Er det noensinne riktig å ta et menneskes liv? Dette spørsmålet står vi overfor i Woody Allens Match Point.
Hvis det finnes en regissør som har vært besatt av Dostojevskijs moralske dilemmaer, er det Woody Allen. På slutten av 1980-tallet utkom hans Mord og andre misforståelser, hvor han gjennom dramaets fortvilte karakterer stiller publikum til veggs med situasjoner der menneskets oppfatning av rett og galt blir satt på prøve.
Seksten år og seksten filmer (!) senere vender han tilbake til denne tematikken, men denne gangen er handlingen tilspisset, uten sidesprang. Bortsett fra Cassandra’s Dream (2007), er Match Point (2005) kanskje Woody Allens fremste verk, både fordi det er her han imiterer Dostojevskij mest skamløst og fordi det er her han overgår sin russiske læremester.
Et sjansespill
Filmen åpner med at den forhenværende irske tennisspilleren Chris Wilton flytter til London og blir ansatt ved et eksklusivt tennisanlegg. Gjennom eleven Tom Hewitt kommer han raskt i kontakt med den engelske overklassen og ganske snart befinner han seg i fornemme, private haveselskap og de fineste losjene i operaen.
Hewitt har en sjelløs søster som Wilton inngår et forhold til efter to-tre stevnemøter som fra hans side er fylt med alle andre motiver enn lidenskap. Hennes far lar seg sjarmere av den vordende svigersønnens litterære kunnskaper og de har lange samtaler om Dostojevskijs forfatterskap. Chris Wilton er av den oppfatning at livet er et sjansespill som i hovedsak består av hell og uhell. Han trykker til sitt bryst et utsagn av Fyrst Mysjkin fra Idioten (1868) og baner således sin vei i livet, uten hensyn til gode eller dårlige handlinger.
Med det lykkens fort som Wilton iløpet av kort tid klarer å bygge seg, dukker den trojanske hesten opp i form av Tom Hewitts amerikanske flamme. Fra det øyeblikk Wilton ser skuespillerinnen Nola Rice, handler alt om henne. Skjønt belyst av aftenrøden i ping-pong-rommet ved Hewitt-familiens eiendom, gjør hun rent bord med alle sine motstandere, bortsett fra Wilton. Den forhenværende tennisspilleren kaster seg inn i et ping-pong-spill med sin egen skjebne, i det kjærlighetsdramaet som må ende med en katastrofe – såfremt hellet ikke redder ham?
Woody Allen klarer på mesterlig vis å holde liv i spenningen, bemerkelsesverdig hjulpet av en uformell og tilsynelatende vilkårlig dialog. I Match Point handler det ofte mer om karakterenes reaksjoner på det som blir sagt enn om samtalen som føres. Denne evnen, som mange kan gjenkjenne hos Henrik Ibsen, gjør at Allen hever seg et hakk over de fleste manusforfattere.
Er det noensinne riktig å ta et menneskes liv?
Parallellene til Dostojevskijs Forbrytelse og straff gjør seg gjeldende mot slutten av dramaet når den gravide Nola Rice truer med å offentliggjøre forholdet til Wiltons svigerfamilie hvis han ikke forlater sin kone. Hans nye luksusliv med stor, moderne leilighet i London og stillingen i svigerfarens firma, gjør at Wilton beslutter å kvitte seg med sin elskerinne. Nola Rice er tross alt bare en mislykket, hysterisk skuespillerinne som har flyttet fra familie og venner til et ensomt liv i England. Står ikke hun i veien for den fremadstormende Chris Wilton, som utgjør en viktig samfunnsrolle blant innflydelsesrike mennesker?
For å føre politiet på villspor, dreper han også den gamle damen i etasjen under Rices leilighet, rasker med seg smykkene hennes og får det hele til å se ut som et innbrudd.
Et par dager senere kaster han bevisene i Themsen, og her får seeren et gjenblikk med filmens åpningsbilde av ballen som danser ubestemmelig på toppen av tennisnettet. Det Wilton ikke får med seg er nemlig at den gamle damens giftering treffer rekkverket og havner på den gale siden av gjerdet – med hans fingeravtrykk. Har hellet endelig sviktet ham?
Når politiet blandes inn i saken i Dostojevskijs roman, ender det med at Rodion Romanovitsj overgir seg og blir sendt til et lengre opphold i en fangeleir i Sibir. Woody Allens hovedperson i Match Point tror ikke på noen moral og benekter all skyld til det siste.
Søvnløse netter
Men hvis ikke fingeravtrykket på ringen var nok, svekkes hans troverdighet ytterligere når det viser seg at Nola Rice har holdt dagbok under hele affæren, noe som plutselig gjør Wilton til hovedmistenkt i saken. Så kommer den overraskende vendingen i fortellingen som gjør at Woody Allens versjon får en ekstra dimensjon som Forbrytelse og straff mangler. Politiet får fatt i en uteligger som bærer den skjebnesvangre ringen. Med narkotikum som motiv blir uteliggeren utpekt som morderen og saken avsluttes.
Chris Wilton fortsetter sitt gode liv i London med sin nye familie, men han utvikler paranoia, har søvnløse netter og hjemsøkes av sine ofre. Når sceneteppet endelig går ned, er det ingen lykke å ense i hans ansikt.
Konklusjonen til både Woody Allen og Dostojevskij er klinkende klar: Det lønner seg ikke å ta et menneskeliv, for hvis du slipper unnav med drapet, venter det større og mer smertefulle kvaler som sakte men sikkert fortærer din tapte sjel.
