Konspirasjonstenkning, selvopptatthet, narsissistiske algoritmer og dopaminøkonomien i sosiale medier peker alle mot det samme: et forsøk på å rekonstruere en tapt orden, skriver Sara Tetzchner.
I medisinen forklares psykose som et dopaminoverskudd – et sinn som overstimuleres av sine egne signaler. Men hva om det samme gjelder kulturen? Vi lever i et samfunn mettet av dopamin.
Samfunnet som psykotisk struktur
Den «normale» er bare den som deler psykosen med flertallet. Om individet i psykose opplever at verden taler direkte til ham, er vår tids samfunn preget av den samme mekanismen, bare i kollektiv form. Jacques-Alain Miller beskriver vår tid som preget av la psychose ordinaire, den vanlige psykosen. Tidligere var psykosen et unntak, et dramatisk sammenbrudd i subjektets forhold til virkeligheten. Nå lever vi i et samfunn der alt taler, hele tiden: skjermer, annonser, varsler, stemmer, algoritmer. Hver melding krever respons, hvert bilde en reaksjon. Den ytre verden har blitt et kontinuerlig rop om oppmerksomhet.
Denne overkommunikasjonen skaper ikke mer mening, men mindre. Når alt skal bety noe, mister selve meningen sin vekt. Som Narkissos ser vi vårt eget speilbilde overalt, og som Echo svarer vi bare med gjentakelser, en dialog uten avstand og uten stillhet. Språket blir ikke lenger et medium for forståelse, men et ekko av seg selv, et speil der mennesket stadig leter etter et glimt av virkelighet. I denne kakofonien av tegn og stimuli mister vi det symbolske sin evne til å ordne erfaringen. Mennesket blir stående alene med sin egen refleksjon, uten et språk som kan bære det.
På denne måten begynner samfunnet å ligne den psykotiske strukturen. Det mangler en felles referanse, men overproduserer mening for å fylle tomrommet. Konspirasjonstenkning, selvopptatthet, narsissistiske algoritmer og dopaminøkonomien i sosiale medier peker alle mot det samme: et forsøk på å rekonstruere en tapt orden. Der den psykotiske en gang hørte stemmer, hører vi nå varsler. Der han så tegn i gatene, ser vi nå mønstre i datamaskinen.
Vi lever alle med en vag følelse av overvåkning, manipulasjon, usynlighet og eksponering, som om verden vet mer om oss enn vi selv gjør. I dette ligger ikke bare frykt, men også begjær: vi vil ses, måles, anerkjennes. Vi søker den store Andre vi selv har ødelagt.
Slik trer vår tids psykose frem – ikke som en individuell katastrofe, men som et kulturelt symptom. Et samfunn som snakker uten å lytte, som kommuniserer uten mening, som tror seg våkent, men egentlig drømmer med åpne øyne.
Digital shizofreni
Den koreanske filosofen Byung-Chul Han beskriver den digitale tidsalderen som en epoke der mennesket har mistet sin indre sammenheng. Ikaros, sønnen til Daidalos, flyktet fra labyrinten på vinger av voks og fjær, men steg for høyt og falt da solen smeltet vingene. Myten minner om mennesket som mister målestokken i sin egen oppstigning, når lys blir beruselse og høyde blir fall.
I det konstante lyset fra skjermer og varsler finnes det ikke lenger rom for stillhet, refleksjon eller ettertanke. Alt er synlig, alt er nå, alt må kommuniseres. I denne overeksponerte virkeligheten blir jeget fragmentert, oppløst i øyeblikk av oppmerksomhet uten varighet. Han kaller dette digital schizofreni, en kulturell tilstand der tanken ikke får tid til å tenke seg selv, der erfaring aldri rekker å bli erfaring fordi alt umiddelbart må deles. Mennesket lever på overflaten av seg selv, konstant aktivt, men uten indre liv.
Den paranoide verden
Slik jeg ser det, er paranoia ikke bare et uttrykk for galskap, men et forsøk på å redde selvet fra oppløsning. Det som kalles paranoia er ikke meningsløshet, men et desperat, meningsskapende arbeid.
Hos en pasient X kan man for eksempel se dette tydelig. Han retter sitt raseri mot en annen mann han opplever som truende eller spottende, men den andre representerer egentlig et bilde av ham selv. Han reagerer mot den delen av seg han føler seg dømt av, stolthet, skam, svakhet, utilstrekkelighet. Handlingene hans blir symbolske, som om han forsøker å ødelegge et speilbilde han ikke tåler å se. Det paranoide viser seg her som et dramatisk forsøk på å gjenopprette et sammenbrudd i selvet.
Jeg tenker at hos den paranoide skjer det en forskyvning: det indre blir kastet ut i det ytre. Alt som ikke kan holdes sammen i jeget, blir til «noen der ute» som styrer, ser, håner eller snakker om meg. Den paranoide opplevelsen oppstår som et ekko av denne projeksjonen:
De snakker om meg.
De ler av meg.
Alt som skjer, har noe med meg å gjøre.
Det kan høres irrasjonelt ut, men egentlig er det en konsekvens av noe dypt menneskelig. Når forbindelsen til den symbolske ordenen, språket, fellesskapet, den andre som garanterer mening, bryter sammen, begynner verden selv å tale. Den taler direkte, uten mellomrom, uten symbolsk filter. Derfor hører psykotikeren stemmer eller ser tegn overalt. Det er ikke fordi han feiltolker virkeligheten, men fordi virkeligheten har mistet sitt stillas av mening. Jeg tror heller ikke paranoia bare finnes i individet. Den lever også i kulturen, og det er kanskje nettopp der vi ser den mest tydelig.
