Skulptørens lykke kommer av den mentale kampen det er å oppnå et resultat man ikke trodde var mulig, ifølge skulptør Frode Lillesund.
Året er 2000. Frode Lillesund studerer keramikk på kunsthøyskolen og tar sine første undervisningstimer i skulpturrommet. For ham er stemningen i rommet rituell. Ingen av de tilstedeværende sier noe – hverken studenter, lærer eller modell. Menneskene i rommet kommer inn i en kollektiv flytsone av dyp konsentrasjon. Modellen skifter stilling. Leire flyttes rundt. Modellen beveger seg igjen. Timene flyr av gårde og sinnet flyter inn i en meditativ tilstand.
– I denne stillhetsboblen blir man mer kjent med seg selv, erkjenner Lillesund, og fortsetter: Kilden til lykke er å komme i kontakt med seg selv.
Tilstedeværelse i presens
Skulptøren fra Haugesund har undervist ved Oslo kunstakademi i mange år. Han beskriver det som skjer på skulpturkursene som «en annen type ro». Det er kanskje ikke forunderlig at han selv, etter så mange år i disse rommene, bærer roen med seg i sitt milde og avbalanserte vesen.
– Når jeg trer inn i rommet er det ofte helt stille. Ti personer sitter fullstendig konsentrert. Det oppnår man vel ikke i et vanlig klasserom?, spør læremesteren retorisk.
I sin ungdom drev Lillesund med sjonglering, og regelmessig møtte han en vennegjeng for å kunne gjøre dette i lag. Selv om de ikke sa mye, opplevdes det som veldig sosialt.
– Rytmene fra de ulike sjonglørenes kasteballer smeltet sammen til én helhetlig rytme, forteller Lillesund.
Ingen sa noe, tiden stod atter igjen stille og sjonglørenes oppmerksomhet forsvant inn i en meditasjonsliknende tilstand.
Fascinasjonen for rytme har senere materialisert seg i Lillesunds skulpturer. Verket «Dialog» består av to eldre menns hoder som er plassert vertikalt og hvis skjegg smelter sammen for å danne en helhetlig figur av de to hodene. Lokkene i skjegget har en rytmisk flyt over seg og dynamikken understrekes ytterligere ved at hodene beveger seg i ulike retninger. For å oppnå denne rytmen anvender Lillesund et av hans viktigste virkemidler:
– Bruk av motsetningsforhold gjennomsyrer alt jeg lager. Noe mykt mot noe hardt. Noe langt mot noe kort. Og noe smalt mot noe bredt, forklarer han.
Lidende, men lykkelig
Per Ung skal ha sagt: «Å være en klassisk skulptør er som å være ulykkelig avstandsforelsket – du når aldri målet». Lillesund kjenner seg igjen i sitatet, men mener han ikke ville ha vært lykkelig som noe annet enn en klassisk figurativ skulptør.
– Selv om man aldri når målet, så kommer man hele tiden litt nærmere. Jeg har innsett at målet er veien, og at gleden man får av arbeidet er å videreutvikle seg.
Lillesund er opptatt av den dyptstikkende tradisjonen med figurativ skulptur i Norge, som han mener skiller seg ut fra en del andre land. Han framhever Gustav Vigeland, men også Per Palle-Storm, som var billedhugger og professor på Kunsthøgskolen, en læremester som har påvirket mange figurative skulptører og billedhuggere med sin undervisning.
– En figurativ skulptør eller maler som søker å mestre et håndverk, har en respekt for historien. Man ser på seg selv som en del av en utvikling. Man er ikke bare et geni; det er mange før deg som du står på skuldrene til og som har utviklet håndverket.
Et holistisk verdensbilde
Skulptøren mener den rådenden dualismen innen vårt eget vestlige verdisyn kan utfordres av den østlige filosofi. Lillesund peker på at mens man i vestlig filosofi gjerne legger en todeling til grunn også i språket, ser mange av østens filosofer på språket som en udelelig form.
– Jeg ønsker å utfordre språket, fordi det er så innlysende at det begrenser vår bevissthet, sier han.
Østlig filosofi legger også til grunn en helhetsforståelse av naturen og universet der alt beveges i en evig runddans.
– Slik østlig filosofi ser på naturen vil jeg se på et verk. Det bygges opp av et motsetningsforhold, men forenes i en enhet slik at man oppnår harmoni.
Et annet motsetningsforhold i Lillesunds arbeidsprosess er hans «indre dialog mellom det bevisste og det ubevisste». Det bevisste er kraften han bruker til å utføre det fysiske arbeidet med skulpteringen, mens det ubevisste er forankret i følelseslivet og står for nølingen og usikkerheten. Arbeidsprosessen trenger begge deler – å legge noe til og ta noe bort, ifølge Lillesund selv.
– Er den indre dialogen noe man kan få bruk for ellers i livet også?
