– Burlesque betyr å snu samfunnsnormene opp-ned | Intervju med burlesque-instruktøren «Madam Purpur»

Skrevet av Sara M. Korsnes | 6. januar 2023

På burlesque er kroppen danserinnenes slott og scenen deres verden, og de som ikke tåler ekte kvinnekraft kan værsågod se til å finne veien ut.

Dunkle kjellere og naken hud

Sivilisasjonens utsendte tråkler seg ned til Oslo Nye Teater en kald aften i desember. Ned en trapp og inn i en dunkel kjeller med røykfylt stemning og naken hud. Lokalet er delt i to: kvinnen som i dette øyeblikk står i all sin glitrende prakt på scenen og de som sitter langs veggen og ser på, gjør seg klar eller diskuterer sin akt. Det hoies og plystres i støtte til hun som nettopp nå står på scenen, naken og sårbar – men i full vigør.

(Se bildegalleri fra øvelsen lenger nede i saken)

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Å drive en avis koster. Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Her skiftes det usjenert og det skimtes både lår, bryst og runde, fyldige bakender. Men hvem bryr seg vel om det? En av danserinnene skiller seg ut, det er hun som hele tiden interagerer med den på scenen. Hun samtaler, støtter og kommer med innspill, og av alle er det nok hun som klapper og plystrer høyest. 

Røde lepper, en slank og smidig kropp nesten som en katt – og på hodet har hun nettopp katteører! Hun introduserer seg selv som Madam Purpur og gir meg et frekt kattesmil og et fast og bestemt håndtrykk – det er vanskelig å forvente annet fra den kanten!

– Karoline, som er mitt daglige navn, er en annen når hun er Madam Purpur – da er jeg ikke redd for noe og jeg elsker meg selv akkurat sånn som jeg er. Når jeg går tilbake til Karoline, kan jeg noen ganger føle på den usikkerheten rundt egen kropp som jeg hadde før, forklarer Madam Purpur, som her instruerer sine kolleger på scenen. Oppsetningen var i regi av Oslo School of Burlesque. Foto: Julie Brundtland

Kroppen som et instrument

I en sliten og rød sofa rett utenfor lokalet setter vi oss for å samtale. Vi må begge heve stemmene for å overdøve all jublingen og plystringen i naborommet, akkurat slik det bør være på en burlesque-forestilling.

Madammen forteller at det er ulike grunner for å drive med dette. Noen vil bare ha en hobby de kan ha det gøy med og dansen er det viktige, mens andre er blodseriøse. Det som nok er felles for dem alle er at de får et slags utløp.

– Kroppen er et instrument vi bruker for å uttrykke oss selv med, sier hun.

Hun forklarer videre at utenforskapet og de ensomme ofte tiltrekkes burlesquen, ettersom det for mange handler om å øve seg på å bli glad i kroppen sin og seg selv. 

– Det er ikke til å legge skjul på at flere av de som kommer hit har opplevd blant annet seksuelle overgrep. Gjennom burlesquen tar de kroppene sine tilbake, selvet tilbake, og lærer å elske seg selv, konstaterer Purpur.

Løsrivelse fra boksene

Man kan ikke skyve under stol at en del nok forbinder burlesque med det seksuelle og ser på det som en slags stripping. Opprinnelig var det jo også det burlesquen ble regnet som da den oppstod. Kattekvinnen Purpur er imidlertid raskt ute med å avkrefte dette som hovedformålet.

– På scenen kan man ofte føle både smerte og sorg over det man gjør. Man kan også til tider føle seg direkte stygg og ikke sensuell i det hele tatt!

Madam Purpur maler og forklarer videre at det altså ikke er sånn at det som er på innsiden alltid samsvarer med uttrykket. Poenget er jo tross alt å bruke kroppen som et instrument man uttrykker seg via og da må man tåle hele følelsesspekteret.

– Vi har et uttrykk her, og det er: «Jeg elsker meg selv fullt og helt uansett hvilken kropp jeg har – tynn, tykk, store eller små bryster, stor eller liten rumpe – det spiller ingen rolle.»

– Burlesque-kroppen er fri og skal slippe å føle at den må passe inn i noen boks, legger hun til.

