Kavende basker en mor med to småtasser seg inn på bussen. Vogn, handleposer, votter, inn med det i full fart før dørene lukkes. Vel plassert i setene får tassene utlevert hver sin Ipad. Ingen tid går til spille; fortere en flint fyrer guttevalpene opp hvert sitt larmende dataspill. Mor kobler av med Instagram den tiden reisen varer. Idet familiens destinasjon nærmer seg blir paddene samlet inn, og rabalderet bryter løs. I desperasjon strekker kvapsete armer seg i forventning mot de konfiskerte leketøyene. Men til ingen nytte, mor er urokkelig; «Slutt å skape dere, ellers blir det hverken snop eller iPad». Og med det veller ektefølt frustrasjon ut av de dirrende småkroppene.
Sørpå 2023: Kjedelig eller ikke kjedelig, hvorfor er det spørsmålet?
«Jeg unner mine barn en kjedelig barndom». Den kjente skuespillerinnen Ane Dahl Torp har gjentatte ganger, saklig og lidenskapelig, argumentert for at unger fortjener bedre enn en hverdag preget av digital trakassering og firkantede øyne. Torp treffer spikeren på hodet, skjønt en fulltreffer er hennes vinkling ikke. For aldri har vel emnene kjedet seg mer. Alt fra nurk til halvvokstringer later til å nærmest daglig avgå med døden av kjedsomhet. Anholdes deres digitale klenodium tiden det tar å fortære et måltid, vrir de seg i stolen, vrenger øynene og fikler med hendene av eksistensiell kjedsomhet. Svettedråpene på pannen og andre panikkrealterte symptomer bruser under hudoverflaten. Ingen må finne på, i en slik en krevende stund, å antyde noe så tantete som: Kan du ikke heller tegne eller lese i en bok imens?
Ymse former for oppdragelse har vært utforsket gjennom tidene. Hverken medynk eller kreativitet har satt grenser for hvordan buktes med spetakkelet avkommet bringer til jords. I den senere tid har en historisk helomvending funnet sted, og hittil ukjente virkestoffer har blitt introdusert i oppfostringen. Utprøvde metoder som sang, eventyr, lut og kaldt vann, er skiftet ut med iPad, hormonpreparater og psykofarmaka.
De fleste foreldre, foruten de særdeles ivrige som forplanter seg kort tid etter oppnådd kjønnsmodenhet, kan erindre en barndom hvor de hyperaktive gikk umedisinerte rundt blant oss, og hvor det å kjede seg var noe de færreste – de uten kleskott på loftet eller de med skrive- og lesevansker – tidvis balte med. Det er følgelig ingenting som tyder på at majoriteten av dagens foreldre, unner sine avleggere noe annet enn en dørgende kjedelig barndom. At småfolket har godt av kjedsomhet er imidlertid ingen ny forestilling, at de bevisst skal bli forstyret på sinnet, er derimot en heller ny trend.
Enhver kan med egne øyne se, og i forskningen lese, at podene blir ørkesløse, og hva verre er, av å tilbringe dagene foran små skjermer. Men tross bedre vitende, er det endatil i barnehaven, som Dahl Torp påpeker, en ambisjon om at brukerne skal opparbeide seg «digital kompetanse». En visjon som fremstår lite ambisiøs all den tid den slags kompetanse ikke er verre enn at oldemor kan tilegne seg det på folkebibliotekets datakurs – en tretrinnsrakett og hun surfer av sted.
Det er likevel ufint å bebreide den enkelte mor eller far, som har nok å henge fingrene i om hverdagen skal gå rundt, for at de stadig oftere engasjerer den oppladbare au pairen. Må en besvare ørkesløse spørsmål og påse at jyplingenes oppfinnsomhet ikke går på helsen og brannsikkerheten løs, er det ikke sjans for at karrieren henger tritt med utlånsrenten. Det blir uhøflig å fordømme lærerstanden når papirveldet øker i omvendt proporsjonalitet til lærerens autonomi, samtidig som klasserommet står i fyr. Skjermprodusentene har fraskrevet seg alt ansvar, og staten må ingen finne på å ansvarliggjøre for da tres kun flere forskrifter nedover ørene på oss.