– Ja, i stor grad. Man kan tolke mye ut av det man sier og gjør i hverdagen. Motivene bak dine handlinger er ofte styrt av underbevisstheten. Ved å utvikle den indre dialogen kan man bli mer bevisst seg selv og lære å bruke magefølelsen.
Å forstå seg på form
Allerede på ungdomsskolen satt Lillesund og tegnet på pulten sin. Da han begynte karrieren som student ved kunsthøyskolen var det først tegning og maling han arbeidet med.
– I begynnelsen, da jeg lagde nesten bare bilder, fant jeg en stor frihet i det å skape mitt eget rom. Jeg kunne gå inn i disse rommene mentalt og la fantasien flyte fritt.
Et ikke ukjent hendelsesforløp i kulturhistorien er at en skulptør oppdager sitt talent gjennom tegning. Auguste Rodin, Frankrikes største skulptør gjennom tidene, tok sine første tegnetimer allerede som tiåring. Noen år senere oppdaget han skulpturens verden. Vår egen Gustav Vigeland etterlot seg flerfoldige skisser som fungerte som studier og planlegginggsverktøy for sine skulpturer. Det kommer derfor kanskje ikke som en overraskelse at flere av de eldre medlemmene av Norsk billedhuggerforening har medlemskap også i Tegnerforbundet. Lillesund beskriver forholdet mellom todimensjonal og tredimesjonal formgivning som en symbiotisk drivkraft for en skulptør:
– Man lærer hvor vanskelig det er å se form gjennom å tegne. Gjennom tegning forstår man hvordan formen er tredimensjonal, sier han.
Den amerikanske kulturhistorikeren Bernard Berenson har hevdet at man som voksen glemmer den tette forbindelsen mellom visuell erfaring og berøring, fordi voksne slutter å ta og føle på alle slags virkelige ting. Lillesund synes han ser fenomenet tydelig når han underviser.
– Hvis jeg i et kurs skal lære bort å gjengi noe, det være seg innen tegning, skulptur eller maleri, så oppdager studentene at de har en idé om hvordan ting ser ut og et filter de hele tiden må jobbe imot.
Lillesund beskriver en prosess hvor studentenes øyne gradvis åpnes opp. «Er det slik det ser ut?» er en gjentakende eurekaopplevelse i undervisningen. Mange har gjort selvportretter og oppdager at de har en idé om øyne, nese og munn basert på selvstudier, som er lagret i underbevisstheten.
– Som lærer er mitt oppdrag å bryte ned studentenes mal over hvordan ting ser ut. De må lære å se hvordan ting egentlig er.
– Tror du studentene ville ha vært flinkere til å gjengi hvis de hadde tatt mer på ting?
– Ja. Det gjelder for alle mennesker, ikke bare elever. Hele vårt liv er tillærte erfaringer. Dessuten holder det ikke bare å ta på – man må også reflektere rundt erfaringen. Du må få erfaring med forholdet det er mellom å se og ta på og det å forme noe.
Et eksempel som Lillesund trekker frem er ansiktets mange farger – hudens nyanser, fargen på leppene og håret. Når man skal lage et portrett i leire må man kompensere for fargene med å bruke dybde, forlengelser og andre justeringer slik at det ser ut som det gjør i virkeligheten.
– Studentene henger seg også for mye opp i de naturalistiske detaljene heller enn å skape en forenkling. Selv om jeg lager detaljerte skulpturer, er det alltid en grad av forenkling der. Det skaper et mye sterkere uttrykk.
Lillesund forklarer forskjellen mellom tegning og skulptur, som at tegning er abstraksjon. I tegning skaper man en illusjon av et rom – mens i skulptur har man allerede det rommet.
– Skulptur er mye mer befriende enn tegning. Du former et materiale til å bli akkurat det du vil at det skal bli. Det må være selveste definisjonen på frihet, spør du meg.
Stedenes symbolikk
Rundt omkring i landet er det blitt oppført skulpturer av historiske figurer, signert Frode Lillesund. Harald Hårfagre våker over Haugesund by, og major og Milorg-sjef Oliver H. Langeland er vel plassert i Nordfjordeids kulturlandskap. Stedet, plasseringen og omgivelsene bør underbygge skulpturens symbolikk og tilskuerens opplevelse av verket, mener opphavsmannen selv.
– Jeg må alltid finne plassen skulpturen skal stå på før jeg begynner å jobbe. Når jeg nå jobber med Petter Dass-monumentet i Helgelands skjærgård så måtte jeg se skjæret fra en båt. Da fant jeg ut at skulpturen måtte bli dobbelt så stor, for ute på havet har man ingenting å måle figuren opp med, slik at den forsvinner hvis den er for liten, forklarer han.
Petter Dass-skulpturen er inspirert av Gustav Vigelands utkast til Petter Dass fra 1906. Prosjektet heter «Petter på skjæret» og skal realisere Vigelands versjon av Petter Dass i kamp med draugen. Monumentet støpes i bronse og vil rage 10 meter opp i været. Fjellformasjonen De syv søstre – Helgelands mest ikoniske landemerke, skal danne bakteppet for den massive skulpturen.
