Til tross for at manusforfatterne tidvis bryter med både boken og normene fra perioden den er skrevet i, er Carrie Cracknells Overtalelse (2022) tro til Jane Austens viktigste virkemiddel – nemlig den ironiske distansen hun hadde til sin egen samtid.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
Nikker pent til Austen i tolkningen av Anne Elliot
Kjærlighetsromanen Overtalelse er blitt filmatisert mer enn én gang opp gjennom tidene. Fascinasjonen over denne historien har likevel ikke vært like stor som over de mer populære adapsjonene av bøker som Stothet og Fordom, Fornuft og Følelser og Emma. Gang på gang synes Overtalelse å havne under radaren hva gjelder publikums foretrukne ønsker for underholdning på skjermen – og det til tross for at boken oser av kinematografisk potensial.
Etter min mening har filmatiseringen av romanen fremstått som en vanskelig oppgave, nettopp fordi protagonisten er så ulik Austens tidligere litterære heltinner. Anne Elliot i Overtalelse er for eksempel mye mer introspektiv og mystisk enn den utadvendte Emma eller den dristige Elisabeth fra Stolthet og Fordom. Derfor burde hun også portretteres på denne måten foran kameralinsen. Det virker som regissøren Carrie Cracknell og manusforfatterne Ronald Bass og Alice Victoria Winslow er de første som virkelig har forstått seg på attenhundretallsforfatterinnen og hennes intensjon bak verket.
For de som kjenner til Austens biografi, er det tydelig at Overtalelse er den boken som minner mest om hennes eget liv. Akkurat som Austen selv er Anne vittig, reflektert og innadvendt. Og dette kommer frem i filmen. Karaktertrekkene utmerker seg særlig godt med regissørens bruk av indre monologer når Anne «bryter ned den fjerde veggen» – som på filmspråket betyr at karakteren henvender seg til kameraet (altså til publikum).
Stilen kan minne om Annie Hall av Woody Allen, men til forskjell fra Allens valg med å inkludere flere karakterer i de indre monologene, har Anne fått kameraet helt for seg selv. Dette virkemiddelet står i stil med det som gjør boken så særegen: Overtalelse var nemlig den første og eneste romanen der Austen inkluderte sin hovedkarakters indre monolog. For en Austen-tilhenger er denne lille (men viktige) detaljen intet mindre enn fantastisk å se på skjermen.
Åpningssetningen setter premisset for hele filmen
Filmen åpner opp med et tilbakeblikk på Annes tidligere romanse med helten Captain Frederick Wentworth der hun med lengselsfull røst forteller publikum:
«Jeg ble nesten gift en gang.»
Simpelt og elegant fremført. Åpningssetningen setter premisset for resten av filmen: En kvinne i slutten av tyveårene som nesten ble gift en gang. Nå må hun derimot tåle de bitre konsekvensene av det valget hun den gang tok, som var å forlate en kandidat hvis økonomiske situasjon ikke nådde opp til hennes sosiale rang. Videre monologer, oppsamlede brev og gråtkvalte utbrudd gir seeren et tydelig innblikk i Annes anger over det hun gjorde.
Disse scenene stikker ekstra dypt i hjertet med tanke på Austens egen erfaring: Forfatterinnen ble riktignok også nesten gift en gang med en mann som trolig var den ene, store kjærligheten. Ekteskapet – i likhet med Annes – ble dessverre lagt på is da den utvalgte ikke kunne bistå med en verdig inntekt. Men i Annes tilfelle får hun en mulighet til å angre: når Wentworth vender tilbake til landsbyen.
Austens satire over sin samtid har aldri vært bedre illustrert i en film
Men hva gjør en kvinne når hun føler på anger i et snusfornuftig, borgerlig samfunn? Etter en melankolsk åpning tar historien en rask omdreining, og stemningen blir mer og mer ironiserende. Anne begynner å forklare sin familiesituasjon til publikum: Hvordan farens jåleri og bekymring for sosietetens syn på familien gjør ham blind for hva datteren går igjennom, og ikke minst, hvor hysterisk selvopptatt og sutrende søsteren Mary fremstår i samtale med andre mennesker.
