Klassisk poesi kan gi trøst, bekreftelse og en opplevelse av meningsfullhet. I en vanskelig tid, der mange opplever ensomhet når de skremmes til unngå sosial kontakt og sitter igjen med lite annet valg enn å holde seg innendørs, er poesien særskilt viktig. Jeg er overbevist om at dagens generasjon vil ha godt av en renessanse for ikke bare poesi – men for klassisk poesi.
Det var i nettopp denne overbevisning at Sivilisasjonen valgte å arrangere en storslagen konkurranse i dikt på rim. Vinneren blir overrakt Odd Nerdrums litografi «Drifting», samt en filmatisert opplesning og publisering av vinnerdiktet. Målet med premiene og konkurransen er å øke engasjementet for klassisk poesi.
Den 1. mars markerte datoen for innsendingsfristen, og på vegne av hele redaksjonen kan jeg si at vi ble overveldet over å motta flere hundre bidrag. Juryen, som består av tre av Norges aller dyktigste diktere – Ulrik Farestad, Håvard Rem og Anders Brenno – sitter i disse dager og bedømmer bidragene. En stor jobb, som redaksjonen er beæret over at de har tatt på seg.
En jury Aristoteles ville vært fornøyd med
Grunnleggende for konkurransen er at bidragene skal bedømmes av profesjonelle som kan sitt fag. Og da menes ikke de som har tatt «korrekt» utdannelse innen kunsthistorie, men de som faktisk kan skrive dikt. Norsk kulturliv er i altfor stor grad preget av synsing og utdelinger basert på kjennskap og vennskap. Hvis folk i større grad ble introdusert for kultur utplukket av kvalitetskriterier, ville også kulturinteressen økt.
Aristoteles skriver i Poetikken at den som er best til å bedømme en skulptur er en billedhugger. Prinsippet gjelder også for andre fag og håndverk – som for eksempel poesien. Det er selvsagt ikke rett bare fordi Aristoteles har sagt det, men snarere fordi argumentet er godt. Den som kan faget eller håndverket vet hva som er lett og hva som er vanskelig – og kan bedømme ut ifra dette. Den som ikke kan faget, derimot, må bedømme ut ifra noe annet – som gjerne manifesterer seg som ideologier eller forutinntatthet.
Jeg er ikke alene om å se frem til å motta juryens bedømmelse, som vil bli offentliggjort i midten av mars.
En renessanse for klassisk poesi – hvorfor klassisk?
Som nevnt innledningsvis, mener jeg at vår generasjon ville vært tjent med en renessanse for ikke bare poesi – men for klassisk poesi. Men hvorfor klassisk? Jo, fordi mennesket har lettere for å bli alterert av universelle budskap innrammet i rim og rytme.
En forenklet måte å definere begrepet «klassisk» på er at det har et rammeverk (for eksempel rim og rytme) og at det som rammes inn er noe universelt menneskelig (for eksempel opplevelsen av ensomhet). En forenklet måte å definere begrepet «modernistisk» på er at det har som mål å bryte opp de ovennevnte rammeverkene og å utfordre det som rammes inn.
Tar man en gjennomgang av nypublikasjoner av norsk poesi, kan man skyte en hvit pil etter verker med særlig rim eller rytme. Modernismen er rådende i norsk poesi. Jeg tror ikke det er tilfeldig at så godt som alle forlag er avhengig av statsstøtte for å kunne gi ut denne modernistiske poesien – den selger dårlig. Modernismen kjeder folk fordi dets manglende form, og ufamiliære eller uforståelige budskap, ikke er virkningsfullt nok.
Det klassiske appellerer til folk fordi det bruker midler som har som mål å være virkningsfulle. Rim og rytme fungerer som et rammeverk, som skal gjøre det lettere for den ømme leser å memorere det og bære med seg dets budskap i sitt hjerte. Rammeverket krever omhyggelig bearbeidelse av hvert ord og hver verselinje, og det er en egen glede i det å ta del i noe som er nøysomt gjennomarbeidet.
«Du er ikke alene»
Behovet for en renessanse i klassisk dikt er ikke minst å finne i diktenes innhold. Klassiske dikt omhandler det menneskelige – enten det er av emosjonell eller eksistensialistisk art. Handlingen eller budskaper er noe man kan kjenne igjen som menneske: kjærlighet, ensomhet, angst, sjalusi, glede, undren.
I snart et helt år har den norske befolkningen fått beskjed om å unngå så mye sosial kontakt som mulig, nyhetsmediene skriver knapt om annet enn virusskremsel og myndighetene innfører stadig nye restriksjoner som gjør det vanskelig for mange å gjøre annet enn å sitte hjemme. Ufrivillig ensomhet er blitt noe mange lider under, og de psykiske skadevirkningene av samfunnets nedstenging er og kommer til å bli uante.
«Ensomhet» var følgelig et naturlig tema for Sivilisasjonens diktkonkurranse. Jeg er av den overbevisning at klassisk poesi gjennom sin virkningsfulle form og gjenkjennelige budskap, kan være til lindring for den ensomme sjel. I gjenkjennelsen av en opplevelse eller følelse som formidles i diktet, ligger ikke bare en slags glede, men også en trøst. «Du er ikke alene», hvisker diktet mellom linjene når man leser de velformulerte ordleggingene av en evig menneskelig tilstand.