Akk, Victor Hugo… du skulle bare visst hvor bortskjemt du var da du klaget og bar deg over arkitekturen i Paris mens du vandret i de skjønneste gater — hver og én et Montmartre. Du slaktet endog de arkitektoniske stilendringer Notre-Dame hadde gjennomgått siden det gotiske fundamentet ble lagt på en vårdag i 1163. Kolliderende stilarter? Du skulle bare visst hva verden hadde i vente!
Ja, slik tenkte jeg for et års tid siden da jeg leste Ringeren i Notre-Dame, hvor katedralens stilkaos er viet relativt stor oppmerksomhet.
De fleste har nok fått med seg de infantile forslag til ombygging av Notre-Dame-spiret som er kommet i kjølvannet av den skjebnesvangre brannen. Men Hugo gjør rett i å klage, for selv når kulturen befinner seg på et høyere nivå, slik som i hans levetid, er det viktig å ha et spisset blikk på tingenes tilstand for å unngå stagnasjon.
Forvitrede nyanser
Å kalle Notre-Dame et stilforvirret byggverk kan nok virke fjernt for mange. Det er rimelig å anta at den skarpe kontrasten mellom klassisk arkitektur og moderne skoesker i glass og betong har medført at nyansene til dels har forvitret.
En mann som delte Hugos bekymringer over kaoset av stilretninger, og som like standhaftig forfektet middelalderens byggeskikk, var Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc. Han var en ung mann da Ringeren i Notre-Dame ble utgitt i 1831.
Boken populariserte Notre-Dame og var således en viktig pådriver for at kongen i 1844 befalte at katedralen skulle restaureres. Viollet-le-Duc vant den utlyste konkurransen. Et av hans bidrag var gjenoppbyggingen av middelalderspiret som var blitt fjernet mer enn et halvt århundre tidligere.
Senere skrev han: «Å restaurere en bygning er ikke det samme som å bevare, reparere det, eller bygge det om; det er å gjeninnføre det til en tilstand av fullkommenhet som aldrig kunne eksistert i en hvilken som helst tid.»
Majoriteten vil gjenoppbygge det tapte spiret
I 2019 brant Notre-Dame. For annen gang mistet det sitt gotiske spir. Dagen efter luftet Frankrikes president idéen om å gi katedralen en moderne ansiktsløftning. Så fulgte statsministeren opp med å utlyse en arkitektkonkurranse med formål om å bygge opp et nytt spir «tilpasset vår tids teknikker og utfordringer». Det ble snakket om en femårsplan og modernistene kastet seg over Notre-Dame.
Mange protesterte og sa at de ville ha det gamle spiret tilbake. «Hvorfor være så bakstreversk?» Kunne en modernist svare. «Katedralen er 850 år gammel og spiret er bare et tillegg fra det 19. århundre.»
Argumentet var så logisk: Endringer på katedralen er blitt gjort i århundrer — nu skulle den moderne tids arkitekter få komme med sitt historiske bidrag. Men dette er nettopp feilen i deres argumentasjon. Viollet-le-Ducs spir var ikke et «historisk» bidrag. Han forsøkte snarere å gjenskape det som hadde vært der — det som passet inn i den gotiske helheten.
Uansett kom det raskt for en dag at visjonen til Macron og modernistene ikke var i takt med det franske folk. En nettundersøkelse gjennomført i april 2019 viste at majoriteten var for å gjenoppbygge det tapte spiret — ikke modernisere det.
En kompromitterende løsning
Presidenten insisterte hardnakket på sin opprinnelige idé, men i juli i år kom kontrabeskjeden: Macron har latt seg overbevise om at Notre-Dame skal bygges opp igjen slik det var.
At det synes å endelig være avgjort at spiret til Eugene Viollet-le-Duc på Notre Dame-katedralen skal få komme til sin rett igjen, er selvsagt betryggende, men man bør ta den gode nyheten med en klype salt. Den offisielle uttalelsen fra presidentens kontor inkluderte en kompromitterende løsning: å modernisere området rundt katedralen.
Notre-Dame er blitt et symbol på en urovekkende tendens. Noen kaller det voldtekten av Europa. Da snakker vi ikke i mytologisk forstand. Om brannen i Notre-Dame var påsatt eller ikke er fortsatt uvisst — allikevel er det en kjensgjerning at listen over mistenksomme kirkebranner er voksende og at antall anti-kristne angrep i Europa nådde nye høyder i fjor.
Mange kjemper for å holde modernistenes parasittvirksomhet, som er den verste form for stilkaos, unna klassiske byggverk. Det er en kamp det står respekt av.
Men det må bygges nye katedraler. Asketilbedelse finnes det nok av.
Gjennom stadig gjenskapelse (ikke fornyelse) kan man på best måte ta vare på kulturarven.
Det var vel nettopp gjenskapelsen Hugo og Viollet-le-Duc tenkte på da de kjempet, på hvert sitt hold, for at den gotiske helheten i Notre-Dame skulle bevares.