Det er tydelig at regissøren har forstått det underliggende budskapet i forfatterinnens kjærlighetsromaner. Grunnen til at Austen åpnet opp hver roman med minst to, tre halvkjedelige sider om hva alle i den gjeldende familien tjente i løpet av et år, var åpenlyst for å gjøre narr av de sosiale normene på tiden. Istedenfor å ordrett kritisere, fikk hun trolig utløp for frustrasjonen sin gjennom maskerte latterliggjøringer av fjonge fruer og snobbete herremenn i sin omgangskrets. Skuespillerinnen Dakota Johnson gjør en mektig Anne i sine lure smil og hånlige kommentarer når hun reagerer på samfunnsnormene hun blir stilt overfor som kvinne.
Slutten er noe svak – skulle helst vart lenger
Det siste brevet fra Wentworth i Overtalelse er en av de mest omtalte finalene i Austens litteratur – en som krever perfeksjon før man kan vise den på kinolerretet, og selv da kan man bare håpe på at den vekker de samme følelsene som kapteinens penn gjør i boken. Her tråkker regissøren i salaten, dessverre.
Det at Anne leser opp brevet foran kameraet (og dermed til publikum) er et tappert forsøk på å innlemme oss andre inn i den opprivende lettelsen hun føler, men scenen går altfor fort, og før vi vet ordet av det har de to funnet tilbake til hverandre og de syv lange årene med sorgfull anger er plutselig over. Jeg som tilskuer savnet mer indre monolog og ettertanke i denne scenen.
Hvis filmskaperne hadde tøyd strikken fem minutter lenger, tror jeg at den siste scenen ville fått en rørende virkning på publikum. Når det er sagt, er den endelige moralen ganske søt. I aller siste scene ser vi at Annes andre beiler, William Elliot gifter seg med den tidligere enken Penelope Clay. Kirken er fylt opp med alle de alliansene som ble formet til slutt, og Anne sier noen siste meningsfulle ord til publikum:
«Det er mange former for kjærlighet. For noen er det rette partnerskapet en lukrativ satsing. For andre er ekte tilknytning belønning nok. Det er helt greit å finne kjærligheten på dine egne premisser, uansett hvor uortodokse de er. Ikke la noen fortelle deg hvordan du skal leve livet ditt, eller hvem du skal elske. Jeg lærte dette på den vanskelige måten.»
Austen ville moret seg over Cracknells regi
Til tross for at filmskaperen jevnt over følger bokens handlingsforløp ganske trofast, tar hun seg likevel noen radikale friheter. Tolkningen av Annes velstående rådgiver og venninne Lady Russel er et eksempel på dette. I en scene der venninnene nyter en piknik ute i finværet drister Anne seg til å spørre sin ugifte kompanjong om hun ikke savner å være med en mann. «Flere menn har tilbudt seg,» legger hun til. Til det svarer Lady Russel at hun foretrekker sitt eget selskap fremfor noen andres, og at det er en grunn til at enkemenn dør fortest og at ugifte kvinner lever lengst – fordi kvinnen alltid har nok selskap med seg selv.
Da ser Anne på sin venninne med et ertende smil og spør: «Men savner du ikke noen gang… selskap?» Lady Russel skjønner raskt at Anne hinter til det som foregår bak lukkede dører (kremt… noe fine frøkener egentlig ikke bør vite så mye om). Til dette svarer hun med et lurt blikk: «Hvorfor tror du jeg drar på så mange europeiske reiser?»
Selv om dette er en scene forfatterinnen sannsynligvis ikke ville turt å sette på papiret i sin egen tid, synes jeg manusforfatterne gjør en morsom og berettiget manøver ved å tilføye den. Vi vet at slike «forbudte» handlinger med all sannsynlighet fant sted både her og der, særlig blant de få godt bemidlede kvinnene som uansett ikke hadde noe behov for en ektemann.
Vi som lever i en annen tidsalder bør være forsiktige med å se den viktorianske epoken kun for det den gir seg ut for å være; fra innsiden så den nok ganske annerledes ut. Jeg tror Austen ville moret seg godt over denne scenen dersom hun hadde levd idag og fikk se adapsjonen med egne øyne.
Når alt kommer til alt var det jo dette hun ville: at hennes bøker skulle dyrke en sunn skepsis overfor de overdrevent strenge attenhundretallsnormene, som mye heller ville sette kvinnene i bur enn å la dem springe rundt og stikke kjepper i hjulene for familie- og ekteskapsstrukturen.