Et samfunn kan bli paranoid når det mister troen på sin symbolske autoritet, på Gud, på nasjonen, på sannheten. Når det ikke lenger finnes en felles referanse, begynner alt å handle om mistanke, kontroll og skjulte intensjoner. Konspirasjonstenkning og «alle mot alle»-mentalitet oppstår fordi språket og tilliten bryter sammen.
I Europa brer denne nye paranoiaen seg. Frankrike forlenger algoritmisk kameraovervåkning til 2027, Norge innfører digital sikkerhetslov med økt statlig kontroll, og droner ved flyplasser vekker frykt for usynlige trusler. Kontinentet beskytter seg mot alt, og ender med å overvåke seg selv. Mistanken er ikke lenger unntaket, men selve systemet: et samfunn som beskytter seg mot alt, til det til slutt bare beskytter seg mot seg selv.
I USA ser vi det samme mønsteret, men i mer ekstrem form. Mistanken har blitt en del av nasjonens identitet, en kultur bygget på overvåkning, polarisering og konstant krig mot en usynlig fiende. Staten samler data på egne borgere i sikkerhetens navn, mens befolkningen svarer med konspirasjonsteorier, våpenfetisjisme og dyp mistro til institusjoner. Den politiske offentligheten er forvandlet til et speilrom av mistenksomhet, der sannhet og løgn sirkulerer med samme tyngde. USA beskytter seg mot alt, men til slutt først og fremst mot seg selv.
Psykokapitalisme
Franco «Bifo» Berardi viser hvordan kapitalen har gjort selve det psykiske livet til sitt råstoff. Psykokapitalismen er ikke bare et økonomisk system, men et prinsipp: det som før var indre erfaring, oppmerksomhet, begjær og følelser, er nå integrert i markedets logikk. Økonomien produserer ikke lenger bare varer, men stemninger, tempo og affekter. Kapitalens mål er ikke å tilfredsstille behov, men å holde nervesystemet i bevegelse. Derfor fungerer psykosen ikke som et sammenbrudd i systemet, men som dets motor: en overopphetet sirkulasjon av mening, dopamin og kommunikasjon som stadig må fornyes. I denne forstand er psykosen ikke økonomiens feil, men dens formel, en kalkulert overoppheting av menneskets indre liv som sikrer kontinuerlig vekst.
I Anti-Oedipus beskriver Deleuze og Guattari kapitalismen som et schizofrent maskineri. Den bryter ned alle strukturer, alle lover, alle grenser, for deretter å reprodusere dem som varer. Her oppstår paradokset: samfunnet frykter psykosen, men etterligner den i sin egen rytme. Produksjonen av mening, varer, identitet og informasjon er blitt uavbrutt, grenseløs, euforisk. Den schizofrene tilstanden, oppløsningen av identitet, flyten av begjær og tapet av sentrum, er ikke lenger unntaket, men normen. Hos Deleuze og Guattari er schizofrenien menneskets siste frihet, den som ikke lenger lar seg organisere, men skaper nye forbindelser mellom alt som er brutt.
Galskapens orden
Galskap er også et sosialt og historisk blikk. I Galskapens historie skriver Foucault at det gale defineres av den som eier språket. Hver epoke har sin egen form for fornuft, og derfor sitt sinnssyke. Det er ikke lenger kirken eller asylet som skiller det rasjonelle fra det irrasjonelle, men teknologien og økonomien. De som ikke produserer, kommuniserer eller presterer, defineres stille som syke. Grensemarkøren blir psykosen, som viser hvem som ikke passer inn i den rasjonelle kapitalismens maskineri. I et samfunn som kaller seg opplyst, lever galskapen fortsatt, bare i en mer sofistikert form.
Kapitalistisk realisme
Der mennesket før var fanget i skyld og forbud, er det nå fanget i grenseløshet, i et hav av valg, krav og ansvar. Vi er frie til å være alt, men orker det ikke. Sammenbruddet kommer ikke lenger som rop, men som stillhet: en langsom visking av det menneskelige tempoet, en overfunksjon forkledd som vellykkethet. Som Alain Ehrenberg skrev, er dette ikke lenger nevrosens tid, men depresjonens. Mennesket går i stykker ikke fordi det er hindret, men fordi ingenting hindrer det.
Mark Fisher beskriver den samme mekanismen på samfunnsnivå, han kaller psykosen «kapitalistisk realisme». Troen på at ingen andre virkeligheter er mulige. Vi vet at systemet ødelegger oss, men klarer ikke å forestille oss noe utenfor det. De unge lider ikke av skyld, men av tomhet; ikke av forbud, men av fravær av mening. Et system som fortsetter å virke etter at håpet er ute.
Den simulerte virkeligheten – Arakhnes nett
Til slutt kan det kanskje, som Baudrillard antydet, se ut som om vi lever i en slags simulert psykose. Verden bare speiler sitt eget lys, der virkeligheten ikke lenger peker utover, men langsomt vender tilbake mot seg selv. Tegnene har frigjort seg fra betydningen, kopien har erstattet originalen, og alt som gjenstår er speil som reflekterer hverandre i det uendelige. Mennesket spiller hovedrollen i sitt eget hologram, omgitt av bilder som later som de peker på sannhet, men bare peker på seg selv.
Dette er ikke galskap i klassisk forstand, men en perfekt fungerende psykose, en glatt overflate uten brudd, uten dybde, uten stillhet. Kanskje er det nettopp denne stabiliteten som er den mest uhyggelige: en verden som aldri kollapser, men som for lengst har sluttet å være virkelig. Som Arakhne har vi vevd et bilde så fullkomment at det har fanget oss. Nettet vi spinner, er ikke lenger et kunstverk, men et fengsel.
