Årets kulturbudsjett under lupen: Nationaltheatret ofres til fordel for eksperimentell kunst

Publisert 19. januar 2023 av

Kulturbudsjettet er som et husholdningsbudsjett – de store postene forblir og lite endrer seg fra år til år. Hva gjemmer seg i årets kulturbudsjett, og hvilke grep kan tas for å gi statens kulturprosjekt en bedre kurs?

Et nasjonalt prosjekt

Et vanlig sentiment i det norske samfunn er at kultur som ikke takler et kommersielt landskap også har rett på liv. Med kanskje verdens mest generøse kulturbudsjett støtter den norske stat opp under denne holdingen. Nasjonalbudsjettet for 2023 er vedtatt. I den anledning er det vår plikt som borgere å undersøke tallene, Stortingets budsjett skal jo til syvende og sist tjene oss.

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Selv om kultur er noe som beviselig engasjerer mange på daglig basis er dette budsjettet sjeldent diskutert. Det ender som regel bare med en diskusjon om hvorvidt staten bør ha en rolle i kulturen eller ikke. Dette er synd, da filosofien som legges til grunn i en slik deltagelse er et minst like viktigere fokus.

Hvor går pengene?

Kulturdepartementets desidert største utgift, foruten frivilighetsformål (støtte til foreninger, stiftelser o.l.) er støtte til Musikk og scenekunst på ca. 2,9 milliarder kroner. På den faste lønningslisten her står Den Nationale Scene, Den Norske opera & Ballet, Nationaltheatret, Carte Blanche, og mange flere. Scenekunst er dyrt, langt dyrere enn kino for eksempel. Årsaken er at skuespill og konserter er avhenger av mange mennesker, både foran og bak scenen.

Undertegnede har forståelse for at selv om Oslofilharmonien skulle ha fulle hus, ville de nok ha problemer med å dekke utgiftene til to dusin profesjonelle heltidsarbeidende musikerne. Disse støtteordningene fremstår derfor som nokså fornuftige fordi de bidrar til å bevare levende kulturinstitusjoner. En problemstilling er imidlertid hvordan man kan forsikre at de forestillinger som mottar penger også ivaretar kvalitet og efter hvilken målestokk den kvaliteten måles efter. Dette er, såvidt er jeg vet, i dag ingen krav til kvalitet fra departementets side, tross millionoverføringer.

En annen stor post på listen er støtten til Norsk Kulturråd (Kulturdirektoratet) og mottar i år omlag 2,2 milliarder kroner. Denne organisasjonen kommer nok til å finnes på statens lønningsliste i en del år fremover da dens eksistens er nedtegnet i Norges lover. Poenget med Kulturrådet er at de skal ha en armlengdes avstand til staten og foreta seg mesénvirksomhet på grunnlag av ekspertise, fremfor å gi efter for de folkevalgtes ønsker (Staten stiller kun med midlene). Dens fremste støttespillere hyller denne ordningen som en måte å bruke statens penger på såkalt fri kunst, men som flere og flere påpeker har ordningen også sine svakheter.

Se hele forslaget for kulturbudsjettet 2023 her!

En armlengdes avstand?

Den såkalte armlengdes avstanden til Kulturrådet sikrer en avstand til Stortinget, men ikke nødvendigvis avstand innad i organisasjonen. Jurymedlemmene i de ulike komitéene er ofte kunstnere selv og søkerne på disse stønadene er, grunnet det snevre kunstmiljøet i Norge, ofte bekjente eller til og med venner av jurymedlemmene.

De såkalte «ekspertene», grunnet sin alternative utdannelse, har dessuten ofte svært snevre preferanser og oppfattelser av hva som er kultur eller stor kunst. I det faglige utvalget for visuell kunst er en av medlemmene konservator av yrke, de fire øvrige er samtlige modernistiske kunstnere, resultatet er støtte til flere prosjekter som i beste fall kan kalles alternative.

Som løsning på dette problem har undertegnede lenge foreslått å se på muligheten for å, i tillegg til «eksperter», la halvparten av kommiteene være tilfeldig valgte nordmenn. Folket, som tross alt finansierer de statlige kulturmidlene bør ha mer å si. Ekspertkulturen i kulturlivet kan av åpenbare grunner ikke sammenlignes med behovet for eksperter i for eksempel helsetjenestene.

Nationaltheatret på ofringens alter

Statlig inngripen i kultur er én ting, hvordan man fordeler midler er en ganske annen – og her spiller filosofi stor rolle. Skal statens rolle være å bevare og investere i allerede skapte og verdsatte kulturprodukter, eller skal de brødfø levende kunstnere i det håp om at de vil skape nye mesterverk?

