Tre bøker som dyrker halloween-ånden

Publisert 30. oktober 2021 av

Det friske slaget av oktoberkulde smyger seg opp langs nakken, bak kashmirsjalet. Okergule, burgunderrøde blader gjør piruetter i luften og de deilige dekorasjonene fyller atter butikkvinduene: gresskar, oransje duftlys og halloweenkostymer!

Mørket senker seg, dagene blir knappe, og et plutselig gufs fra nordavinden kan få en til å tenke unevnelige tanker.

Halloween handler om å romantisere det tragiske ved å skildre eventyr der tunge følelser blir materialisert og gjort om til monstre, hekser og blodtørstige vampyrer.

Mine damer og herrer, her kommer tre romaner – der to av dem har blitt manet frem i en villa ved Genèvesjøen en stormende natt i 1816:

Frankenstein av Mary Shelley (1818)

Det er noe urovekkende ved et monster som ønsker å bli elsket av menneskene rundt ham, men som stadig blir avvist grunnet sitt fryktinngytende utseende. Ikke engang hans skaper, Victor Frankenstein, tør se ham inn i øynene — i fare for å bli forstenet. 

De som kun har hørt om boken, har ofte inntrykk av at Frankenstein er science fiction, men sannheten er en ganske annen. Magiske kreaturer og futuristiske teknikker er for lettvektere. Her er det det dypt menneskelige og psykologiske i skaperens og monsterets karakter som fyller leserens bryst med skjellsettende angst.

Kort om plottet 

Det hele åpner med at sjøkapteinen Robert Walton skriver brev til sin søster i England, hvor han beretter om et merkelig møte med en langveisfarer de fisket opp av havet. Den søkkvåte, utslitte mannen presenterer seg som Victor Frankenstein, og betror snart sin livshistorie til Walton. Som den angrende synderen han er, bretter han ut om hvordan han isolerte seg i en kjeller og skapte et monster basert på vitenskapelige eksperimenter.

Er du på jakt etter en psykologisk thriller, der ordene på hver side sender iskalde ilinger gjennom kroppens organer, og der hver eneste beskrivelse skaper fargefulle bilder i hodet — av nød og fordervelse i sin aller verste og mest gjenkjennelige form? I så fall bør du heller leste neste bok: Vampyren.

Vampyren av John William Polidori (1819)

Tittelen lyder klisjéfylt og man får assosiasjoner til bøkene man lånte på skolebiblioteket som barn. Men jeg kan fortelle med en gang at denne boken er alt annet enn omslaget tilsier. Joda, på overflaten er det en roman om en vampyr, men egentlig er det en historie om et giftig vennskap.

Når var det du sist så deg nødt til å avslutte et vennskap som i utgangspunktet var til inspirasjon og glede, men som utviklet seg til noe som trykket deg mer ned enn det løftet deg opp? 

Hvis man et alminnelig, empatisk menneske av kjøtt og blod, har man trolig opplevd det flere ganger. Avgjørelsen er grufull og tøff, fordi vedkommende egentlig er et menneske du elsker i ditt hjerte. Problemet er at denne vennen sliter med indre demoner, som vedkommende projiserer over på deg.

Polidoris Vampyren er en spøkelsesaktig metafor for et slikt avsluttende vennskap — en høyt undervurdert psykoanalytisk roman som vekker de aller innerste følelsene i leseren.

Kort om plottet:

Aubrey møter den mystiske Lord Ruthven i et selskap i London og blir umiddelbart smittet av den fremmedes sjarm og eleganse. Ruthven overtaler ham til å bli med på en dannelsesreise til Europa. Som to likesinnede oppdager de nye verdener sammen. Aubrey legger merke til vennens forførende makt på alle rundt seg — en evne han blir bergtatt av, fordi han selv mangler den. Men litt etter litt blir realiteten tydeligere og tydeligere: Ruthvens ondskapsfulle bitterhet (som trolig er rotet i en usikkerhet) materialiserer seg. Aubreys venn ender opp med å ødelegge for alle han elsker og verdsetter. På grunn av Ruthvens smidige manipulasjonsteknikker, sliter Aubrey med å gjøre seg av med vennskapet – og det til tross for at han suger livskraften ut av ham som en råtten vampyr. Boken ender med en slags moralsk livsregel om hva som skjer dersom man holder på en giftig relasjon litt for lenge. I korte drag er dette et tidløs mesterverk av en kort roman, hvis renomé ennå ikke har nådd sitt fulle potensial. 

Dracula av Bram Stoker (1897) 

Oppfølgeren til Polidoris Vampyren? Man kan pønske. Hvis du er av samme oppfatning, er du i så fall ikke den eneste. 

Grunnen til at disse verkene ofte blir sammenlignet med hverandre, imidlertid ikke fordi historiene ligner i plottet (dette kan også diskuteres frem og tilbake), men fordi de er to vampyrfortellinger som tilhører samme litterære familie – en sjanger Shelley startet med, men som Stoker virkelig satte til live. Denne sjangeren går ut på å skrive en skrekkhistorie, der vampyrene, monstrene eller spøkelsene blir tilegnet menneskelige kvaliteter. Før Frankenstein var ikke dette vanlig. Da var det et mye tydeligere skille mellom ondt, godt, virkelig og uvirkelig. Av denne grunn, er disse romanene mer passende i skrekk-kategorien, da den humane kompleksiteten i de skumle karakterene skaper en større gjenkjennelighet hos leseren – og virker derfor mer illevarslende på dem. 

Dracula av Bram Stoker skiller seg derimot mer fra Frankenstein, da plottet baserer seg på et monster som fremstår som en vanlig mann, mens Frankenstein er en vanlig mann som uheldigvis fremstår som et monster. Begge bøker virker faretruende i sin halloween-åndelige fremtoning, men Stokers Dracula er på et vis skumlere, da den hjerteløse psykopaten lurer alle med sin sedvanlige klesdrakt. Ikke helt ulikt Vampyren av Polidori: De er kanskje ikke tvillinger, men et solid bror-og-søster forhold er en verdig betegnelse. 

Kort om plottet:

Jonathan Harker blir sendt av sitt advokatfirma for å bistå med sin nye klient, grev Dracula i Transylvania, som ønsker så sårt å bosette seg i England. Reisen er lang og slitsom, med løpende advarsler av fremmede mennesker jo lenger øst han reiser. Da Harker stundom blir møtt med den fremmede i hans eldgamle slott, begynner han å forstå seg på advarslene, da de merkeligste ting synes å krype seg kaldt oppover ryggen på ham. Hva var den egentlige grunnen til å flytte til England? Og er han blitt Draculas offerbarn, eller er Dracula en evig fange av seg selv? 

En nærmest vulgær fascinasjon for blod, erotikk og det kvinnelige skjød er den type innmat du kan forvente fra den fire hundre siders lange boken til Bram Stoker. Perfekt for en gulbrun oktoberettermiddag, over en kopp god, gammel heksebrygg.

Klassisk poesi kan gi trøst, bekreftelse og en opplevelse av meningsfullhet. I en vanskelig tid, der mange opplever ensomhet når ...
Maleriet Remis av Helene Knoop viser en sjakkspillers indre dragkamp – et avslørt kaos tildekket av et rasjonelt og handlekraftig ytre.  Utstillingen Menn av ...
Er du en av de som går rundt og drømmer i stillhet om en akademisk fremtid på Oxford eller Cambridge, ...