Fra digital typografi til eplegård og orgelbyggeri | Intervju med skaperen av CSS, Håkon Wium Lie

Skrevet av | 31. januar 2023

Han er først og fremst kjent for å ha revolusjonert teknologibransjen med oppfinnelsen av CSS – et digitalt språk som brukes til fonter, farger og typografi på nettet. I dag bygger han barokke orgler og lager eplemost fra gården sin på Soli. Hvorfor denne drastiske overgangen? Og har disse tre vidt forskjellige lidenskapene en sammenheng? 

En skjebnesvanger mulighet 

Klokken har så vidt passert tolv på en søndag. I inngangspartiet til domkirken i Oslo blir Sivilisasjonens utsendte møtt av en armé av mennesker. Det har nettopp vært dåp, for blant dem lyser det opp en liten baby i hvitt blondeklede. Den høytidelige atmosfæren tredobles idet ljomet fra orglene høres. Det er imidlertid usikkert hvor det vakre spillet kommer ifra, da musikken gir gjenklang i både gulv, himling og vegger. 

– Fikk dere høre det, spør Håkon Wium Lie entusiastisk når vi omsider ser hans figur stå midt i den folksomme mengden. 

Han refererer til orgelspillet, og legger til at det blant annet var hans eget instrument som lagde lydene. Deretter inviterer han oss opp på orgelgalleriet i andre etasje – en utstiktsplass over hele kirken, der man også kan få tatt en nærmere titt på det som ser ut som det aller største orgelet i hele landet.

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Wium Lie forteller at instrumentets fasade er fra 1727 og at han har vært med på å vedlikeholde det. Selve orgelet ble derimot bygget på nytt for omtrent femogtyve år siden av Jan Ryde, en finsk-svensk håndverker som Wium Lie mener har endret norsk orgelbygging for godt. 

– Dette er et av de flotteste instrumentene han bygget, sier Wium Lie og ser opp på en praktfull, barokk fasade som strekker seg flere meter opp mot himlingen. 

– Er dette det største orgelet i Norge?

– Det er et større et i Stavanger, men det er en helt annen stil. Det er en moderne fasade, forklarer han og legger til: 

– Her har vi tilpasset fasaden til det nye instrumentet. 

Fasaden til Oslo domkirkes orgel er fra 1727, men selve orgelet ble bygget på nytt for omtrent femogtyve år siden av Jan Ryde, en finsk-svensk håndverker som Wium Lie mener har endret norsk orgelbygging for godt. – Dette er et av de flotteste instrumentene han bygget, sier Wium Lie. Foto: Julie Brundtland

Wium Lie åpner opp et lite kammer bak og begynner raskt å brette ut sin kunnskap om alle de mekaniske teknikalitetene som det å skape et orgel innebærer. Han viser oss blant annet luftekanalene som har som oppgave å flytte bevegelsene til organisten mekanisk innover og oppover orgelet for å åpne opp de riktige ventilene. Han avslutter med å informere oss om at alt man egentlig trenger for å lage et orgel er tre, metall og lær. Likevel er det en svært intrikat prosess. 

– Det er en veldig kompleks maskin, poengterer han. 

– Det er kanskje det som fascinerer meg mest ved orgler. Datamaskiner er jo også komplekse på mange måter. 

– Hvordan har det seg at du fant frem til denne lidenskapen?

Wium Lie avslører at gnisten først ble tent i ham da han så en NRK-serie fra 1999 som het Det var en gang – et menneske, en fransk tegnefilm som handlet om menneskets historie fra opprinnelsen og helt frem til idag. Hver episode begynte og avsluttet med innspillingen av Johan Sebastian Bachs Toccata og fuge i d-moll. 

– Den melodien fant likesom sin plass i guttesjelen min, vedkjenner han. 

Den nyutsprungne forelskelsen i den barokke tonekunsten ledet den tidligere programmereren inn på en strak vei mot orgelbygging i alle mulige former og fasonger. 

– Etter at jeg fant Bach ville jeg vite mer om hvordan orgler fungerte, og det å overta et orgelbyggeri endte med at jeg fikk en ganske tøff og bratt læringskurve, forteller han. 

