I Kurdistans historie har mars alltid vært en måned for opprør og fornyelse, for lidelse og oppstandelse, skriver Zryan Farman. Hun trekker paralleller mellom norske og kurdiske diktere som har brukt poesien som et verktøy for motstand og identitet.
Mars i Kurdistan er måneden da naturens gjenfødelse bærer med seg både håp og smerte. Vårsolen varmer de snødekte fjelltoppene, og blomsterknopper presser seg frem gjennom jorden – men i den milde vårbrisen ligger også minner om giftig gass. Det er som om mars bærer to ansikter: det ene vendt mot gassangrepet i Halabja 16. mars 1988, det andre mot feiringen av Newroz, den eldgamle vårfesten som strekker seg tilbake til sivilisasjonens første dager.
Men denne kontrasten er ikke tilfeldig. I Kurdistans historie har mars alltid vært en måned for opprør og fornyelse, for lidelse og oppstandelse. Dette er måneden da sivilisasjoner ble født, imperier falt, og folket reiste seg mot undertrykkelse.
Halabja – når våren ble giftig
En marsdag i 1988 forvandlet våren seg til et mareritt. I Halabja, sørøst i Kurdistan, falt kjemiske bomber fra himmelen og spydde ut giftig gass over intetanende innbyggere. Over fem tusen mennesker mistet livet på bare få timer. Barn døde i armene til sine foreldre, fuglene falt fra himmelen, og trærne, som nettopp hadde begynt å blomstre, visnet i en giftig død. Halabja-massakren ble et arr i kurdisk historie, et mørkt speil for alle tidligere forsøk på å utslette et folk.
Men selv i tragedien lever minnene videre i kunsten. Den kurdiske poeten Sherko Bekas, som så byen bli forvandlet til et dødslandskap, fanget smerten i sin poesi. I et av sine dikt etter massakren skriver han:
«Fra nå av er jeg Halabja; fra nå av er jeg et tårefrø i sorgens granateple.»
Med disse ordene knytter han sorgen til et symbol på fruktbarhet – granateplet, som ellers er livgivende, fylles med tårer. For Bekas ble Halabja ikke bare et sted, men en følelse, en identitet, en sorg som hver mars måned vekkes til live på nytt.
Henrik Wergeland ville kanskje ha forstått denne sorgen. Han kjempet lidenskapelig for de stemmeløse, for de som ble undertrykt av systemene rundt dem. Hans penn var et våpen, akkurat som Bekas poesi – en litteratur som ikke bare skildrer lidelse, men som blir en kamp mot glemselen, en oppfordring til handling.
Men mars er også måneden for Newroz, en feiring av at livet alltid vender tilbake, selv etter de mørkeste nettene. Og her, midt i denne motsetningen, finner vi den sanne betydningen av mars i Kurdistan.
Newroz – ild, frihet og fornyelse
Newroz er ikke bare en vårfest – det er et rituale som går dypere enn historie, dypere enn politikk, dypere enn nasjoner. Ilden som tennes i Kurdistans fjell, har brent i tusenvis av år, lenge før Kurdistan var delt av grenser, lenge før Halabja.
Men om vi virkelig skal forstå hva Newroz betyr, må vi vende blikket mot mytene, der fortid og nåtid møtes i et symbolsk bål. I sentrum av denne fortellingen står en skikkelse som har blitt selve bildet på motstandskraft: Kawa smeden.
Ifølge kurdisk mytologi hersket den onde kong Zahhak, en tyrann som ifølge sagnet hadde to slanger voksende fra skuldrene, og som hver dag måtte mates med blodet fra unge menn. Hans styre kastet folket i mørke og frykt. Men en dag reiste smeden Kawa seg. Han trosset tyrannen, drepte ham med hammeren sin, og tente bål på fjelltoppene for å signalisere frihet. Dette bålet ble opphavet til Newroz-tradisjonen, der ilden fremdeles markerer frigjøring fra undertrykkelse.
Kawas opprør speiler mange frihetskamper gjennom historien – også den Bjørnstjerne Bjørnson skrev om, der han hyller folkets kraft til å reise seg mot urett. Akkurat som Bjørnson brukte litteraturen til å styrke den norske nasjonale identiteten, har Kawa-myten holdt kurdernes frihetsdrøm levende i århundrer.
Newroz er ikke bare en tradisjon – den er beviset på at lyset alltid vender tilbake.
Fra sivilisasjonens vugge til Newroz’ ild
Områdene vi i dag kjenner som Kurdistan var hjemmet til noen av de første høykulturene i verden, hvor mennesker ikke bare skapte samfunn, men også utviklet kosmiske forestillinger om tid, årstider og solens gang. Mitanni-riket (1500–1300 f.Kr.), en mektig hurrittisk sivilisasjon, praktiserte solkult og feiret vårjevndøgn som en hellig tid for fornyelse.
Senere kom Media-riket (678–549 f.Kr.), et kongedømme mange historikere mener var forfedrene til dagens kurdere. Mederne var de første som brukte ilden som et hellig symbol, ikke bare for lys og varme, men som et tegn på renhet, frihet og evighet.