Ingen av utsmykningsoppdragene har vært offentlige initiativer. Alle har kommet som henvendelser fra privatpersoner som ønsker en klassisk skulptur oppført. Petter Dass-skulpturen ble initiert av kirkemusikeren Alf Knutsen, som tidligere har skrevet et kirkespill om salmedikteren Petter Dass.
Å forme et helt bybilde
Et annet prinsipp som er viktig for Lillesund er at omgivelsene og verket skal harmonere.
Skulpturen skal ikke behøve å konkurrere med noe annet.
– Jeg har erfart at skulpturer kan oppgradere kvaliteten i et område og forskjønne det. Hele energien kan endre seg. Dessuten kan et verk være identitetsskapende for et sted, forklarer han.
Et eksempel fra Oslo er skulpturen Hansken avWenche Gulbrandsen. Her ser vi kong Christian IVs behandskede hånd som angir hvor byen skulle gjenbygges etter brannen i 1624. Like etter installeringen av skulpturen Hansken dukket det opp et Brasserie i nærheten med samme navn, i tillegg til den nærliggende Hanskealléen.
– Man ser at når det settes opp en skulptur som blir folkekjær, vil alt rundt bli oppkalt etter det, og folk får noe å orientere seg etter i byen.
En skulptur er noe man oppsøker
Lillesund beskriver mange av de nye offentlige skulpturene i dag til å tilhøre reklameindustrien. Han sammenligner verkene med reklameplakater eller signalbygg innen arkitekturen.
– Jeg synes mange offentlige skulpturer i dag skjærer med omgivelsene. Man får det rett i fleisen.
I Roma går Lillesund for å se Bernini eller Pieta av Michelangelo. I en by hvor skulpturer er en naturlig del av bymiljøet, føler han seg hjemme.
– Paradokset er at i Roma ser man skulpturer over alt, men likevel så er de ikke i trynet på deg. Skulpturene der kan du velge om du vil ta inn over deg eller ikke. Det er en grunn til at alle vil til Roma.
Lykken som kommer av å bryte lydmuren
Helt siden ungdomstiden har Lillesund vært fasinert av naturen. Det levende og organiske ved naturen er hans inspirasjon – ned til den minste lille sten, som han tenker at det finnes liv i. Derfor vil selv en skulptur av en død person ha liv i seg hvis den er laget av ham selv.
– Hvordan føles det å skape noe som er levende?
– Når man skaper ut av intet er det som å leke Gud.
Nøkkelen til lykke i skulpturfaget mener Lillesund ligger i den mentale kampen. Å skulptere er en prosess som alltid ender med noe annet enn hva man trodde. I løpet av prosessen møter man stort sett alltid veggen – og må bryte seg igjennom den. Skulptøren beskriver det som å bryte igjennom lydmuren, når man ikke trodde resultatet var oppnåelig.
– Hvordan oppleves det når du har «brutt lydmuren»?
– Da kommer lykken. Som regel står jeg og jobber i et halvt år med den samme skulpturen. Jeg ser den fra tusen ulike vinkler og setter sammen så mange timer av konsentrasjon i ett stykke arbeid. Man kommer opp på et annet konsentrasjonsnivå når man går inn i disse prosessene enn den man klarer å få kontakt med fra sekund til sekund. Å sitte og oppleve alle timene med konsentrasjon i ett øyeblikk – det blir et veldig sterkt uttrykk.
Av jord har du kommet, til jord skal du bli
Fotografisk sett er hender et evig aktuelt motiv. Særegne mennesker har ofte hender med et særegent uttrykk. Har man brukt hendene til noe spesielt, bærer de ofte med seg historier om et menneskes personlighet og livshistorie. Gamle mennesker, pianister eller arbeidere er typiske hender fotografer vil være opptatt av å forevige. Frode Lillesunds hender ser unge ut. De virker vitale og sunne, nærmest helende – som om de har gitt liv til noe. Selv sier han at det å forme ting med hendene faller ham naturlig – som om hendene er en forlengelse av ham selv. Et betimelig spørsmål kommer opp:
– Stadig færre av oss i den vestlige verden er i kontakt med vårt kroppslige jeg i løpet av arbeidsdagen. Det meste av arbeidet foregår ved bruk av hodet. Hva er konsekvensen av at vi ikke bruker og videreutvikler våre taktile sanser?
– Hvis du skal dra det veldig langt, så mister du kontakt med naturen.
– Og hva er ytterste konsekvens av å miste kontakt med naturen?
– Det er selvinnlysende, fordi du er natur. Hvis man glemmer dette og blir mental, så har man til slutt ikke noe nærhet til seg selv. Det taktile kan hjelpe deg til å gjenoppnå denne kontakten. Hva gjør man når man skal trøste noen? Man tar på personen det gjelder. Å kjenne på noe, det er å kjenne at du lever.
Denne intervjuserien er støttet av Fritt Ord.