Wium Lie kan fortelle at det ikke er noen tilfeldighet at lidenskapen for orgelmusikk skulle gå over i eplevirksomhet. Navnet på gården han kjøpte – Soli – har nemlig noe med Bach å gjøre: – Over alle sine verker som Bach skrev, signerte han på latin: «Soli deo gloria», som betyr «Herligheten tilkommer Gud alene». Så ordet soli er viktig for Bach! bryter han ut og ler hjertelig. Foto: Julie Brundtland

For Wium Lie startet det hele med noe han hadde skrevet på hjemmesiden sin for fem år siden. Min langsiktige plan er å bygge et pipeorgel stod det. En venn av ham hadde visst fått med seg dette og tipset ham om en stilling i Fredrikstad. Orgelguruen Ryde var nemlig sjef og eier av Ryde og Berg Orgelbyggeri der. Ryde ville gå av med pensjon, noe som førte til at verkstedet trengte en ny innehaver.

Nysgjerrig og entusiastisk, men fortsatt uvitende om håndverket, meldte Wium Lie sin interesse, og rett som det var ble han overhode for en ny business. Et lite sitat på en blogg skulle altså bli til en skjebnesvanger mulighet for dataeksperten. 

– Det å komme inn der var en opplevelse! sier han animert. 

– Jeg husker særlig godt den deilige lukten av tre som møtte meg da jeg tråkket inn på verkstedet. Og alle de gigantiske maskinene som lager masse bråk, støy og støv, men som kan forme treet og lage vakre detaljer som dette, sier han og viser oss noen utsnitt fra det gigantiske apparatet. 

Wium Lie bekrefter at verkstedet bruker stabilt furumateriale som senere males med linolje og forgylles. 

– Det er en kombinasjon av veldig mye jeg liker, som er å snekre, å arbeide med estetikk i form av klassisk malerkunst, samt det akustiske aspektet. Det å lage en hel vegg av lyd! De største pipene er så dype at man egentlig ikke hører dem. Man føler dem. De vibrerer. 

Hvor mange orgler i domkirken har blitt skapt på orgelbyggeriet ditt?

– Hele fire stykker! sier han fornøyd. 

Wium Lie forteller at fasaden til orgelet i Oslo domkirke er fra 1727 og at han har vært med på å vedlikeholde det. Foto: Julie Brundtland.

Forført av Bach 

– Hva er det med Bachs orgelmusikk som rører sånn ved hjertet ditt?

– For å si det sånn: Jeg går ikke i kirken fordi jeg tror på Gud. Det er mer det at når jeg kommer inn i en kirke og særlig når jeg hører Bach, da tror jeg kanskje litt mer på noe overmenneskelig, forklarer han. 

– Annet enn det har Bach en helt unik plass i musikkhistorien, særlig i kirkemusikkhistorien. Man kan spørre, hvordan klarte han det? Og hvorfor har ingen gjort noe lignende i etterkant? Det er det vanskelig å finne ut av. Jeg skulle gjerne fått dagens musikkstudenter til å skrive et verk som kan fortsette Bachs tradisjon. Mange har prøvd på det, men ingen har fått det til. Det må jo være mulig, sier Wium Lie med en kontemplerende mine. 

Orgelentusiasten fortsetter sin opprømte tale om hvordan Bach har transformert den musikalske opplevelsen til sine lyttere. Han forteller blant annet at den tyske komponisten skrev ned store mengder med verdifullt materiale i sin levetid, men at etter hans død ble alt fordelt mellom sønnene. En kjent påstand er at to tredjedeler av arkivet hans ble borte, mens kun én tredjedel er bevart. 

– Håpet er vel at noen forsøker seg på å gi liv til de tapte stykkene ved å skrive som om de var Bach selv?

– Nettopp! Det håper jeg skjer. 

– Orgelbygging er en kombinasjon av veldig mye jeg liker, som er å snekre, å arbeide med estetikk i form av klassisk malerkunst, samt det akustiske aspektet. Det å lage en hel vegg av lyd! De største pipene er så dype at man egentlig ikke hører dem. Man føler dem. De vibrerer, sier Håkon Wium Lie. Foto: Julie Brundtland

Data på klassisk 

Selv om det kan virke som om mannen kun begeistres av det tradisjonelle med tanke på den brennende kjærligheten for Bach og orgler, interesserer han seg også for de mest nyskapende teknikkene i verdenshistorien, nemlig programmering og systemutvikling, særlig i form av digital typografi. 

Wium Lie mener at sammenhengen mellom disse to interessene ikke er tilfeldig, da han er opptatt av å kombinere det klassiske, analoge med det digitale ved å gjøre estetikken tilgjengelig på begge arenaer. 

– Jeg har forsøkt å ta en rik tradisjon, som er trykking av klassisk estetiske bøker, for så å overføre det til en skjerm. Slik kan formspråket overleve på begge plattformer, understreker han, og legger til: 

– Det prøvde jeg å få til i første del av livet mitt. I dag forsøker jeg å gå tilbake igjen og bruke dataspråkene som HTML og CSS i fysiske bøker, sier han og henter frem en liten, blåfarget bok. 

