Hesse og hippiene

Skrevet av | 14. juni 2023

Hvordan kan en misjonærsønn fra en småby ved Schwarzwald, født i 1877, skrive bøker som fascinerte de amerikanske hippiene 90 år senere? Hermann Hesses verk står i tradisjonen fra tysk-romantisk diktning mens hippiene dyrket en annen form for romantikk. Men de var ungdomsopprørere, og må ha fornemmet en beslektet ånd i den gamle tysker.  

For gutten Hermann var opprøret radikalt og smertefullt. Hans familiebakgrunn var protestantisk-pietistisk misjon både på fars- og morssiden. Faren bestemte at også sønnen skulle bli misjonær, i det minste prest, og plassert ham på en egnet skole. Hermann rømte, ble overført til en anstalt for umulige barn, forsøkte selvmord, brøt bittert med faren. Han ville bli dikter og intet annet. Det ble han, men også psykisk ustabil, ytterst egosentrisk, med behov for (Jung-inspirert) psykoanalyse som han åpenbart dro nytte av i forfatterskapet. Så kom nye kriser.    

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, du også!

Hesses tidligste bøker fremstiller en ung manns vemmelse ved det overfladiske storbylivet og lengsel etter et naturlig liv i naturen, altså ungdom og natur, dragning mot en truet sunnhet. Slik også i dag, men nå er det politikk, nå gjelder det å redde kloden. Det er politisk veltilpasset. Hvor i den vestlig verden finnes en regjering som ikke bekjenner seg til «det grønne skiftet»?

Grønn ungdom krever at makthavere må bli vesentlig flinkere til å oppfylle eget program. Slik samforstand var ukjent både for unge Hesse og hippiene.  «Stol ikke på noen over 30!» var et ungdommelig selvforherligende slagord i 1968. I dag stoler grønne unge på gamle folks dommedagstaler, mange tar det visst for gitt at FNs generalsekretær formidler solid forskning. Ungdom lærer på skolen at vitenskap avslører fordommer og behagelige illusjoner, så jo mer katastrofal prognosen er, desto bedre passer den inn i ideen om vitenskapelighet. Nå skal vitenskap advare oss. Hesse og hippiene sto i en eldre tradisjon, de så en destruktiv kraft i vitenskap. Stikkord atombomben.

Hvordan forestille seg en tysk hippie? Rockebandet Steppenwolf, oppkalt etter Hesses mest kjente romantittel, virker lovende. Men bandet var kanadisk-amerikansk, glansdager 1968-1972, med en hit kalt Born To Be Wild som innledet kultfilmen Easy Rider. Amerikanerne bearbeidet Hesses temaer inn i et annet ytre og indre landskap. Hesses steppeulv lever et såkalt borgerlig liv og finner ingen glede i sin indre villskap. Det er ikke noe high-way «easy-going» ved ham. At også en pave – Benedict XVI – har rost Steppeulven, sier noe om rekkevidde. Joseph Ratzinger leste boken som en treffende fremstilling av det moderne menneskes fortvilte situasjon. Hippiene kunne vel si seg enig så langt.     

– Hvordan forestille seg en tysk hippie? Rockebandet Steppenwolf, oppkalt etter Hesses mest kjente romantittel, virker lovende. Men bandet var kanadisk-amerikansk, glansdager 1968-1972, med en hit kalt Born To Be Wild som innledet kultfilmen Easy Rider, skriver Kjell Madsen. Illustrasjon: Peter Fonda som Wyatt i filmen Easy Rider (Columbia Pictures).

