– Takk, Oslo Nye, for et familiært skrekkabinett med åndelige dimensjoner! | Anmeldelse i dialog: Lang dags ferd mot natt

Skrevet av | 21. januar 2024

Anmeldelse i dialog av «Lang dags ferd mot natt», på Oslo Nye Teater

Når: 18. januar – 9. oktober 2024
Regi: Runar Hodne (teatersjef ved Oslo Nye Teater)
Dramaturg: Ingrid Tønder
Scenografi og lysdesign: Clement Irbil 
Musikk: Lars Petter Hagen
Kostymedesign: Maria Gyllenhoff

Henrik: For å ta det første først: Dette er noe av det beste jeg har sett på en norsk scene. Ta ett stykke mektig amerikansk realisme, bunnsolid skuespill og en samtidig nedtonet og virkningsfull scenografi, kombinér det med kjærlighet til teateret og hold det klinisk fritt for såpeskum, nakenhet og fordummende referanser, og du får en teateropplevelse av de sjeldne. Jeg håper dette spilles for fulle hus ut året, og at velfortjente penger klirrer i kassen på Oslo Nye. 

Adara: Oslo Nye viser seg igjen å være det mest besøkelsesverdige teateret i hovedstaden for tiden. Teateret tar stadig gode valg, både hva gjelder repertoar, ensemble og iscenesettelse.

Som så mange andre skandinaver, har jeg en forkjærlighet for amerikansk dramatikk, og særlig fra Eugene O’Neills epoke. Flere av mine beste teateropplevelser er nettopp iscenesettelser av amerikansk etterkrigsdramatikk. Det er et trygt valg å sette opp stykker fra denne perioden; de har kredibilitet blant publikum. En risiko ved å sette opp en klassiker, som Lang dags ferd mot natt, er at man enkelt kan bli sammenlignet med tidligere produksjoner, enn si filmatiseringer. Det tåler imidlertid denne oppsetningen! 


Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Henrik: Et konsentrert kammerspill underholdt og beveget oss i 2 timer og 45 minutter (inklusive pause). Vi møter de fire medlemmene av familien Tyron: Den hjemmeværende moren Mary (spilt av Anette Hoff), husets far, den pensjonerte skuespilleren James (Nils Ole Oftebro), og ekteparets to sønner.

Eldstesønn James Jr. (Jacob Oftebro) har gått i farens fotspor, og hatt en kort og intens skuespillerkarriere som allerede er på vikende front.  Minstemann Edmund (Jonas Hoff Oftebro) har vært til sjøs, men nå er vendt hjem, delvis grunnet pengemangel og delvis grunnet en haltende helse.

Samtlige av husets menn er alkoholiserte, i større eller mindre grad, mens mor Mary i mange år har slitt med morfinavhengighet. Stykket begynner idet hun har vært nykter i to måneder, etter å kommet hjem fra et rehabiliteringsopphold.  

Adara: Eugene O’Neill stykke er klassisk kammerspill med enhet i tid, sted og handling. Handlingen foregår fra daggry til natt i familiens sommerhus. I tradisjonen etter Sofokles og Ibsen rulles fortiden ut, bit for bit. Familien Tyron har det med å bli utsatt for nye tragedier, og hjemsøkt av fortidige, hvor den mest utslagsgivende for det destruktive samspillet er tapet av sønnen Eugene. 

Henrik: Eugene døde som toåring før minstemann, Edmund, ble født. Det lille barnet ble smittet av meslinger da storebror James snek seg inn på lillebrorens rom. Mary veksler mellom å skylde på seg selv for ulykken, til å skylde på sin ektemann, og ikke minst på James. Mor Marys teori er at James, som kun var syv år gammel den gangen, var misunnelig på sin yngre bror og derfor med overlegg oppsøkte ham. Sønnen som kom i Eugenes sted, Edmund, vet ikke Mary riktig om hun skal elske eller avsky. 

Foto: Lars Opstad

Adara: Mary preges og tynges av sin katolske barnetro; skam og skyld er sentrale tema. Det finnes islett av både Nora og Hedda i denne karakteren, som om vi ser en eldre utgave av de to kvinnene: En kvinnekarakter som har gått direkte fra farens hjem og inn i ekteskapet, og dermed har hatt hverken rom og eller tid til å bearbeide barndommens relasjoner. Som i Nora og Heddas tilfelle, er Marys far – død mange år tilbake – nært tilstedeværende i hennes bevissthet. Faren står på en pidestall, og hans gode navn og rykte er som hugget i sten.

Henrik: Det er i det hele tatt mye skandinavisk kammerspill over En lang dags ferd mot natt. Amerikansk realisme i tradisjonen etter O’Neill har alltid vært godt mottatt i Skandinavia, og dette stykket fikk sin urpremiere på Dramaten i Stockholm. Svenskene ville nok sagt at det er vel så mye Strindberg som Ibsen her, hvilket vi ikke skal fornekte. Det dreier seg om familiens kamp mot individet, og vice versa, og særlig om kvinnens destruktive rolle i familien.