– Dette er Ibsens Digte, en diktsamling han opprinnelig utga i 1872. Her har jeg laget en kopi av førsteutgaven. Jeg har gjenskapt den med alle dens trykkfeil i mitt nye dataprogram. 

Prince er navnet på Wiums Lie aller nyeste teknologiprosjekt: et produkt som baserer seg på det språket han lagde – CSS. Den tekniske utviklingen av dette foregår i Melbourne, Australia. Det Wium Lie er i gang med å skape her i landet er å videreutvikle vakre dokumenter som kan trykkes fysisk. Dette innebærer både bok- og magasindesign. Den amerikanske IT-mannen Edward Tufte er Wium Lies hellige guru i denne prosessen. 

– Tufte har en helt egen måte å sette sidetall og dele kapitlene opp på. Han er en stor inspirasjonskilde og min drøm er å lage like vakre bøker som ham. 

Så du forsøker deg altså på å lage bøker digitalt som er like skjønne som de eldgamle utgavene? 

– Akkurat. For eksempel det å forsøke å gjenskape Gutenbergs bibel er en ideell oppgave. Det er så klart veldig vanskelig. 

– Jeg går ikke i kirken fordi jeg tror på Gud. Det er mer det at når jeg kommer inn i en kirke og særlig når jeg hører Bach, da tror jeg kanskje litt mer på noe overmenneskelig, sier Håkon Wium Lie. Foto: Julie Brundtland

– Er du av den oppfatning at det går an å skape noe digitalt som er bra for menneskene?

Wium Lie setter seg ned, vel vitende om at dette kan bli en lang samtale. 

– Dette spørsmålet er helt sentralt i det jeg driver med, sier han og fortsetter: 

– Jeg tror det er mulig, og det språket jeg har utviklet med CSS er et forsøk på å gjøre det enkelt å ta med seg de hundrevis av årene vi har med typografisk tradisjon inn i nettleseren sin. 

For Wium Lie har reisen vært preget av mye strev, så vel som lidenskap. 

– Det var en stor kamp å få det til, innrømmer han. 

– Det var mange i dataverdenen som ikke var like opptatt av estetikk. De brydde seg mer om at man lett kan finne frem, at tjenester tilbyr en strukturert informasjon. Hvilken font som brukes var derimot ikke like viktig for de andre utviklerne. 

Wium Lie sammenligner denne dissonansen med mennesker som vandrer i gatene uten å bry seg om arkitekturen som omgir dem. For noen er det nok med at bygningen er varm og levelig. For andre er det litt mere som skal til. Den sistnevnte gruppen er det dessverre vanskelig å finne i teknologibransjen. 

Diskusjonen går etter hvert over i potensielle fremtidige solstormer eller andre alvorlige klimaendringer som kan føre til at datamaskiner mister sin nytteverdi totalt. Orgelentusiasten er dypt klar over at dette kan skje, og har forberedt seg godt med å rette det andre øyet mot de mer håndfaste syslene som publikasjon av fysiske bøker, orgler og kampen mot modernistisk arkitektur i byene. 

I 2012 var Wium Lie med på å starte Piratpartiet, et politisk parti i Norge hvis formål er at kunnskap, informasjon og kultur skal kunne deles og gjenbrukes av alle på internettet.  – Noe av det vi kjempet for i Piratpartiet var tilgjengeligheten av opera. Vi ville at alle stykkene skulle sees av de der hjemme ved at det ble satt opp streamingkameraer i salene. På linje med det sløseriombudsmannen er inne på, mener altså vi at når du først får statlige midler til å bedrive kultur, skal du også måtte dele det med alle, sier han. Foto: Julie Brundtland.

– Å løfte frem unntakene er viktigst

Hvordan har din deltagelse vært i Arkitekturopprøret?

– Jeg har vært prisutdeler de to siste årene, og har blant annet skrevet koden som ligger bak stemmesystemet, bekrefter han. 

– Koden brukes også på Island og Danmark. Sverige og Finland er neste i rekken. 

Wium Lie mener at opprøret i Norge har i den siste tiden gjort et par strategiske valg som stiller dem i et bedre lys enn det som var tilfellet før. Grepene har med positivisme å gjøre. 

– For noen år tilbake hadde Sverige en avstemning om det styggeste huset som ble bygget det året. Da folk skulle stemme i Norge, valgte vi å kjøre det samme løpet, men å legge til en stemme som skulle utkåre det vakreste bygget også. 