I Siddharta (1922) ligger den mest opplagte berøring med hippiekulturen, som er orientering mot indisk åndelighet. Siden Buddhas opprinnelige navn var Siddharta Gautama, kunne man forvente et portrett av religionsstifteren, men slik er det ikke. Denne Siddharta er en ung mann som søker opplysthet, bryter med familielivet – det gjorde også Gautama (og Hesse) – og går inn i streng askese. Romanens Siddharta møter Buddha den Opplyste, som vises all mulig ærefrykt. En disippel blir han ikke. Den radikale individualist avviser all organisert religion. Siddharta har en lang vei å gå før han når målet. Den indre frihet er så enkel og så umiddelbar at intellektet må fortvile i forsøket på å gripe den.    

For hippiene gjaldt Make Love Not War. Det var tale om sex, som ikke er essensielt pasifistisk. Hesses pasifisme var knyttet til naturfrom saktmodighet. Det er blant kulturhistoriens bisarre fenomener at noen (notorisk Timothy Leary) leste Hesses tekster som en passende innledning til narkotisk rus. Sex, drugs & rock n’rock er ikke dikterens verden, men han legger til rette for muligheten når brudd med «borgerlige» dyder fremstilles som nødvendig for å komme i kontakt med det egentlige selvet. Typisk pubertet? For Hesse er det typisk menneskelig.

I mellomkrigstiden ble Hesse angrepet både fra høyre – mangel på nasjonalisme – og fra venstre – mangel på interesse for massenes kår. Trofast bare mot seg selv, som den ensomme steppeulven. Han arbeidet i mange år med å fremstille det sanne og gode fellesskapet. Det viste seg å bestå i en selvbevisst åndselite, forent i forakt for den moderne teknologisk-administrativ åndsforlatthet, der intellekt og følsomhet går til grunne i massemedienes jakt på stadig mer sensasjonelle sensasjoner. Den alternative, elitære livsformen er tema i hovedverket, Glassperlespillet (1943)

Jeg skal gå nærmere inn på forløperen, Østerlandsferden (1932). Det fortelles om et forbund av søkende, forent i ønsket om å finne varig fred. Forbundet er hierarkisk ordnet. Et førerskap finnes, til og med Den Høye Stol. Det kan virke sjokkerende at en radikal individualist ser fellesskapet som et hierarki, men det er hverken sjokkerende eller overraskende. Anti-autoritære bevegelser støtter seg alltid på en eller annen anti-autoritær autoritet. Det blir sjelden bekreftet så åpent.  

Østerlandsferden er en lignelse. Et mangfold av faktiske, litterære og rent imaginære steder og personer inngår i ferden. Man vandrer gjennom tidene, slår leir i middelalderen og drar videre mot Østen.  Alt er holdepunkter og referanser for en allmennmenneskelig søken. Teksten blir til tider overlesset av name-dropping.

Noen ord av Novalis er vektige: «Hvor går vi da hen? Alltid hjemover.» Det samsvarer med romanens tyske tittel, «Die Morgenlandfahrt», korrekt oversatt til norsk, for «Morgenland» er en tysk betegnelse på Østen, slik «Abendland» står for Vesten. (Jmf. Spenglers Der Untergang des Abendlandes) Det later til at hjemstedet er Østen, at vi må tilbake dit. Det ville være uforenlig med moderne fremskrittstro.

Faktisk er det ikke tale om å fremheve østlig åndelighet som overlegen den vestlige. Det er tale om å gå videre med Goethes program. Goethe beundret persisk poesi og skapte uttrykket «verdenslitteratur». Også for Hesse fantes en enhet i menneskers åndelige orientering, dypere enn alle forskjeller mellom kulturer.

Forbundets ledelse gir spillerom for den enkeltes særegne ønskemål. En av kameratene søker en skatt kalt Tao, en annen vil fange slangen Kundalini. Her vises til henholdsvis kinesisk og indisk tradisjon. En tredje deltaker synes inspirert av den hellige Frans av Assisi og ønsker å lære fuglenes språk. Det er tjeneren Leo, en uanselig mann som bærer mer enn sin del av oppakningen. Han er elsket av alle, «enkel og liketil, rødkinnet sunn og vennlig fordringsløs». Han gikk gjerne og plystret. Dyr flokket seg om ham.