Adara: Det dramaturgiske arbeidet som er lagt til grunn for denne oppsetningen av Lang dags ferd mot natt synes jeg Oslo Nye langt på vei har lyktes med, selv om det er sentrale replikker – særlig Edmunds – jeg ikke registrerte var med.

Forestillingen flyter uanfektet og godt, til tross for at en relativt tilstedeværende husholderske er strøket og handlingen er konsentrert. Selv om teksten er forkortet, fremstår iscenesettelsen svært teksttro. Det er avslappende på meg som publikummer, da jeg slipper å fundere på hvilke replikker som tilhører originalmanuset, og hvilke det kunstneriske korpset har lagt til. 

Henrik: En påfallende endring jeg vil trekke frem som unødvendig, er endringen av Edmunds sykdom, fra tuberkolose til kreft. Dette grepet ble formodentlig valgt fordi tuberkolose for det meste hører fortiden til, og således ikke er direkte relevant for det norske publikum.

Adara: Nettopp dette viser hvor enkelt et originalmanuskript kan smått kollapse ved kun enkle justeringer. Det ble ulogisk at en forkjølelse og en tidligere tropefeber skulle vise seg å være kreft. Sykdomsforløpet ble rett og slett inkonsekvent, og dette stod ikke i stil med forestillingens ellers så stringente logikk. Luftveisinfeksjoner er for så vidt like relevant i nutiden som kreft, så denne modifiseringen stiller jeg meg spørrende til. 

Henrik: Endringer som dette kan stå i fare for å nedvurdere publikum. I så måte er det gledelig at Marys morfinavhengighet ikke ble skiftet ut med et mer tidsriktig legemiddel som metadon. Morfinavhengighet er omtrent like relevant som når stykket ble skrevet, og de avhengige kan nettopp være slike som Mary; ikke en rusmisbruker som bor på gaten, men gjemt mellom husets fire vegger, hvis avhengighet kun de nærmeste vet om. 

Adara: Clement Irbils scenografi og lysdesign fortjener også en særlig omtale. Farger, musikk og lys gir rom til de spøkelser som hjemsøker familien Tyrone, såvel som andre halvdel katarsiske øyeblikk. Et gjennomgangsmotiv er tåken som omgir huset til familien Tyrone, og denne gjenspeiles i farge, musikk, lyd og lys. Denne illusjonskunsten er en intelligent refleksjon av teaterets mystiske natur. 

Henrik: Det har en suggererende effekt på oss som tilskuere at teateroppsetningen konsentreres om handlingen og karakterene, snarere enn effekter og staffasje – som så ofte ellers er tilfelle. Her slipper vi ikke unna, men dras med inn i Tyron-familiens intriger og tragedier. Handlingen kommer nært på oss, da vi ikke kan spre oppmerksomheten over på sceneskifter, scenearbeider og andre effekter som er ment å lokke nye publikumsgrupper til teateret.

Foto: Lars Opstad 

Adara: Intelligent er også valget av Oftebro-familien i rollene som familien Tyrone. Begge familier består av skuespillere, men der Oftebroene er hele Norges kjæledegger, er Tyrones en traurig gjeng med alkoholikere og morfinister, klart nok inspirert av Eugene O’Neills egen familie.

Henrik: Å plassere Hoff/Oftebro-familien på scenen samtidig fremstår som vinn-vinn for alle parter. Familien har uttalt at de drømmer om å stå på samme scene, og oppsetningen er slik sett en drøm som blir virkelighet for dem. For teateret vil det prominente ensemblet utvilsomt være et trekkplaster – noe premieren, som vi overvar, bar preg av. 

Adara: Det var høy kjendisfaktor blant publikum. At oppsetningen skal gå opp i staffasje og stjernerus er det imidlertid ingen fare for. Teateret har ikke hyret inn fire av Norges dyktigste skuespillere uten å få valuta for pengene. 

Henrik: Adara, du nevnte på vei ut av teateret at du ikke kunne forstå at kritikerne skulle kunne mislike denne oppsetningen. Nå er anmeldelsene ute. Stykket har fått god dekning i landets aviser og tidsskrifter. Vi har ventet med å skrive vår anmeldelse til vi ser hva andre har sagt. For oss, som anmeldere i Sivilisasjonen, er resepsjonen av klassisk teater interessant lesning, som et tversnitt av responsen på klassisk kultur. Mottagelsen har vært varierende, fra stor begeistring til mer laber respons. Særlig NRK uttaler seg lunkent:

«Utfordringen er at stykket ikke borer ordentlig ned i avgrunnen O’Neill har lagt åpen. Skuespillerne kommer til det punktet der de titter ned i mørket, ser på hverandre, tenker «næh» og blir værende. Ser de rusavhengige ut, denne kvartetten? Nei. Tror vi på at de er det? Egentlig ikke. Til det er uttrykket for glatt. Så selv om det er mørkt og de har det fælt, så blir sluttscenen med brudekjolen nærmest tam.»