Wium Lie mener det er viktig å skape balanse i opprøret. Alle som deltar er innforstått med at de fleste bygg som konstrueres i dag er stygge. Derfor er det ikke nødvendig å legge altfor mye vekt på denne vinklingen. 

– Å løfte frem unntakene er viktigst, påpeker han. 

I det siste har dataeksperten vært spesielt engasjert i et småhusområde langs Enebakkveien på Vålerenga i Oslo. Gaten er et arbeiderstrøk fra attensekstitallet. Wium Lie mener at stedet tar seg godt ut med vakre, små trehus i klassisk stil. Problemet er at Bane Nor vil legge om sporene sine og dermed fjerne hele gaten. 

– Dette er en kamp vi kjemper, presiserer han. 

– Bystyret i Oslo godkjente Bane Nors planer. Da sendte vi inn en klage til fylkesmannen og fikk heldigvis medhold der. Vi har dermed vunnet fem år uten ødeleggelse. Vi er dog ikke sikre på hva som skjer når disse årene har passert. 

Har orgler noe med din arkitekturinteresse å gjøre?

– Ja, på et eller annet vis. Særlig det med fasader. Å bruke eller å beholde vakre fasader, for så å sette et funksjonelt instrument bak er betydningsfullt. Det å gå inn i vakre, fredede kirker som lokalbefolkningen har et dypt forhold til synes jeg også er veldig interessant. 

Håkon Wium Lie er opptatt av estetikk, uansett om det er et orgels fasade, en bygnings arkitektur eller et magasins utforming. Foto: Julie Brundtland.

Demokrati på nettet 

I 2012 var Wium Lie med på å starte Piratpartiet, et politisk parti i Norge hvis formål er at kunnskap, informasjon og kultur skal kunne deles og gjenbrukes av alle på internettet. 

– Det er viktig for meg at alt på nettet blir tilgjengeliggjort for alle, og at betalingsmurer rives ned, bedyrer han. 

– Noe av det vi kjempet for i Piratpartiet var tilgjengeligheten av opera. Vi ville at alle stykkene skulle sees av de der hjemme ved at det ble satt opp streamingkameraer i salene. På linje med det sløseriombudsmannen er inne på, mener altså vi at når du først får statlige midler til å bedrive kultur, skal du også måtte dele det med alle. 

Wium Lie er glad for at denne praksisen ble utøvd under pandemien, og vil at det skal fortsette slik selv nå når pesten har avtatt. 

Hva tror du vil skje med etterspørselen dersom alt av opera deles på nettet også? Tror du for eksempel at det å gå i operaen og se et stykke fremført alltid kommer til å være mer verdifullt enn det å sitte hjemme og se det på en skjerm? 

– Ja, jeg tror det. Man klarer ikke å gjenskape alt. Det er en helt spesiell følelse det å sitte i en sal og se Wagner. Det er få som vil bytte ut den muligheten med en hjemmevisning. 

Wium Lie mener også at det å dele viktige filer med «naboen» på nettet burde være fullt mulig. 

– For ti-femten år siden var det mye snakk om den etiske problematikken bak det å dele musikk fra cd-er på PirateBay. Det er jo så klart mange grunner til at dette er feil. Likevel dukket det opp flere tjenester som resultat av PirateBay som var mye mer gunstige for musikeren og lytteren, blant annet Spotify. 

– Internettet var vel opprinnelig en plattform der man kunne finne frem til alt uten sensur. Det virker imidlertid som om dette frie landskapet har blitt mer og mer undertrykket i de senere årene. 

– Ja, det har blitt strengere. Også myndighetene ønsker mer kontroll over hvem som gjør og sier hva på nettforumer. Politiets muligheter til å overvåke og å lagre informasjonen til en nettbruker er også veldig viktig for oss å bekjempe. Vi bryr oss nemlig også mye om personvern. 

Sivilisasjonens utsendte, Aftur S. Nerdrum, i samtale med Håkon Wium Lie i Oslo domkirkes orgelgalleri. Foto: Julie Brundtland.

Eplet – Nordens drue 

I ordentlig Da Vinci-stil faller orgelentusiasten og dataeksperten Wium Lies karakter godt inn i kategorien polymath. Mannen synes nemlig ikke det er nok å drømme seg bort i kirker og digital typografi. I de senere årene har både smaks- og luktesansen latt seg prege av frukten han mener er Nordens drue, nemlig eplet. 

