Hvis du som leser dette er mor, synes jeg du fortjener å høre denne setningen. Det er noe prisverdig med en kvinne som elsker sitt barn så mye at hun er villig til å gjøre alt for det, og en slik egenskap bør hylles av både storsamfunnet og nærmeste krets.
Småbarnsmorgen
Det er tidlig morgen. Luften er tørr og kald. Du våkner langsomt av en skingrende lyd som har holdt på i kanskje ti minutter. Men det er ikke alarmen på klokken som vekker deg. Det er et lite menneske med illrøde kinn og sprengte øyne. En liten miniatyrutgave av deg ligger i en seng på rommet. Den skjønner ikke hvorfor den ikke blir plukket opp med én gang, og du kan ikke forklare den at det er fordi bak de tunge øyelokkene dine, befinner det seg flere netter med søvnløse timer.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Kroppen er motvillig, men den urokkelige viljen greier alltid å overtale musklene til å reise seg, møte den bitende kulden i rommet og velge det gråtende barnet fremfor hvilen. Roen senker seg heldigvis når du etterhvert får smakt på den etterlengtede kaffen mens du mater den lille i barnestolen.
Den strabasiøse natten med forsoppelse og tannutbrudd er med ett glemt idet din lille baby smiler til deg. Det er kanskje det vakreste, og mest smittende smilet jeg noen gang har sett, tenker du, og blir varm innvendig. Samtidig er det vanskelig å begripe at for bare fire timer siden klagde du til partneren din om hvor hardt livet var. Er du hormonell? Vel. Kanskje litt. Men mest av alt er du småbarnsmor.
Mor = full utdannelse og karriere
Å være mor er ikke en tittel man blir tildelt. Det er en full doktorgradsutdannelse og en karriere i én og samme pakke. Den starter brått. Læringskurven er gigantisk. Samtidig vet man at det man har bestemt seg for er irreversibelt. Fra og med nå må kvinnen prestere, være der, yte alt hun har og håpe på det beste for fremtiden.
I begynnelsen er hun et superlim for barnet sitt. Og selv om det kanskje også er en far til stede som hjelper til alt han kan, er det hun som føder, ammer og er der mest de første månedene. Amming fører dessuten til økt grad av sult og tørste, så mor må også bruke krefter på å gi seg selv næring og vann i de små ledige stundene hun har. Ledige stunder blir det dessuten lite av, for barnet søker mor på samme måte som når et proton søker sitt elektron.
Mor betyr nemlig alt for en liten baby. Mor er trøst, mat, trygghet, husly, lek, avslappning og søvn. Hvis hun ikke er i synet, blir alt litt verre for barnet. Da er det mer sårbart og tyr dermed lettere til gråt. Denne nærmest desperate lengselen etter nærhet starter fra det første sekundet den lille blir født. Det betyr at den nybakte moren må stille disse kravene, selv når kroppen verker og hjernen er fylt opp til randen av sanseintrykk fra noe så svimlende og vanvittig som en fødsel.
Arbeidet fortsetter også etter at hun har klart å bearbeide fødselen mentalt: Skal mor få lov til å dusje alene uten sin seksmåneder gamle baby i synet? Nei, det går ikke. Da blir det hyl og gråt til hun er ferdig på badet og kan plukke skatten sin opp. Kvinnen som har blitt mor har med andre ord lagt ungdommens ego i skuffen, låst den og kastet nøkkelen i ilden. Nå må en annens daglige behov mettes, og de ropes om med kraftfull røst. Men barnet vokser, og deres verdensbilde forandrer seg. Behovene er derfor sjeldent de samme veldig lenge. Det blir da mors oppgave å tyde hva den lille ønsker idag, sammenliknet med i går.
På toppen av alt dette er kjærligheten for det hun tar vare på helt enorm. Det er derfor hun klarer det. Det betyr ikke at man skal undergrave alt som gjøres. Å være mor er et ufattelig krevende prosjekt. Det er mer et svar på hvorfor hun – på dårlige dager – ikke kapitulerer helt. Instinktet og kjærligheten redder den lille hjelpeløse skapningen i krybben, heldigvis.
I kraft av å ha blitt mor selv, virker det på meg som naturlig at man blir nødt til å legge seg selv litt til side, i alle fall det første året, da babyen er mest avhengig av en kjærlighetskilde for å overleve og utvikle seg på rett vis. Derfor synes jeg også det er rart at jeg fikk en advarsel om å «ikke miste meg selv» da jeg gikk gravid med mitt første barn. Jeg synes at dette fokuset om å ikke forsømme sitt kvinnelige ego til fordel for det miraklet hun har skapt med sin livmor, er ufeministisk og fornermende mot det arbeidet vi gjør som mødre. Derfor vil jeg i dag – på morsdagen – komme med et utsagn som jeg tror vi alle har godt av å høre. Spesielt oss mødre.
Det er ikke noe galt i å miste seg selv
Jeg er en forkjemper for utsagnet: «Det er ikke noe galt i å miste seg selv som mor», og jeg synes at flere kvinner fortjener å høre denne setningen. Det betyr ikke at jeg ikke ser viktigheten i å ta vare på seg selv i den nybakte rollen. Det er klart det er deilig å skaffe barnevakt i barselen, dra til et spa, lukke øynene og føle at kroppen lindres av salver, vann og damp. Det er også ytterst nødvendig å beholde sine små interesser og hobbyer på siden. På denne måten kan du fortsette din åndelige utvikling som menneske, samtidig som at du viser barnet ditt verdien av å flykte inn i selvstendige idéer og drømmer. Problemet oppstår når mødre føler på et press fra sine venninner om å fortsette å være den samme rett etter fødselen.
