Et av Ayn Rands hovedverk, Kildens utspring (1943), er viet til temaet arkitektur. Helten i historien er Howard Roark, modernisten som underkjenner Parthenons storhet fordi rillene i søylene ikke har annen funksjon enn pynt.
Men beskriver egentlig Kildens Utspring et objektivt arkitektursyn? Ayn Rand argumenterte for at den empiriske forståelsen av virkeligheten er overordnet alt annet. Hun grunnla nettopp objektivismen, en filosofisk retning som best forklares gjennom hennes egne ord:
«Min filosofi er i all hovedsak idèen om mennesket som et helteaktig vesen, med lykken som hans moralske mål i livet, med produktive prestasjoner som hans edleste handling, og fornuften som hans eneste kompass.» — Ayn Rand, vedlegg til De som beveger verden [forfatterens oversettelse].
Ifølge objektivismen må man forholde seg til objektive prinsipper for å oppnå et lykkelig liv. Dette er et viktig punkt og danner grunnlaget for min konklusjon om at det finnes uoverensstemmelser i Rands filosofi.
Hennes syn på arkitektur stemmer nemlig lite overens med hennes øvrige estetikk, som verdsetter det klassiske. Rachmaninoff var for Rand den uovertrufne i musikken, i litteraturen sverget hun til Victor Hugo. Hun beundret og lot seg inspirere av Aristoteles’ Poetikk og hyllet den eksalterte holdningen i de greske figurene.
Tragisk er det derfor at Aristoteles’ gjenlevende manuskripter ikke inneholder en innføring i arkitektur. Jeg kaller det en tragedie med henseende på hans innflytelse på Rand og andre, samt fordi han ganske sikkert hadde flagget for de klassiske byggeteknikkers overlegenhet.
Rands modernistiske skygge
I Det romantiske manifestet (1969) skiller Rand arkitektur fra maleri, musikk, litteratur og skulptur. Hun skriver at «arkitektur står i en særstilling fordi det kombinerer kunst med et utilitaristisk mål og gjenskaper ikke virkeligheten, men legger et fundament for menneskets beboelse eller bruk som gir uttrykk for menneskets verdier.» [forfatterens oversettelse]
Dette er et pussig utsagn og man kan jo spørre seg hvordan man skal gå til verks for å bygge et hus som ikke gjenskaper virkeligheten og som samtidig gir uttrykk for ens verdier. Rand predikerte at hensikten med menneskets moral er hans egen lykke. Det er naturlig å konkludere at et menneske er lykkeligere i en bygning som minner ham om naturen, enn i en bygning som støter ham bort fra den
For å illustrere problemet: Ayn Rands yndlingsarkitekt var Frank Lloyd Wright (virkelighetens Howard Roark). Han sverget til noe han kalte «organisk arkitektur» som var ment å skulle harmonere med menneskeheten og dens omgivelser.
Dette er vakre ord, men et raskt øyekast på Wrights bygninger viser at ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Bygningene han tegnet er funksjonalistiske, med harde, rette linjer som skjærer gjennom omgivelsene som kvasse knivstikk. Slik beskriver også Rand arkitekturen til romanheltens læremester Henry Cameron:
«[Dana-bygningen] hadde harde enkle linjer som røpet og understreket harmonien i det skjulte stålskjelettet, som kroppen røper benbygningens fullkommenhet. Den hadde ingen annen pryd å by på. Den viste bare den omhyggeligste nøyaktighet i hver skarp vinkel, i beregningen av flatene, i de lange rader av vinduer som gikk som et belte av is fra tak til fortau.»
— Del I, kapittel III fra Kildens Utspring (1943), Ayn Rand.
Naturen er sirkulær
Som et moteksempel utviser ikke Kallikrates og Iktinos’ Parthenon én eneste rett linje i konstruksjonen. Det gjør heller ikke planeten vi lever på. I stedet for å bekjempe naturen, slik modernistene gjør, lar klassisistene seg henføre av den og bli dens mester. Renessansens byutviklere forstod dette. På midten av 1400-tallet gjorde pave Pius II sin fødeby Corsignano om til den fullkomne renessanse-by og tilegnet den navnet Pienza.
Det fascinerende med Pienza er at veiene og bygningene er bevisst konstruert med helninger og skjevheter for å gi den virkning at gatene er større enn det de faktisk er. Det moderne mennesket latterliggjør gjerne disse skakke og rare landsbyene. Likevel flokker de seg til dem og føler seg hjemme blant skrå, ujevne former. Dette er fordi naturen ikke er lineær, men sirkulær.
Noen proporsjoner appellerer mer til mennesket enn andre. Dette er det mulig å finne ut av ved bruk av objektive metoder. En slik fremgangsmåte bygger på det man kan kalle et objektivt syn på arkitektur.