Wium Lie begynner å snakke animert om sin egen eplegård på Soli, som ligger midt i Østfold. Der har det blitt plantet epletyper som Aroma, Rubinstep og James Grieve. For å gjøre litt ekstra stas på gården, har han også fått bygget seg et lite, gresk tempel. Stedet er i tillegg prydet med sauer og ender som tripper rundt i sjelelig tilfredshet. 

– Det er en estetisk reise det også, med blomstrende epletrær, gresk tempel og sauer ute på marken, sier han etter at vi spør om opphavet til denne spesifikke interessen. 

– Epletreet er i tillegg et veldig hardt treverk, informerer han om, og legger til: 

– Når vi bygger orgelpiper er omtrent halvparten laget av metall. Det er de som synes på utsiden her, sier han og peker opp mot sitt eget verk. 

– Den andre halvparten er bygget i tre. De er da bak fasaden. De minste pipene, de som bare er to-tre centimeter lange trenger et veldig hardt treverk. Drømmen min er derfor å lage et orgel i norsk epletre. 

Wium Lie kan fortelle at det heller ikke er noen tilfeldighet at lidenskapen for orgelmusikk skulle gå over i eplevirksomhet. Navnet på gården han kjøpte har nemlig noe med Bach å gjøre. 

– Over alle sine verker som Bach skrev, signerte han på latin: «Soli deo gloria», som betyr «Herligheten tilkommer Gud alene». Så ordet soli er viktig for Bach! bryter han ut og ler hjertelig. 

– Det viktigste budskapet fra samtalen med Wium Lie var kanskje at det er fullt mulig å bli og å gjøre akkurat det man vil, uavhengig av livssituasjon, alder eller det man har gjort fra før av. Hvis også du er i en livssituasjon à la en programmerer som sitter inne med et ønske om å bygge orgler og å ha sin egen eplegård, er det med andre ord bare å starte, skriver Aftur S. Nerdrum. Foto: Julie Brundtland

Sammenhengen mellom orgler og epler er altså avklart. Men hva med det digitale? Sivilisasjonens utsendte spør om interessen for epler kan ha noe med grunnleggeren av teknologiselskapet Apple å gjøre – sett at han hadde sommerjobb var på en eplegård, i tillegg til at mannen valgte å navngi produktet sitt etter den saftige frukten

Wium Lie vil ikke bli altfor mye sammenlignet med Steve Jobs, men må pent innrømme at han har latt seg inspirere av Jobs sin logo på produktene. Han viser frem noen av sine egne eplemostflasker der prikken over i-en minner om Apple-symbolet. Idet han peker på det lille eplet, fastslår han at han har all rett til stjele kjennemerket.

– Vi har ikke spurt dem om lov. Men vi mener jo at det var Apples selskap som stjal logoen fra oss epledyrkere. De tok det fra oss og gjorde det om til noe helt annet. Så jeg mener det er helt riktig at jeg tar det tilbake igjen. 

Wium Lie fortsetter å vise oss bilder av den idylliske eplegården på skjermen sin. 

– Jeg synes det er veldig meningsfullt å drive landbruk i Norge, deklarerer han. 

– Vi er ikke så gode på å lage vin, men eplemost, det kan vi! 

Wium Lie mener at nordmenn heller burde fokusere på å bruke sin egen «drue», nemlig eplet. Cider, eplechampagne og eplemost kunne det blitt satt enda skarpere søkelys på, ifølge dataeksperten. 

Klokken viser oss at timene snart springer ut i ettermiddag. Det merkes raskt at samtalen med den fargesprakende karakteren har plantet et mangfold av inspirasjonsspirer i oss. Av denne grunn føles det som å ta avskjed med en buddha, når vi omsider står utenfor kirken og takker for tiden vi fikk tilbringe med ham. 

Det ble riktignok proklamert mange innsiktsfulle livslekser under den barokke himmelhvelvingen, men det viktigste budskapet var kanskje at det er fullt mulig å bli og å gjøre akkurat det man vil, uavhengig av livssituasjon, alder eller det man har gjort fra før av. Hvis også du er i en livssituasjon à la en programmerer som sitter inne med et ønske om å bygge orgler og å ha sin egen eplegård, er det med andre ord bare å starte!

Den 12.–16. september ønskes det velkommen til Operafestival i Oslo for attende gang. Festivalen er ...
Vår samtid dyrker stadig viktigheten av å ikke ta på «en maske», men tenker sjeldent ...
Einar Duenger Bøhns innlegg «Hva er kreativitet?», publisert 26. oktober 2022 i Sivilisasjonen, minnet meg ...