Historiefortelling er det ultimate målet for den tonale komponisten Frederik Magle, som gjester den nyeste episoden av samtaleprogrammet Cave of Apelles sammen med programleder Ja-Ove Tuv.
Magle deler sin historie om tiden på musikkonservatoriet, og hvordan å overvinne bitterheten av å bli ignorert av kunstpolitiet.
Se hele samtalen her:
– Jeg kunne ikke tilpasse meg
Frederik Magle forteller om sin tid ved det danske musikkonservatoriet, der han var både den yngste studenten og den eneste som komponerte tonal og melodiøs musikk. Han var for øvrig også den eneste som tok en dobbelgrad – i orgel og komposisjon. Selv om han ikke ble møtt med direkte fiendtlighet, opplevde han aldri at han passet inn.
– På konservatoriet hadde jeg en veldig sterk vilje. Jeg var på kanten med flere av professorene. Mye var bra, og man lærte grunnleggende ferdigheter, men etter noen år fant jeg ut at jeg ikke kunne tilpasse meg, forteller Magle.
Han forteller at selv om han ikke ble direkte tvunget til å komponere på den ene eller andre måten mens han var på konservatoriet, ble studentene ledet i en retning som ikke passet for en som ønsket å komponere musikk med melodi og tonalitet.
– Hele det akademiske systemet har en tendens til å velge en vei for deg, sier Magle.
Overvinnelse av bitterhet
Frederik Magle ble fra tidlig alder omtalt som et vidunderbarn, og han har i løpet av sin karriere komponert flere store musikkstykker, som bl.a. «Klagesang» og «Den hemmelige have».
Til tross for sitt store talent og dyktighet, opplevde han å bli ignorert eller latterliggjort av både anmeldere og akademikere grunnet sitt klassiske formspråk. Dette ledet til at han opplevde bitterhet.
– Når jeg ser tilbake på det, ser jeg at bitterhet kan hindre en fra å være kreativ. For meg gjorde bitterheten det stadig vanskeligere å komponere, sier Magle som meddeler at han selv led av skrivesperre – eller komponeringssperre – i to år.
– Hvordan håndterte du det at du ble bitter?, spør programleder Jan-Ove Tuv.
– Noen ganger må du bli sparket ut av det, sier Magle og forteller at dette «sparket» ut av bitterheten for ham var å oppleve å bli far for første gang.
– For meg var dét å ikke bare være fokusert på egoet noe som snudde livet mitt opp-ned. Det viste seg å være en god ting, for jeg klarte å få et overordnet blikk, sier han og forteller hvordan han ved overvinnelsen av bitterheten klarte å innse at «den andre verdenen» ikke var hans fiender, men simpelthen en opposisjon.
Frykten for å være kitsch
En av de sentrale lærdommene Magle har kommet frem til i sitt virke som komponist, og i sitt liv i helhet, er verdien av å riste av seg unødvendig frykt.
– Jeg måtte jobbe mye med å miste frykt. Det var hardt arbeid, sier han.
– Frykt for hva?, spør Tuv.
– Frykten handler om: «Er det blitt en klisjé?» eller «Blir dette kitsch?». Man må miste denne frykten! Jeg tror virkelig at jeg klarte å unngå en feil type sentimentalitet i mine verker. Det var følelsesladd, men ikke sentimentalt, fortsetter Magle.
Programleder Jan-Ove Tuv bryter inn og forklarer at han kommer fra en posisjon der han har undersøkt kitsch-begrepet en god del, og betegner «sentimental» som noe positivt.
– Jeg mener at «kitsch» er et riktig begrep for en narrativ, klassisk kultur som bare har sterk pathos – hvis man ser det som noe positivt, sier Tuv.
Magle forklarer at han refererte til begrepet om «sentimentalitet» slik det vanligvis brukes, som en betegnelse på noe negativt.
– Det er interessant hvordan det er en indikasjon av disse såkalte moderne verdiene som henger ved en – kanskje ubevisst – og som hindrer en i å skape en dramatisk fortelling, sier Tuv.
– Akkurat! Jeg klarte endelig å miste den frykten. Det tok meg måneder å miste den, og det var en mental prosess. Men endelig mistet jeg den fullstendig og var helt fryktløs, sier Magle.
Han utdyper om hvordan det å miste frykten for å være sentimental gjorde slik at han klarte å komponere på en måte som ikke var sentimental «på den gale måten». Tuv og Magle er enig om at det ikke nytter å «prøve for hardt».
Den danske komponisten ser ikke lenger modernismen som en fiende, men aksepterer at den eksisterer – og han har også modernistiske kolleger hvis arbeid han respekterer.
– Jeg jobber simpelthen med det jeg liker å gjøre, og jeg jobber kun med å miste min frykt for både å være for klassisk og frykten for å bli påvirket av modernismen. Til syvende og sist betyr det ingenting. Det som til slutt betyr noe er den gode musikken, sier han og avslutter med å forklare hvordan han definerer god musikk.
– Jeg tror at hvis du klarer å skape en emosjonell reise blant publikum – hvis du kan få dem til å få gåsehud – da tror jeg du har skapt noe som har verdi.
Siviliasjonen er stolt samarbeidspartner med samtaleprogrammet Cave of Apelles.
