Gunhild Stordalen stikker hull på verkebyllen – En etterlengtet debatt er påbegynt

Publisert 18. januar 2023 av

Den syke, den friske, fakultetslederen og legestanden er enige: Gunhild Stordalens siste bok Min medisin fortjener krass kritikk og kollektiv forargelse. Man trenger ikke lese boken for å forstå Stordalens prosjekt: å sette spørsmålstegn ved om dagens paradigme har utspilt sin rolle. 

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Stordalen pirker utvilsomt i mangt et ømfintlig tema i den nylig utgitte boken som omhandler hennes egen vei mot bedre helse. I stedet for å ta Stordalens budskap til ettertanke, har medier, anmeldere og helsepersonell gått til personangrep. Aggresjonsnivået bekrefter mistanken om at det Stordalen serverer har større sannhetsverdi enn det de krenkede vil innrømme. 

Sant nok, som flere anmeldere påpeker, kommer ikke Stordalen med revolusjonerende nybrottsarbeid. Det meste av det hun bringer til bords, foruten personlige beretninger med «pinlig» tilsnitt, er allerede viden kjent. Stordalen gjør likevel noe som ingen andre kunne ha gjort like effektivt som henne. Som profilert kjendis, stikker hun, «i beste sendetid», hull på vår tids verkebyller: helsevesenets manglende interesse for forebygging og enkeltmenneskets labre vilje til å ta ansvar for eget liv. 

I den kritiserte debatten på NRK, hvor Stordalen og bokanmelder Cathrine Krøger ryker i tottene på hverandre, uttaler Stordalen at kun tre prosent av OECD-landenes helsebudsjetter går til forebyggende medisin, og at mesteparten av dette beløpet igjen går til vaksiner og med det til lite annet.

Jeg skal ikke forsøke å forbinde Stordalens navn til (den altfor omstridte) koronavaksinen. Fadesen rundt koronavaksinen og ikke minst de øvrige smitteverntiltakene under pandemien, kan imidlertid benyttes som illustrasjonsmaterial for de temaene som Stordalen reiser. Det ensidige søkelyset på medikamenter og smertelindring går ut over oss alle – ved at samfunnets ressurser spises opp på utfordringer som langt på vei kunne vært unngått hadde vi totalt endret innstilling og fremgangsmåte. 

Som profilert kjendis, stikker Stordalen, «i beste sendetid», hull på vår tids verkebyller: helsevesenets manglende interesse for forebygging og enkeltmenneskets labre vilje til å ta ansvar for eget liv, skriver Adara Ryum.

Det at det offentlig helsevesen og rikspolitikerne fokuserte pinlig lite på hva den enkelte kunne gjøre for å holde seg frisk under pandemien, belyser for meg nettopp det som Stordalen forsøker å formidle. Hvorfor tror vi ikke, mot bedre vitende og massive mengder forskning, at det enkelte mennesket kan ta seriøse grep og med det forbedre sin egen helse og immunforsvar fundamentalt. Ifølge Stordalen ville vi ikke vært i en situasjon hvor helsekøer og stadig «kollaps» var realiteten, hvis forebygging var vårt kollektive og individuelle mål. En påstand det er verdt å tygge litt på. 

Men er det noe nordmenn, om mulig, misliker mer enn kritikk av vårt sosialdemokratiske helsevesen, er det påstander om at vi som enkeltmennesker er medansvarlige for eget liv og helse. Hvorfor dette er provoserende, kan skyldes en redsel for at en slik tankegang fører til at det enkelte mennesket får all skyld for egen smerte og lidelse. Men det er vitterlig ikke det som er poenget. Budskapet til Stordalen og andre som forfekter verdien av god søvn, riktig pust og et positivt tankesett, er slik jeg forstår det, et positivt budskap – en beretning om håp og kreativitet. 

Anmelderne skriver at Stordalen kommer med «alvorlige beskyldninger». Det er vanskelig å forstå hvordan sitater som «Vi kommer ikke til å klare å reversere epidemien av fedme og livsstilssykdommer og mentale lidelser om vi ikke forstår at helse skapes utenfor sykehuset. Og dette må inn i medisinstudiet», kan betegnes som «alvorlige beskyldninger». Er ikke dette et jordnært og ujålete utsagn som er i tråd med den trauste nordmannens skepsis mot hovne overleger og overformynderi? Denne gangen kommer imidlertid ikke kritikken mot Stordalen fra bondestanden, men snarere fra de som ønsker å opprettholde dagens helseparadigme, og de er ikke interessert i kritikk av det tankesettet systemet er tuftet på. 

Det er ikke lenge siden en rekke (seriøse) aktører ropte ut at politikerne måtte ta i bruk tvangsvaksinering for å få bukt med koronaviruset. Slike spinnville anførsler hører vi ellers lite til. Ingen fremsetter krav om at hele befolkningen skal tvangstrimmes eller settes på kjernesunn tvangsdiet. Hva gjelder langt mer langvarige og alvorlige «livsstilspandemier» som rammer både flere og yngre mennesker, foretar vi oss (nærmest) ingenting i forhold til de tvangsinngrepene som ble iverksatt under pandemien. Spørsmålet som reises, er hvorfor vi forskjellsbehandler de to tilfellene. Er det fordi vi anser det som ansvaret til den enkelte å ta vare på egen vekt, blodsukker og tyroksin-nivå? I så fall lider vi alle under den tankegangen som Stordalen blir beskyldt for.

Hvorfor så mange lar seg provosere av Stordalens enkle – men beviselige og håndgripelige metoder – for å få bukt med problemene som tårner seg opp foran oss, kan vanskelig besvares på annen måte enn at vi på vegne av vårt rådende paradigme kjenner oss truet. Ingen andre har en løsning på våre utfordringer, så hvorfor ikke lytte til en som har både tid og penger til å tenke annerledes?

Et tilbakeført og klassisk kinoteater gjør omgivelsene til en like stor del av opplevelsen som ...
Vår samtid dyrker stadig viktigheten av å ikke ta på «en maske», men tenker sjeldent ...
Med et skråblikk på kunstverden undrer jeg meg innimellom hvilken fremtid det klassiske maleriet har ...