet er en forutsetning for medisinsk behandling:
– Jeg er aldri for obligatoriske vaksiner. Jeg vil at det skal være frivillig.
Å stille spørsmål er bare begynnelsen
Hva skiller en skeptiker fra en konspirasjonsteoretiker? For Tjomlid ligger forskjellen i hva man gjør etter at spørsmålet er stilt. Stiller man bare spørsmålene for å virke smart, eller er man interessert i svaret man får?
– En god skeptiker prøver å finne svaret, og så endrer de mening basert på dataene, sier Tjomlid.
Han har selv vært fascinert av romvesener, nær-døden-opplevelser og det paranormale. Interessen tok en annen retning da han begynte å lese vitenskapelige forklaringer.
Nå håper han å vekke den samme nysgjerrigheten hos andre.
– Det viktigste med det jeg skriver på bloggen min og i bøkene mine er ikke konklusjonen, men metoden, sier han.