Departementet vil selvsagt hevde at de ivaretar begge motivene, allikevel er det oppsiktsvekkende og symptomatisk at Nationaltheatret nok en gang ikke har fått de nødvendige midler eller oppmerksomheten den fortjener. Det er satt av 266 millioner kroner til kunstnerstipend i år og 167 millioner kroner til såkalte garantiintekter for kunstnere. Samtidig får det nedslitte teatret i hjertet av Oslo knappe 35 millioner til oppussing og utredning for oppussing.

Fasaden på dette praktbygg har vært slitt i mange år, men også grunnmuren er ustabil. Det burde ikke være vanskelig for kulturministeren å sette av én milliard til byggets umiddelbare redning. Her avslører man sin filosofi. Dagens kulturpolitikk er i større grad styrt efter et mål om å brødfø kunstnere enn det er for å bevare og vedlikeholde allerede skapte og verdsatte kulturprodukter.

Kanskje ikke så rart, da de mange kunstnerorganisasjonene i Norge stadig setter press på vegne av sine flere tusen medlemmer, mesteparten av dem amatører. I sin søken efter smale kulturuttrykk og bred representasjon av gespenster som kjønn, etnisitet og tilgjengelighet gjemmer det seg en likegyldighet eller kanskje til og med forakt for en kanonisk tilnærming til kultur.

En real oppussing av Nationaltheatret er et kulturtiltak som strekker seg langt utover bare bygget selv. For et slikt tiltak vil føre til en gjenoppliving av mange former for håndtverk som i dag er halvdøde og som mottar lite oppmerksomhet fra f.eks. kulturdirektoratet. En gjenfødsel for bygget fra 1899 betyr et behov for skulpturering, gipsavstøpning og forgylling! Igjennom et slikt prosjekt får man sponset sultne, men også dyktige, skapende mennesker og det attpåtil i et meningsfullt arbeid: et av Norges viktigste kulturbygg igjennom tidene får leve videre.

Én positiv

Én ting som har fått litt oppmerksomhet i årets budsjett er kulturministerens overføringer på 15 millioner kroner til såkalte «LHBT-organisasjoner». Denne sum høres stor ut for en privatborger, men de er smuler i det store regnestykket. Det er helt vanlig å se kulturministeren sette av slike småbeløp for å sette sitt eget preg på budsjettet. Slike symbolske overføringer er ment å få folks oppmerksomhet og både positive og negative reaksjoner mottas med stor takk.

Noe langt viktigere i årets budsjettsforslag, som undertegnede stiller seg positivt til, er forslaget om å innføre «full merverdiavgiftskompensasjon til frivillige organisasjoner». Dette innebærer mange hundre millioner kroner i avgiftslette og støtter opp under det som er utgangspunktet for kulturlivet – nemlig frivillighet.

Det viktigste utelatt

Tross millionoverføringer til mennesker og institusjoner i det ganske land og en uttalt viktig rolle i norsk kulturliv, mangler kulturbudsjettet det avgjørende for utviklingen av kultur. Det er mennesker som til syvende og sist utgjør vår kultur – ja, lever den – ja skaper den.

En god økonomi er en forutsetning, både for skaper og mesén, og privatborgeren går inn i de respektive roller på en helt annen måte enn byråkratiet er i stand til. Det handler om et initiativ drevet av kjærlighet, fremfor plikt. Christiania Theater, Nationaltheatrets forløber var i sin tid en privat organisasjon og den første store anerkjennelsen av Edvard Munch kom fra kollega Fritz Thaulow i form av en sponset studiereise til Paris.

I dag under det høye skattetrykket, har man dårlige forutsetninger for en gjentagelse av slike historier. Til gjengjeld har vi få eksempler på elskede kulturprodukter skapt med offentlige midler, et unntak er kanskje Vigelandsparken, finansiert av Oslo kommune. Denne park bør stå som et forbilde for offentlig investering i kulturliv. I motsetning til i dag, hvor man brødfør nyskapende kunstnere, etablerte man noe så varig og universelt elsket som en park.

Spørsmålet om riktig kurs for norsk kulturliv er kanskje ikke så komplisert som ved første øyekast; kanskje vi simpelthen skal gjenta tidligere suksesser. 

Nå kan du bli en del av Sivilisasjonen Den andre uken i juni fyller Sivilisasjonen ...
Maleriet Remis av Helene Knoop viser en sjakkspillers indre dragkamp – et avslørt kaos tildekket av et ...
Fremskrittene innen kunstig intelligens har vært eventyrlige de senere årene. Sivilisasjonen har tidligere utforsket den ...