La oss stå tidlig opp og gå til vingårdene for å se om vinranken har satt skudd,om blomstene har sprunget ut, om granatepletrærne blomstrer. Der skal jeg gi uttrykk for min kjærlighet til deg.
De siste ukene har jeg gått i gang med å lese tidenes mest omtalte bok, nemlig Bibelen. Før jeg satte meg ned med alle bindene, hadde jeg allerede smurt meg med masse tålmodighet. Basert på iboende fordommer, hadde jeg nemlig forberedt meg på langtekkelige avhandlinger, rike navnelister og tunge, moralske dogmer som skulle minne meg på alle mine fordums synder. Lite visste jeg at denne boken skulle omvende mange av disse fordommene, samt invitere meg inn i en poetisk verden der både kjødelig og mental erotikk får blomstre som aldri før.
Kan det virkelig være bibelsk å skrive «Dine bryster er som to kalver, en gaselles tvillinger, som beiter blant liljene»? Ja, det kan det. Det kalles Høysangen – et merkelig dikt som finnes to tredjedeler inn i Det gamle testamentet. Et dikt som etter min mening burde fått mye mer oppmerksomhet blant dagens romantikere og poeter.
Forelskelse i sin reneste, villeste form
Høysangen er en merkelig liten perle i Bibelen. Både lyrisk og innholdsmessig skiller den seg ganske mye ut fra mange av de andre bøkene i det hebraiske oppslagsverket. Her er det overordnede temaet kjærlighet. Men ikke den man nødvendigvis finner mellom en troende og hans Gud eller mellom en kone og en mann. Her snakker vi om et utømmelig begjær. Forelskelse, med andre ord.
Og den er slett ikke blyg og uskyldig, men intens og skråsikker på sitt bytte. Her er det forelskelse med stor F – forelskelse i sin reneste, men også villeste, form. Og dette er altså et dikt munker og nonner leser. Et dikt som kyske døtre og sønner har fri tilgang på i tenårene. Man kan undre seg: Hvordan møter de pietistisk kristne egentlig en såpass erotisk tekst som denne?
Den eneste Guden Høysangen dyrker er kjærlighet
Høysangen, eller Sangenes sang som den også kalles, er en samling kjærligetsdikt som befinner seg i Det gamle testamentet. Diktene skal ha blitt forfattet av anonyme mennesker i Jerusalem, og til slutt ble det en liten bok på åtte kapitler. Handlingen er klassisk. En sulamittisk pike har blitt betatt av en ung hyrde. Den velstående og aktede kongen, Salamo har idéer om å gjøre denne vakre sulamitten til sin kone, men hun nekter å love seg bort til ham når hun elsker en annen. Til slutt klarer hun å rømme bort fra Salamos hender og inn i sin elskedes. Før dette skjer ytrer de begge dramatiske og erotiske lovord til hverandre.
Diktet holder ikke tilbake, men øser heller over av lengsel, lyst og begjær. Små, tvetydige setninger kan også vitne om at det til og med lengtes etter eller oppstår kjødelig elskov mellom de to som vil ha hverandre. Dette blir særlig tydelig i andre vers av diktet, der den sulamittiske piken sier: «For dine uttrykk for kjærlighet er bedre enn vin.» Hva er disse såkalte «uttrykkene for kjærlighet,» mon tro…? Resten av åpningen lyder slik:
«Måtte han kysse meg med kyss av sin munn. For dine uttrykk for kjærlighet er bedre enn vin. Dine oljer dufter godt. Ditt navn er som velluktende olje når den helles ut. Derfor elsker de unge kvinnene deg. Ta meg med deg, la oss løpe. Kongen har ført meg inn i sine indre rom! La oss glede og fryde oss over deg! La oss snakke begeistret om dine uttrykk for kjærlighet – de er bedre enn vin!»