Se så på følgende sitat fra Kildens Utspring:
«En bygning skaper sin egen skjønnhet, og dens pryd beror på reglene for dens prinsipp og dens struktur, hadde Cameron sagt. — Et byggverk trenger ingen skjønnhet, ingen pryd, intet prinsipp, sa de nye arkitekter. Det var trygt å si det. Cameron og noen få andre hadde banet veien og brolagt den med sine liv. Andre menn — i langt større antall — menn som hadde følt seg trygge når de kopierte Parthenon, så faren og fant en ny vei til sikkerhet: De vandret Camerons vei, og lot den føre dem til et nytt Parthenon, et lettere Parthenon, som formet seg som en pakkasse av glass og betong.» — Del III, kapittel VI, Kildens Utspring (1943), Ayn Rand
Idéen om at en bygning «skaper sin egen skjønnhet» er subjektiv og mystisk. Selv om naturen er i evig forandring, forblir dens prinsipper de samme. Harmonisk arkitektur er ikke noe flytende og relativt — det beror i alle fall ikke på byggets personlige form eller uttrykk. Ayn Rand ville aldrig ha sagt om en hellenistisk figur at den «skaper sin egen skjønnhet» eller at et litterært verk ikke er avhengig av et tema. Det Rand gjør er å lave et unntak for arkitektur, og som de fleste vet, er unntak kjennetegnet på inkonsekvens.
Brøt Ayn Rand sin gylne regel?
Rands syn på arkitektur skiller seg så radikalt ut fra hennes grunnleggende filosofiske prinsipper, at man må anta at noe gikk galt et eller annet sted på et tidlig stadium i livet.
Den kanadiske filosofen Stefan Molyneux knytter ofte store tenkeres meninger til deres barndom. Hans presentasjon om Ayn Rands liv og filosofi inkluderer et interessant eksempel: I 1917 ble apoteket til Rands far konfiskert og han nektet derfor å samarbeide med kommunistene. Situasjonen var håpløs, men tenåringsdatteren beundret hans standhaftighet og tiår senere skrev hun en bok med arbeidstittelen Streiken. Romanen ble publisert i 1959 under tittelen De som beveger verden og har i nyere tid blitt den mest leste boken i USA efter bibelen.
«Så mye av det vi gjør i livet er forbundet med trangen til å lindre smerten som våre foreldre opplevde i fortiden», sier Molyneux og understreker at vi ønsker å skrive om våre foreldres historie slik at de ender opp som vinnere. Dette kan forklare Rands forakt for kollektivisme, men hva med hennes forakt for klassisk arkitektur?
Da den unge jødinnen Alisa Rosenbaum (Ayn Rand) flyttet til USA i 1926, forlot hun et antisemittisk kommunistregime som hadde ødelagt forholdene for hennes familie. Russland og Europa var vaklende sivilisasjoner, men de representerte også en lang tradisjon med rikt utsmykkede, klassiske bygninger. Lille Alisa vokste selv opp i det skjønne St. Petersburg. Hvilken usigelig glede må det ikke ha vært for henne da hun nådde frem til havnen i New York. De fries land, de modiges hjem, skyskrapernes byer.
Undertiden bygget man fortsatt klassiske skyskrapere, men overdådige, overdimensjonerte kirker, som Woolworth-bygningen på Broadway, var blitt passé. Interessant å bemerke seg i denne sammenheng er at den ornamenteringsfattige stilarten Art Deco ble introdusert til New York City for første gang, nettopp i 1926. «Form følger funksjon», erklærte skaperen av den moderne skyskraper, den amerikanske arkitekten Louis Sullivan (virkelighetens Henry Cameron). Han døde to år før Ayn Rand kom til USA. Sullivans mest fremtredende elev var Frank Lloyd Wright. I eftertid har Rand selv beskrevet at hun gråt av lykke da hun fikk se de veldige reisverkene som raget over Manhattan.
Jeg mener at det er grunnlag for en teori om at Rand brøt sin gylne regel om å skille fornuft fra følelser. Det er ikke usannsynlig å tenke at hun koblet sitt arkitektursyn til sine følelser om Sovjetunionen og møtet med den frigjørende Nye verdens funksjonalistiske levemåte.
I et avsnitt i De som beveger verden kjører heltinnen Dagny Taggart sammen med Henry Rearden langs en tom motorvei i Wisconsin. Hun forteller ham at menneskene hun hater mest av alle er de som klager over alle reklameskiltene langs veien som forstyrrer utsikten.
Det hun kanskje glemmer er at disse menneskene ikke misliker reklameskilt som sådan, men at de misliker ting som ikke harmonerer med sine omgivelser.
Hvis mennesket ikke kan skape harmoniske byer og veier, ender man opp i en tilstand hvor det handler om å overleve i stedet for å leve. Ornamenteringer er ikke meningsløse, ubrukelige detaljer, slik Ayn Rand hevdet. Ornamentering er resultatet av menneskets generøse overflod. Det forsterker kontakten med naturen og opphøyer tilværelsen.
Man kan være enig eller uenig i Rands arkitektursyn, men det er vanskelig å motsi at det oppstår et praktisk problem i hennes estetiske teori. Man kan ikke plassere den barokke skulpturgruppen Laocoön i et hus designet av Howard Roark. En en slik blanding harmonerer rett og slett ikke.
[En tidligere engelsk versjon av artikkelen er blitt publisert på www.worldwidekitsch.com]