Ferden tar abrupt slutt når Leo blir borte. Flere teorier kastes frem, fortelleren frykter at han har tatt Forbundets hemmelige dokumenter med seg i ryggsekken. Bare fortellerens avdeling av pilgrimsferden oppløses når Leo forsvinner. Selve ferden tar aldri slutt. Det vil alltid finnes søkende mennesker.

Et nytt kapittel gir en radikal vending. Fortelleren befinner seg nå i en realistisk virkelighet der han fortviler over å ha sviktet ferden og tviler på sin egen fortelling om den. Kan det overhodet fortelles? Det er noe tilslørende ved alle ord.

Han får et tips av en venn. Hvorfor ikke oppsøke Leo? Faktisk oppspores adressen, og fortelleren hører en velkjent, lystig plystring. Leo sitter i en park og betrakter trærnes løvverk. Han later ikke til å gjenkjenne fortelleren, som gir seg til kjenne og bekjenner sin fortvilelse over å være utelukket fra alt som har med østerlandsferden å gjøre. Leo sier seg etter hvert villig til å føre ham til Den Høye Stol. Lignelsens eventyrlighet vender tilbake.

Forbundets ledelse trer sammen for å lytte til fortelleren, nå omtalt som Selv-Anklageren. Den Høye Stol erklærer at «fortvilelse er resultatet av ethvert oppriktig forsøk på å forstå og rettferdiggjøre menneskelivet.» Synden er å dyrke fortvilelsen. Den må gjennomleves og overvinnes. Etter en omstendelig prosess oppnås forsoning, og siden Hesse finner noe verdifullt i alle åndelige tradisjoner, blir det også tilløp til forsoning med foreldrenes kristendom. Den øverste leder for Forbundet, som talte om fortvilelse, viser seg å være ingen annen enn Leo – tjeneren. Men pietismen er fjern, for nå fremtrer han i yppersteprestelig skrud. Fortelleren forstår at oppgaven er å gli over i Leo: «Han måtte vokse, jeg måtte avta.» I det ligger et tydelig ekko av kristendom (jmf Johs: 3,30), men heller ikke mer.

I India er naturlig nok Siddharta særlig verdsatt, og oversatt til flere av landets språk, til og med sanskrit. Også i Japan var det tidlig stor interesse. Berømmelsen tiltok etter 1946, da han ble tildelt nobelprisen i litteratur. Toneangivende kritikere i Tyskland applauderte ikke. De regnet Hesse som utilgivelig reaksjonær, en dyrker av altfor gjenkjennelig apolitisk tysk inderlighet. Hippiene kunne ikke gjenkjenne slik tyskhet og var følgelig ikke plaget av den. Man kunne ikke anklage ham for fascistiske sympatier, men en heroisk figur var han ikke i nazitiden. Hesse levde mesteparten av sitt voksne liv i Sveits. Selvsagt kunne det brukes mot ham at bøkene lenge ble tolerert av nazistene.  

Illustrasjonsbilde (beskåret): Hermann Hesse (1905) av Ernst Würtenberger.

På verdensbasis er Hermann Hesse den mest leste tyske forfatter i det 20. århundret. Tyske kritikere erkjenner at hans bøker imøtekommer et behov, men man mistenker umodenhet hos beundrere. Ungdommer kjenner seg innviet i innsikter som er uoppnåelig for andre, spesielt foreldre. Det er forståelig at unge amerikanere blir betatt av eksotisk ånd, men så må man vokse opp og slutte å sverme for eventyr. En forfatter skal være en samfunnskritiker, men ikke slik, man skal ikke gi seg ut for å være en vismann! Ironisk må det så fall være, men ironi er det lite av hos Hesse. Sant nok, han kan prestere en pompøs vismannsstil som virker irriterende. Jeg mener det er umodent å bli hengende fast i irritasjon.  

