Et kjærlighetsbrev til Jane Austen

Skrevet av Aftur S. Nerdrum | 17. desember 2019

Uten å vite det har vi alle latt oss påvirke av forfatterinnen Jane Austens fortellinger. Den romantiske komedien Bridget Jones Diary (2001) hadde aldri blitt til hadde det ikke vært for Austens Stolthet og Fordom. Filmen, Clueless (1995) var et forsøk på å nå ut til den yngre generasjonen ved å gjøre om romanen Emma til et tenårings-drama knyttet til vår samtid. Bøkene hennes har blitt oversatt til trettifem sprog og navnet «Mr. Darcy»har nærmest blitt ett fenomen i den vestlige verden. 

Men hvordan har det seg at Austens romaner har denne voldsomme evnen til påvirkning? Hva kommer det av at kritikere, filmskapere og forfattere fortsatt ikke klarer å legge hennes skrifter på hyllen? 

En stram karakterutvikling 

Jane Austens litterære omdømme hviler på seks romaner: Fornuft og følelser (1811), Stolthet og Fordom (1813), Mansfield Park (1814), Emma (1816), Northanger Abbey (1818) og Overtalelse (1818). Alle begynner og avslutter i mer eller mindre samme stil. Efter en lang og jammerfull reise, fylt med anger, misforståelser og møter med mennesker som fører en bak lyset, ender Helten og Heltinnen opp med å møte hverandre av ren tilfeldighet. Fortiden er da tilgitt; de har begge forstått at de elsker hverandre på tross av alt. Helten setter seg ned på ett kne og giftemålet er i gang. 

Med unntak av at hver roman bærer på en lykkelig avslutning, er kanskje det mest gjenkjennelige virkemiddelet i Austens romaner den stramme karakterutviklingen. 

Gjennom hver eneste roman blir Heltinnen og Helten satt i en situasjon hvor begge blir tvunget til å ta et ordentlig blikk på sine egne karaktermangler. I Stolthet og fordom, for eksempel, blir Mr. Darcy for første gang snakket nedlatende til av en ung kvinne (Elisabeth). Stoltheten hans krymper når han får vite av Elisabeth at han er for reservert og kald i sosiale sammenkomster. Mr. Darcy reagerer med å bli stum, noe som gjør at Elisabeth øyeblikkelig føler seg fordomsfull og nådeløs for å ha tråkket en fremmed for nær. Et skifte har oppstått: Som følge av en skjult beundring for hverandre, har de ironisk nok endt opp med å strø salt over den andres mest ømfintlige sår. 

– Gjennom hver eneste roman blir Heltinnen og Helten satt i en situasjon hvor begge blir tvunget til å ta et ordentlig blikk på sine egne karaktermangler, skriver Aftur S. Nerdrum. Illustrasjonsbilde fra boken Mansfield Park. Foto: Charlotta Wasteson

Et eller annet ved Mr. Darcy pirrer og provoserer det verste ut av Elisabeth. Hun blir frustrert og tror det er Mr. Darcys feil. Det er han som er djevelen. Denne misforståelsen gjentar seg i boken «Emma», hvor helten, Mr. Knightley representerer et mer rasjonelt og dydig anlegg, noe Emma mangler. Efter mange prøvelser og sårede hjerter, skjønner Emma hvorfor det bare er Mr. Knightley som kan provosere henne slik: Det er fordi han har noe Emma egentlig vil ha selv. Til gjengjeld finner Helten noe lekent i Emma som er et savn hos den ellers ærbødige søylen han holder i deres relasjon. 

I begge romaner går avslutningen som følger: Efter en rekke uenigheter og andre hindre – blant annet en sjofel tante som vil forhindre et mulig ekteskap, og en løgnaktig kvinnebedårer som fører Emma ut på farlig farvann – oppsøker Heltene sine Heltinner. Han har da tilgitt alt, og hun har tilgitt alt. Det blir det perfekte frieri, og mest sannsynlig levde de lykkelige i alle sine dager. Finale!