Adara: Det er ikke rart NRK føler seg snytt: Oppsetningen er fri for politisering, samtidsreferanser og konseptualisering. Kostymer og scenografi gir ikke uttrykk for at handlingen foregår i nutiden. Det visuelle uttrykket bærer snarere preg av et ønske om å være tidløst, uten henvisninger til noen nasjon eller spesifikk tidsepoke. Det tidløse er behagelig, men også ubehagelig, da vi holdes fast av karakterenes nevrotiske tilstedeværelse.

Henrik: Det er ingen tvil om at stykket Lang dags ferd mot natt er direkte selvbiografisk, der O’Neill kun har valgt å gi sitt eget navn til broren som døde som toåring. Dynamikken mellom karakterene på scenen er imidlertid ikke særskilt for O’Neills familie. Det familiære fangenskap, hvor man sammen spinner et edderkoppnett av sårede følelser og tabu der det nærmest ikke er mulig å bevege seg at noen trås på tærne, er dypt gjenkjennelig.

Adara: O’Neill viser oss sinnets fengsel – denne kvelden i teateret er en oppvisning i menneskesinnets evne til å skape sin egen tragedie. Det er ikke nødvendigvis omstendighetene, men sinnet som gjør tilværelsen uutholdelig.

Henrik: NRKs kritikk av Hoff-Oftebroenes spillestil ser jeg i sammenheng med en viss ideologisk «depressivisme» som ofte preger forventninger til teateret og til kunsten. Også en omtale av O’Neill som fantes på Oslo Nyes nettside, fikk meg til å frykte det verste: Jeg snakker her om myten om at lidelse og faenskap er nødvendig for å skape kunstnerisk. Valget av skuespillere og spillestil klarer heldigvis å bryte med denne hardt nedarvede myten: Oftebro-brødrenes muntre øyeblikk viser hvor kort veien kan være fra lidelse til glede, fra hat til kjærlighet.

Foto: Lars Opstad

Adara: Som NRKs anmelder poengterer, er det elementer av gjøgleri i oppsetningen. Regissør, Runar Hodne, lar Jakob Oftebro utfolde seg som familiens klovn i rollen som storebror James. For min del forminsker ikke dette stykkets alvor og mørke, slik det hevdes i rikskringkastingens kritikk. Humoren og flosklene til James viser nettopp kontrastene mellom de to brødrene, og hvordan to søsken som er vokst opp i samme familie, kan utvikle helt ulike strategier for å håndtere den smerten som familiekonstellasjonene påfører dem. James karakter – den som tyr til galgenhumor og spydigheter midt i tragedien  – er en gjenkjennelig karakter å finne i mange sønderknuste familier.

Henrik: Gjennom handlingsgangen kaver karakterene rundt i mørket, innviklet i sitt eget sjelelige kaos og klaustrofobiske sosiale roller preget av beskyldninger, anger og anklagelser. Mot slutten heves O’Neills drama til et høyere plan i monologen til yngstemann, Edmund, som forteller om en skjellsettende opplevelse han hadde som dagvakt i tønna på Amerikalinjen.

Adara: I denne oppsetningen er det lillebror Jonas Hoff Oftebros oppgave å løfte handlingen mot en høyere virkelighet. Scenen utførte han med den største alvor og hengivenhet:

«Da kom øyeblikket med den ekstatiske frihetsfølelsen. Gleden over å gå opp i en fullendelse hinsides menneskenes motbydelige, ynkelige, grådige bekymringer og håp og drømmer! Som en helgens visjon av saligheten. Som om sløret over tingene ble trukket til side av en usynlig hånd. I et øyeblikk ser du — og å se hemmeligheten er hemmeligheten. I et øyeblikk finnes det mening!

Så lar hånden sløret falle og du er alene, fortapt i tåken igjen, og du vakler videre mot ingen steder, uten noen som helst grunn!»

Henrik: Scenen viser O’Neills mesterverk med å flette inn en åndelig dimensjon i sin profane dramatikk, og Jonas Oftebro viser seg oppgaven verdig. O’Neill står på Ibsens skuldre hva gjelder de åndelige og fysiske gjenferd som hjemsøker en familie, men klarer i enda større grad å heve blikket henimot en høyere virkelighet.

Adara: Dramaturg Ingrid Tønder har bearbeidet stykkets katarsiske oppbygning med kirurgisk presisjon: Familien Tyrone befinner seg i et bekmørkt kammerspill, men i andre halvdel skinner lyset inn i tre avgjørende øyeblikk. Et mellom brødrene, et mellom far og sønn – i form av Edmunds monolog –, og til sist nettopp sluttscenen med brudekjolen, som for meg fikk tårene til å renne.

Henrik: Jeg vil si det er dette stykket handler om – det er her den oppmerksomhetsøvelsen det er å følge et klassisk teater belønnes –, og det står som en kjærlighetserklæring til O’Neills familie, teatret og livet selv.

Er det tilfeldig at nesten alle kulturer har sin helt egne versjon av historien om ...
En tøylesløs ikonoklasme herjer for tiden i Vesten i en rettferdig kamp mot rasisme og ...
* I høst satte Joachim Triers Verdens verste menneske seerrekord på norske kinoer. Nylige utgitte ...