Hansker og rødt undertøy

– Om jeg har tenkt på at folk kommer for å bli kåte? Klart jeg har! Og det synes jeg helt ærlig er litt ekkelt!

Danserinnen henter seg inn igjen og forklarer at hun nok syntes at det er helt greit om man blir det, men at hun da helst ikke vil vite det. Igjen, så handler det om uttrykket og ikke nødvendigvis seksualiteten i seg selv.

Hver burlesque-danserinne har sin egen akt, og når hun uttrykker denne så forteller hun samtidig en historie. Det er ikke huden, men reisen det handler om.

– Man kan for eksempel ta av seg en hanske med munnen – da handler det ikke om den nakne hånden, forklarer hun og legger til:

– Man kan også rive av seg et sort kostyme og så har man bare rødt undertøy under – man ser jo hud på veien men her handler det mer om «wow- effekten» enn huden i seg selv.

Purpur forteller videre at burlesque opprinnelig betyr å snu samfunnsnormer opp ned.

– Det er som å vise fingeren til «boksene» som samfunnet har satt opp om hvordan kropp må se ut for å være godtatt, sier hun og fortsetter engasjert:

– Om samfunnet sier at puppene må være store for å være fine, skal man riste litt ekstra på dem om de er små. Om samfunnet sier at du må være tynn for å passe inn så skal man strippe med ekstra stolthet om man har noen kilo ekstra – for her elsker vi den naturlige kroppen i all sin glans!

Purpur gliser og oppsummerer at her skal du komme for personlige akter, humor, glede, publikumskontakt og gråt.

– Her skal man både føle og kjenne at man lever!

Bildegalleri fra øvelsen:

Burlesque og feminisme

Madam Purpur mener at burlesque helt klart er en feministisk sjanger fordi kvinnen tar en så klar og tydelig lederrolle. Her kaster man vekk boksene som kvinnene tvinges ufrivillig inn i og kvinnen velger sitt eget uttrykk for sitt eget kjønn.

– Selv har jeg fått en bedre følelse knyttet til kroppen min enn før jeg drev med burlesque, og det føles godt, sier hun og gliser med kattesmilet sitt.

I burlesquen tar man på seg et artistnavn når man skal uttrykke sin rolle:

– Karoline, som er mitt daglige navn, er en annen når hun er Madam Purpur – da er jeg ikke redd for noe og jeg elsker meg selv akkurat sånn som jeg er. Når jeg går tilbake til Karoline, kan jeg noen ganger føle på den usikkerheten rundt egen kropp som jeg hadde før, forklarer hun.

Samtalen dreier tilbake til feminismen, for det er unektelig mange feminister i dette yrket. Hun forklarer at det først og fremst kommer av et ønske om å ta tilbake kroppen sin og av-objektivisere seg selv. 

– Her er lov til å være både maskulin og feminin – kvinner kan være akkurat som de vil og det er feminismen i det. Sånn sett er burlesquen egentlig alltid politisk – kvinner skal være akkurat som de selv vil, sier Purpur engasjert.

– Men hvordan kommer egentlig det maskuline til uttrykk i burlesquen?

Hun forklarer at det maskuline nok er alt i fra jukking og å slå i gulvet, til ren og skjær kraft. 

– Her fjerner vi det yndige, tråkker i bakken, sparker med hælene og tar kontrollen. Et maskulint uttrykk er jo noe dominant som å riste på puppene med «tassles» og å vise seg frem. Vise frem kvinnekropp uten å være redd for å bli voldtatt – det er empowering!

– Avslutningsvis, hva vil du si til de som vurderer å starte opp med burlesque?

– Om du har lyst til å kjenne at du lever, er burlesque noe for deg! 

Oppsetningen var i regi av Oslo School of Burlesque.

Det er selvsagt ingen hemmelighet at når man en gang i livet våger seg ned ...
Oslos filharmoniske orkester fengslet alles ører da æresgjest, Dalia Stesevska marsjerte inn på scenen og ...
Det er vanskelig ikke å bli emosjonelt beveget når man går gjennom en kvart kilometer ...