En Platon-inspirert forståelse av kjærlighet 

I de seks romanene handler hovedkarakterenes reise først og fremst om utdanning. Forårsaket av en hel rekke med konfrontasjoner, ender Heltinnen og Helten opp med å se på seg selv i et klarere lys. De blir med andre ord nødt til å rette på egen oppførsel, for så å forstå den andres. Denne plot-strukturen er et klassisk virkemiddel i den type fortelling som gjerne kalles Heltens reise, som er særlig utviklet av psykologen Joseph Campbell.

Austens romaner forteller om en reflektert måte å oppfatte kjærlighet på. En lignende kjærlighetsfilosofi kan man spore tilbake til det antikke Hellas, nærmere bestemt filosofen Platon. I Drikkegildet i Athen, en av Platons dialoger, uttrykker Sokrates når en gruppe med venner møtes og begynner å snakke om kjærlighet: «Kjærlighet er beundring». Med andre ord: Det skal alltid være noe i den andre som du selv ønsker å oppnå. Og omvendt. 

Denne skildringen skiller seg fra en mer overfladisk kjærlighetmyte, hvor prinsens eneste oppgave er å finne prinsessen slik som hun er, og at prinsessen skal akseptere prinsen slik som han er – uten at motpartens karakter tvinger dem til å utvikle seg på noen som helst måte. Her setter både Platon og Jane Austen foten ned og oppmuntrer leserne sine til å ta enda et blikk på den de tenker å gifte seg med. Er personen en som kan utfordre en og hjelpe en til å bli en bedre versjon av seg selv, eller er det en nikkedukke med god formue som sitter der og ser pen ut?

– Austen fikk plutselig en høyere mening i livet: Å skrive romanser om livet slik det burde være, skriver Aftur S. Nerdrum. Illustrasjon: fra boken Emma av Hugh Thomson.

De lykkelige avslutningene ble et plaster på såret 

Austen er kjent for å være den eneste forfatterinnen i sin samtid som skrev kjærlighetsromaner med bare lykkelige avslutninger – og det til tross for at hennes egne livserfaringer talte sterkt imot dette. 

Som ung voksen utviklet Jane Austen en lidenskapelig romanse med Tom Lefroy, som senere skulle bli en anerkjent politiker og dommer i Irland. Til tross for at kjærligheten var gjensidig, var begge familier sterkt imot unionen og forbød dem å gifte seg med hverandre. Jane Austen forsøkte å rømme vekk med sin elskede, men i frykt for sin søster Cassandras helse (som gjennomgikk en kjærlighetssorg grunnet en lignende situasjon) valgte hun å returnere hjem, og ble der, ugift, helt til hun døde. 

I alle år tok hun seg av Cassandra og skrev kjærlighetshistorier som utelukkende hadde lykkelige avslutninger, slik at hun selv og Cassandra kunne leve i en slags illusjon om at kjærligheten faktisk vant til slutt. Austen fikk plutselig en høyere mening i livet: Å skrive romanser om livet slik det burde være. Det ble en ny, mer moderne versjon av ekteskapet, og kurtisering som ikke handlet om den overfladiske tiltrekning hvor man forelsker seg ved første blikk. Nei, hun ville skildre den dypere, mer tenkende kjærligheten som inspirerer og stimulerer den innebygde filosofiske kraften vi alle har i oss. 

Det udødelige er det som taler til det menneskelige 

Man kan lett se for seg at Jane Austen skrev romanene først og fremst for å lindre sårene til sin kjærlighetssyke søster. Og hva sier vel ikke det om forfatterinnens innebyggede empati og medfølelse? Kanskje det er denne dype empatiske fremstilling av mennesket som gjør at Austens romaner fortsatt kan leses den dag i dag, og trolig kommer til å leses i generasjoner? Gjennom sine romaner uttrykker Austen et håp om en fremtid som aldri ble til, men som fortsetter å leve i menneskesinnet, og som, kanskje ved hjelp av det skrevne ord, kan komme til live på et vis. 

Natt til selveste allehelgensaften ble det kjent at det storslåtte Shuri-slottet i Japan brant ned. ...
De filosofiske inspirasjonskildene til den franske revolusjon er velkjente: Montesquieu foreslo i Lovenes ånd (1748) ...
Brexit-asteroiden er i ferd med å tilintetgjøre den britiske økonomien. I alle fall er det ...