Det skal innrømmes at under lesningen av Høysangen, klarte jeg ikke å la være med å smile fra øre til øre fra første til siste ord. Det var en nærmest hedonistisk opplevelse. Jeg innhalerte – ja, kanskje til og med vampyrerte – den intense attråen til disse to som elsket hverandre så høyt. Jeg misunte deres forelskelse like mye som jeg beundret den og kunne kjenne meg igjen i den. Men viktigst av alt: Spørsmålet om hvorfor dette diktet i det hele tatt fikk sin plass i Bibelen hadde begynt å påvirke natteroen.
I motsetning til de andre bøkene i det gamle testamentet, nevner ingen av versene noe som helst om Guds beskjeder, lover, engler eller pakten mellom israelittene og deres Fader. Jeg kunne heller ikke se noen subtile, moralske påminnelser i tekstens konklusjon. Den eneste Guden Høysangen dyrker er kjærlighet. Så hvorfor er den da med?
Bibelens fristed
Kanskje de kristne ønsket at Guds følgere skulle få et aldri så lite bibelsk fristed? Et sted der de kan boltre seg i lyst og vakker erotikk, uten å føle på skam – fordi det står jo tross alt i bibelen?
I en artikkel fra The Washington Post skriver journalisten Adelle M. Banks at flere kristne sirkler i USA unngår å lese opp diktet fordi det får de troende til å rødme. Videre i artikkelen intervjuer Banks en god del kristne predikanter av forskjellige. slag. Redaktør for Preaching Magazine, Michael Duduit, anerkjenner at han aldri har fått Høysangen som forslag på en preken som de kan publisere i tidsskriftet sitt, til tross for at han har mottatt prekner i hele tyve år. Duduit sier han antar at de fleste prester ikke helt vet hva de skal gjøre med dette bibelske diktet. Selv de mest dedikerte bibelleserne vet altså ikke hva de skal gjøre med denne merkelige fabelen om en kjærlighetseskapade. Kanskje disse sirklene i USA avholder seg fra å lese det i offentlige rom, men så fort de er alene eller sammen med sin ektemake, innhalerer de hvert ord over tente kandelabre og en flaske rødvin, slik jeg gjorde?
Høysangen balanserer Bibelen
En annen kristen uttøver, Guy Bickel, som er visepresident for et plateselskap i Tampa Florida, debuterte i 2006 med CD-en The Original Love Song: Guidelines for Passion From the Song of Solomon. I forbindelse med utgivelsen, sa Bickel at han håpet diktet ville gi alle i den kristne verden noe romantisk å høre på som ikke er pornografi.
Slik jeg tolker det, ønsker Bickel at de dydige gudsdyrkerene skal få lov til å kose seg med en liten godtepose blant de mer moralsk opphøyde tekstene, og at det kanskje er derfor Høysangen er med i den hebraiske samlingen. På denne måten tilbyr Bibelen en sunn balansen mellom det verdslige og det åndelige, noe jeg synes er på sin plass innenfor enhver religion. Er det ikke viktig at de troende – innimellom bønner og åpenbaringer – blir påminnet om at det går an å føle på det den sulamittiske kvinnen gjør i dette verset?
«Min kjære er rødkinnet og blendende vakker,han skiller seg ut blant ti tusen. Hans hode er gull, det fineste gull. Håret er som svaiende palmeblader, det er svart som ravnen. Hans øyne er som duer ved strømmende vann,de bader seg i melk,de sitter ved en vannrik dam. Hans kinn er som et duftende blomsterbed, som et knippe av velluktende urter. Hans lepper er liljer, de drypper av flytende myrra. Hans hender er sylindere av gull, dekorert med krysolitt. Hans mage er polert elfenben, dekket med safirer. Hans ben er marmorsøyler på sokler av det fineste gull. Han er vakker som Libanon, utsøkt som sedrene. Hans munn er full av sødme,og alt ved ham er tiltalende. Slik er min kjære, slik er min elskede, Jerusalems døtre.»
Det synes nå jeg.