Hva med å snu på det, og heller tenke: Er det ikke litt spennende at venninnen din muligens har blitt et helt nytt menneske etter å ha født et barn? Kanskje hun nå har en hel rekke mentale åpenbaringer hun har lyst til å dele med deg? Faktum er at mennesker generelt pleier å endre seg som resultat av store livhendelser. Dette er en del av prosessen, og derfor virker det på meg som mer naturlig å ønske denne endringen velkommen, enn å advare mot den. Selv opplever jeg at menn ofte endrer seg en betydelig mengde etter å ha blitt fedre. Jeg har ikke merket at de har motatt det samme presset om å «beholde sitt gamle jeg» som det vi kvinner har. Dessuten er det vakkert å være vitne til en mor som elsker sitt barn så mye at hun er villig til å gjøre alt for det. Burde vi ikke heller feire denne dyden med tekster, dikt, malerier og skulpturer av hardtarbeidende mødre og deres hengivne barn? Kanskje man kunne fått til en endring dersom det å være mor ble sammenliknet med mer «aksepterte» karrierevalg?
Å være mor bør sidestilles med samfunnsaksepterte profesjoner
En lege, psykolog eller en advokat har – på samme måte som mødre – et daglig ansvar om å ta vare på mennesker som trenger det. Dette kan være belastende på hele kroppen, og de føler nok på like stor utmattelse på slutten av dagen som det en hjemmeværende mor gjør når hun endelig har lagt barnet sitt.
Likevel merker jeg ikke at barneoppdragelse blir sett på som en statusdrevet bransje, på linje med de førstnevnte. Her er det rom for mye endring. Jeg tror nemlig at mye av skammen rundt det å miste sin egen identitet når man blir mor, slipper tak hvis abeidet de gjør sidestilles med mer samfunnsaksepterte profesjoner.
Barnet trenger din fulle oppmerksomhet det første året for å overleve. Det er derfor bedre at du mister deg selv i en periode enn at du skyver babyen bort for å studere ditt eget sjeleliv. Det som er enda verre enn å miste seg selv er dessuten skammen du som mor kan føle på i forbindelse med en identitetskrise. En slik skamfølelse kan smittes over på barnet, og dermed kan den lille vokse opp med en følelse av at de er problemet.
Det krever en landsby å motivere en mor
«Det krever en landsby å oppdra et barn» lyder ordtaket. Likeledes krever det en landsby å motivere en mor til å oppdra dette barnet. Å være mor er riktignok noe en kvinne kan makte helt på egen hånd, nettop fordi hun fra naturens side har blitt tildelt en utholdenhet og en tilpassningsevne som er hinsides all forståelse. Det betyr imidlertid ikke at det er den beste løsningen for henne og barnet.
Jeg opplever at mødre både blir dyktigere og lykkeligere av å tilbringe tid med andre mødre som deler en glede ved det å ha barn. Slik kan de sparre om sin felles livssituasjon, dele på oppgaver og gi hverandre råd, på samme måte som når kolleger blir venner og dermed bidrar til et hyggeligere arbeidsmiljø. Det gir ingen mening for meg at en mor og en baby skal sitte alene i leiligheten sin i barsel, irritere seg over sine barnløse venninner som ikke forstår henne og sammtidig føle på skam over at advarselen hun fikk om «å ikke miste seg selv» stemte. Dessverre har jeg observert at dette er tilfellet med de fleste mødre.
Fødsler bør males og staten bør øke støtteordningene
Så blir spørsmålet, hva kan man gjøre konkret for å få til en endring i hvordan kvinner forholder seg til det å bli mor?
På folkenivå burde det skrives, males, synges og diktes mer om hvor flott det er å være mor. Det finnes nok av malerier i de klassiske samlingene som illustrerer mødre med små barn og ammende, men nesten ingen av fødsler og gravide. Dette kan nålevende figurative malere korrigere. På samfunnsnivå kan staten begynne å dele ut pensjonspoeng per barn en kvinne får. I tillegg bør permisjonstiden, barnetrygden og kontantstøtten både utvides og økes i avkastning. På denne måten kan de små landsbyene der ferske mødre kommer sammen og hjelper hverandre skapes. Det vil kunne gjøre det lettere for både mannen og kvinnen å se på morsrollen som en hvilken som helst annen statusdrevet karriere. Mor vil i større grad kunne føle på en stolthet forbundet med sin rolle, og dette vil lede til økt arbeidslyst, som igjen gir grobunn for en lykkelig familie.
Det er bevist av flere barnepsykologer at en mors følelser speiler barnets. Og skal en mor være på sitt beste, må hun slutte å føle på skam. Samfunnet og kulturen bør derfor i større grad verdsette den innsatsen en mor gjør – hylle den heroiske bragden og gi mødrene langt større avkastning for den utrolig viktige jobben de gjør. Jeg gjentar: «Mødre, det er ikke noe galt i å miste seg selv. Du gjør et helt enormt arbeid som kun kan sammenlignes med en dobbel fulltidsjobb! Se heller på det som en naturlig konsekvens av et krevende yrke.
Du som mor kan ta første steg i riktig retning ved å markere denne morsdagen med å ringe en venninne og si: «Ja, jeg har mistet meg selv siden jeg fikk barn. Men jeg ble en annen. Og jeg vil gjerne fortelle deg litt om henne».