Denne tilknytningen til solen og ilden finnes også i Mithra-kulten, en tro som oppsto i Kurdistans nærområder. Mithra var en urgammel solgud, feiret i vårjevndøgn, akkurat som Newroz. Hans symbolikk – lyset som seirer over mørket, fornyelsen av verden – lever videre i kurdisk kultur og Newroz-ritualene.
Når kurdere i dag samles rundt Newroz-bålet, fortsetter de en tradisjon som har eksistert i tusenvis av år, fra Mitanni til Media, fra Mithra-kulten til Kawas opprør.
Kunst, poesi og folkets hukommelse
Blant de viktigste stemmene i kurdisk litteratur står Cigerxwîn (1903–1984), en poet hvis navn betyr «Det blødende hjertet». Hans poesi, ladet med revolusjonær ånd, ga ord til de stemmene som ellers ville ha blitt tiet i hjel.
Cigerxwîn skrev ikke bare dikt – han ga et språk til undertrykkelsen, en stemme til dem som hadde mistet alt, og et håp til dem som fortsatt kjempet. I et av sine mest kjente dikt erklærer han:
«Den dagen tyrannen falt, kalte vi Newroz – den nye dagen.»
Arne Garborg forsto også viktigheten av språk og identitet. Han kjempet for nynorsk, for et språk som var nært folket, et språk som ikke skulle bli utslettet av dominansen fra andre makter. Hans kamp for å bevare et språk kan sammenlignes med kurdernes kamp for å bevare sitt eget – en kamp hvor ord ikke bare er ord, men selve sjelen til en nasjon.
Men Cigerxwîn var ikke alene om å bruke poesien som et verktøy for motstand og identitet. Også Abdulla Goran (1904–1962), en pioner innen moderne kurdisk poesi, skrev om Kurdistans natur – om fjellene, elvene og vårens skjønnhet. Han ble født i Halabja, og selv om han døde før massakren, har hans poesi blitt stående som en forløper til de sorgfulle diktene skrevet etter 1988.
I hans dikt «Våren i mitt land», skrevet lenge før Halabja-massakren, kan man lese en forutanelse om tragedien som skulle komme:
Våren i mitt land er ikke bare blomster,
den er fjellene som synger i vinden,
den er elvene som renner som lengsler,
den er solen som kysser hver kløft og hver stein.
Men våren i mitt land er også sorg,
for fjellene har sett mer enn de kan bære,
elvene har drukket tårer, ikke bare regn,
og vinden bærer med seg stemmene fra de falne.
I dag leses linjene om fjellenes byrde, elvenes tårer og vinden som bærer stemmene fra de falne med en smertefull gjenklang – som om Goran ubevisst skrev et dikt til Halabja før den tause skriket fant sted. Hans poetiske landskap ble et speil for folkets skjebne, og i årene etter 1988 ble hans dikt lest med en ny, dypere sorg.
Henrik Wergeland brukte poesien som en kamparena – ikke bare for å skildre frihet, men for å kreve den. Hans engasjement for de undertrykte, for retten til å ha en stemme, finner en parallell i hvordan kurdisk litteratur har fungert som en kulturell motstandskraft. Hans ord, på samme måte som Cigerxwîns og Gorans, var et våpen mot glemselen, en oppfordring til folkets oppvåkning.
Goran og Cigerxwîn representerer to sider av den kurdiske poesien: den revolusjonære stemmen som krever frihet, og den melankolske stemmen som bærer sorgen. Begge lever videre i Kurdistans litterære arv, og begge finner sin naturlige plass i mars måned – en tid for både tap og gjenfødelse.
Frihetens ild – et løfte i mars
I Norge feirer vi også overgangen fra mørket til lyset. Våre gamle sankthansbål, vårens bunadskledde prosesjoner og nasjonalromantikkens naturskildringer har alle en gjenklang i Newroz – en feiring som, akkurat som våre egne tradisjoner, bærer en fortelling om hvem vi er.
Bjørnstjerne Bjørnson så folket som historiens drivkraft, og hans ord om frihet og rettferdighet kunne like gjerne vært sunget rundt Newroz-bålene som i norske nasjonalsanger. Arne Garborg, som viet sitt liv til å løfte folkets språk og historie, ville kanskje sett sin egen kamp speilet i kurdernes evige streben etter å bevare sin identitet.
Mars i Kurdistan er en måned der fortiden aldri er langt unna. Minnet om Halabja brenner i diktene, i maleriene, i musikken – en evig påminnelse om hva som har vært. Men samtidig brenner Newroz-flammen, en ild som har lyst opp fjellene i Kurdistan i tusenvis av år.
Denne flammen bærer et løfte: At ingen vinter varer evig, at ingen undertrykkelse er total, at ingen folk kan utslettes så lenge deres sanger synges og deres poesi leses. Akkurat som Wergeland en gang skrev om folkets rett til frihet, lyser Newroz opp en vei videre – en vei der undertrykkelse aldri kan slukke et folks kultur, så lenge deres historier blir fortalt.
Når mars kommer, vet kurderne at lyset alltid vender tilbake. Halabjas skygger kaster mørke over måneden, men Newroz-flammer lyser opp fremtiden.
Og så lenge faklene løftes mot himmelen, vil Kurdistans stemme aldri stilne.