Dahl Torp på sin side vurderer å knuse sine barns nettbrett mellom tennene. Dette er én fremgangsmåte, men trolig ikke en regningssvarende en – kjeveortopedi er svært kostbart. Sikkert er det imidlertid at familiens sparekasse, samhället og enhver kan spare store summer på å knuse myten om at teknologien skal redde verden. Faktum er at barn slett ikke trenger digital stimuli, de klarer utmerket å underholde seg selv – og det har de alltid evnet, selv under krig, uår og vanskelige kår.
Finnmark 1944 – Den brente jords taktikk
I 1944, mot slutten av den annen verdenskrig, kom det brutale ordre til det norske Reichskommissariat fra Nazistenes hovedsete i Tyskland. En tung byrde ble lagt på skuldrene til de unge tyske soldatene utplassert i Norge. All bebyggelse og infrastruktur i Finnmark og Nord-Troms ble, av føreren selv, beordret brent. Befolkningen der nord skulle, mot egen vilje, evakueres sørover. Det kolossale krafttaket som måtte til for å drive nordlendingene bort fra sine hjemtrakter, ble igangsatt i tilfelle den Røde armé skulle ta seg inn i landet østfra. Vederstyggelighetene skulle sikre at russerne hverken fant farbar vei eller forsyninger ved ankomst Finnmark. Strategien er velkjent, og går under navnet “Den brente jords taktikk”.
«Da vi hadde lagt oss den kvelden, sang han pappa en sang for oss som het; Vi vandrer med freidig mot. Det var en sang som handlet om at man gikk omkring på fjellet og veien den kunne gå hvor som helst. Det kunne både blåse og storme, men det skulle man ikke bry seg noe om. Man skulle fukte strupen, som var det samme som halsen, og så sang man likevel. Det var en sånn fin melodi på den sangen, og Kathrine og jeg sang den ofte senere».
Grete Haagenrud, Ritsh, ratsj, filibom bom
Blant barna som måtte oppleve den russiske storbombingen og den påfølgende tyske tvangsevakueringen, finner vi Grete Haagenrud. Som voksen nedfelte hun sine minner i de langt på vei selvbiografiske bøkene som har fått navnet Sofie og Kathrine. Fembinds serien er, etter mitt skjønn, noe av mest såre, samtidig skjønneste, som er skrevet på det norske språk. Gullkorn på gullkorn flommer ut av teksten, der den kontinuerlig bryter mellom alvor og skjemt. Forfatteren er enestående i sin evne til å leve seg inn i – eller mimre seg tilbake til – hvordan verden fremstår for en i små sko. Var barnelitteratur en sjanger, ville bokserien vært en nobelpris verdig for sin skildring av et barns møte med enkeltskjebner på alle sider av en krig.
Beretningen begynner i 1944. Hverdagen til de to finnmarkssøstrene, Sofie og Kathrine, preges i det ytre av rasjoneringskort, flyalarm, og frykt. Frykt for russiske bomber, tyskere med gevær og strenge rop og ikke minst for den varslede tvangsevakueringen. Midt i all elendigheten som omringer den lille byen i Varangerfjorden, lever de to småpikene ut sitt barneunivers. Barneleken – medisinen som kurer det meste – tar dem bort fra krigen og inn i fremtiden, til fjerne himmelstrøk og til parallelle liv hvor det ikke finnes hverken russerfanger eller blendingsgardiner, men modne bananer og badekar med såpeskum.
Historien i sin helhet er fortalt fra lille Sofies perspektiv, og vesle Sofie er ikke tapt bak en vogn. Hun og storesøster Kathrine vet å holde fanen høyt og gripe dagen. De fryder seg over alt fra et mønstret såpestykke, til å snike seg til en napoleonskake og spise denne i all hemmelighet på morfars utedo, under fotografiet av kronprinsparet. Søstrenes fantasi og leketrang er ikke bare til glede for dem selv gjennom krigsårenes harde dager, de lyser opp hverdagen til alle omkring seg ved å synge, spille teater og underholde. «En velsignelse» for de voksne som ikke kan annet enn legge bekymringene sine bort en stund i møte med barna.
En lykkelig dag da en sval bris blåser inn over fjerestrenene, og fru Halvorsens nynning høres fra første etasje, skjer det som lenge har blitt varslet, og den opprivende reisen sørover må begynne.