Østerlandsferden ble publisert i 1932, da Weimar-republikken var i ferd med å bryte sammen. Det ble en historisk erfaring at selv ikke en så sterk kultur som den tyske kunne beskytte mot barbari. I ettertid er det mulig å oppfatte ferdens sammenbrudd som en advarsel. De søkende forstår ikke den sanne autoritet, og når den forsvinner, forsvinner fellesskapet. Dermed ligger det til rette for et annen slags fellesskap under en annen slags autoritet. Fortellingens avsluttende forsoning kan leses som tro på kulturen tross alt.

Dyr kjente nærhet til Leo. Troen på harmonisk samklang mellom natur og kultur er en gammel og stadig levende utopi, i vestlige samfunn mer utopisk enn noen gang, ettersom mennesket blir sett som en forurenser. Vi er rett og slett for mange, følgelig gjør vi livet en tjeneste ved ikke å få barn. Dette er fortvilte forestillinger som de færrest tar alvorlig, likevel kan de romstere i manges underbevissthet og inngå en dyster symbiose med frykten for undergang i klimakatastrofe. Isen vil smelte og havet stige. Frykt for en ny syndflod hjemsøker Vesten. Sterk skyldfølelse hører med.

I 1918 skrev Hesse en syndflod-historie kalt Europeeren. Han kunne også kalt den Untergang des Abendlandes, for den hvite mann har ikke noe verdifullt å bidra med, han er steril og må gå til grunne. Alt annet liv i Arken er verdig til fortsatt å leve. Det er mulig at europeisk selvtillit ble dødelig såret av første verdenskrig, med god grunn kalt ur-katastrofen. I Hesses skrifter merkes ofte en kamp med fortvilelse.  

Fortvilelse overvinnes ved å bli et skapende menneske. Det gode håndverket opprettholder sansen for tingenes kvalitet, som aldri kan fortrenges av maskiner. Men moderniteten hyller individet samtidig som den utvikler en teknokratisk og administrativ verden som motarbeider individuell spontanitet. Dette er et synspunkt fra romantikken som bidrar til at fortvilelse aldri overvinnes for godt. Hippiene så egen forakt for det bigotte borgerskapet bekreftet av Hesse, og ante at hans åndelighet pekte på en farbar vei til et autentisk liv. Counter culture: beat generation, flower power, turn on, tune in, drop out – alt sammen anerkjente nyskapninger i perioden 1950-1970, så å si klassisk amerikanske modernitet med Hesse som en bestefaderlig bidragsyter fra den gamle verden. Herbert Marcuse var en annen.

Vestlig interesse for asiatiske og afrikanske tradisjoner i filosofi, litteratur og musikk ble lenge sett som en berikelse, men nylig er det blitt et viktig poeng at det er hvite som beriker seg. Altså en fortsettelse av kolonialisme (kalt appropriasjon), en utbytting av andres kulturelle ytelser, som omformes slik det passer. Ser man det slik, vil «de andre» fikseres som underlegne. Man dyrker en fantasiforestilling om urokkelig vestlig makt. Hesse kalte Siddharta «en indisk diktning». Var det en kulturell utbytting av India? Faller det noen inn å anklage hippiene for å forfalske tysk kultur da de adopterte Hesse og omformet hans emner slik det passet dem?

Østerlandsferden bygger på den noble ideen om menneskehetens kulturelle fellesarv – som kontinuerlig bearbeides av fortolkere i mange land. Det er en idé som burde være hevet over den aktuelle striden mellom nasjonalisme og globalisme.   

Sommeren er høysesong for maleriutstillinger. Men en utstilling er ikke en utstilling. Forskjellen mellom en ...
Spørsmålet må besvares.  200 år etter urfremørelsen settes Beethovens storverk Missa Solemnis opp i Oslo ...
Vi lever i en negativ verden. Alle utsagn som motsier dette er av mennesker som ...