«Kathrine og jeg kunne se hvordan solstrålene lagde gullstriper i de små bølgetoppene. Det var nesten som de vinket til Kathrine og meg som satt i haven. Stuevinduet til fru Halvorsen i første etasje stod åpent, og vi kunne høre at hun gikk omkring i stuen og flyttet på småtingene, og vi skjønte at hun tørket støv. Hun nynnet; Sakte går de to lien. Jeg synes det passet så godt å nynne den sangen siden det var godt og varmt solskinnsvær.
Grete Haagenrud, Ritsj, ratsj, filibom-bom-bom.
[..]
Så var det akkurat som varmen og solen forsvant. Flyalarmen ulte og ulte, og jeg visste ikke riktig hvordan Kathrine og jeg var kommet ned i kjelleren. Vi var bare der. Flyduren kom helt inn i kjelleren. Jeg visste ikke at det fantes så mye flydur i hele verden, og midt oppi flyduren var bombesmellene. Hele tiden smalt det, det singlet i glass, og jeg trodde at hodet mitt og hele huset skulle gå i stykker. Vi hørte at det hvinte og smalt i huset, og kjellerveggene ristet selv om de var av mur.
Fru Halvorsen var blitt helt hvit i ansiktet. «Nu gjør dem nok alvor av det», sa hun, «slette byen med jorda». Hun la hendene for ørene, og akkurat da eksploderte kjellerrutene. Glassrutene singlet rundt ørene på oss, og da ville ikke jeg være i kjelleren mer. Men ennu før jeg hadde fått tak i dørhåndtaket, var Abrahamsen der. «Sitt i ro, Sofie, du blir drept hvis du farer ut nu.»
Da jeg var i småskolealder, var jeg så heldig å oppdage Haagenruds bøker i lydbokformat. Det var forfatteren selv som leste, og jeg lyttet til den forunderlige fortellingen igjen og igjen. En gang jeg var slått ut av en kraftig forkjølelse og var hjemmeværende, ble jeg inspirert av Sofie og Kathrines mange påfunn. I telefonkatalogen fant jeg frem til Haagenruds nummer og ringte henne i febertåken. Vi hadde – etter min oppfatning – en lang og ytterst hyggelig telefonsamtale.
Nylig gjenoppdaget jeg lydbøkene, og den gleden jeg opplevde som liten over å lytte til forfatterens stemningsfulle finnmarksdialekt og brutale, men sukkersøte fortelling, er nesten enda større enn forut. Men det er ikke utelukkende glede jeg fylles av. Et umiskjennelig vemod trenger seg på. Ikke en nostalgisk lengsel etter harde kår, krig og elendighet, men en vemodig visshet om at barnets ånd, som hittil hverken har blitt kuet av krig eller uår, har møtt sin overmakt.
«Vi fukter strupen – går vår gang, og hilser fjell og fjord med sang»
Heldigvis trenger hverken teknologien eller barna kastes ut med badevannet. Kombineres vår tids bekvemmeligheter med arvegodset fra henrullede generasjoner, står vi igjen med en saftig potpourri. For aldri har vel forutsetningene for det gode liv vært nærmere. Mor trenger ikke lenger stå ved oppvaskkummen hele ettermiddagen, eller koke kleskjeler i råkjelleren til fingrene går i oppløsning. Far kan varme opp husrommet og få unna plenklippen med en app. Mens maskinene tar seg av vasken og gresset bak do, kan de store nyte fruktene av det hinsidige slitet det har kostet oss å komme hit.
Men også vår tids mennesker har bekymringer, mange ligner på de som tæret på tidligere slektsledd; hvordan vil det gå med ungeflokken, strekker skillingen til, går verden fra hektene, enn si forstanden. Er ungene små kopier av landets arbeidsstyrke, like utmattede som foreldrene etter nok en evinnelig dag med ukjent antall e-poster, telefonsamtaler og teams-møter, er det ingen som kan bære fanen høyt og bringe sang, dans og optimisme til middagsbords. Skal nervene bevares i sjakk i en urolig verden, er det ikke bare barna som trenger sin lek, vi alle trenger den – enten det er krig eller fred.
Barns spontane lek er medisinen som kurerer nærmest alt. Denne medisinen er nettbrettene i ferd med å frarøve en hel generasjon. Skadepotensialet ligger ikke kun i selve skjermen, men snarere i hva den fortrenger; rom for oppfinnsomhet og rampestrek, og tid – tid til å bare være småtroll.
