Imitasjon av de gamle mestere som medisin mot barbarisme — Marjan Bakhtiarikish deler sitt syn på maleriet og hennes prisvinnende portrett

Publisert 30. november 2020 av

Barbarisme er selve symbolet på kaos og ødeleggelse, med sivilisasjonens kollaps som ytterste konsekvens. Med tanke på at høydepunktet i den vestlige sivilisasjonen kom hånd i hånd med de klassiske håndverkstradisjoners tilbakekomst, er det rimelig å hevde at situasjonen for maleriet og skulpturen også indikerer mørkere perioden i historien — som verden helt sikkert skal få et gjensyn med om vi ikke følger med. Men det viktigste er ikke å forklare hvorfor en kultur slukner, men hvordan noen ytterst få hever fakkelen og leder menneskene tilbake til klarhet. Så hva er medisinen mot barbarisme? Det er definitivt ikke de mange talentfulle malerne som for tiden ødelegger sine bilder i et forvirret forsøk på å tilfredsstille kunstelitens krav om originalitet. De banker og banker desperat på modernismens jernport, bare for å ende sine usynlige karrierer i spagat mellom 1800-tallets akademiske maleri og den konvensjonelle konseptualismen. 

Evner man derimot å se viktigheten til en kultur, går man til dets røtter. En nulevende malerinne med dette tankesettet er Marjan Bakhtiarikish. Hennes blikk er vendt mot malere og malerier fra en henfaren tid — vel forbi forfallet i det 19. århundret — til de gamle mestere i renessansen og antikken. Kanskje er det nettopp derfor at hennes rembrandtske bilde, «Filosofen», mottok juryens hovedpris i årets World Wide Kitsch-konkurranse. Maleriet hennes var én blant mer enn femti verdige finalister.

Er vi heldige, og hvis «pandemien» bøyer av, blir hun snart å se på samtaleprogrammet The Cave of Apelles.

Vinnermaleriet «Filosofen» av Marjan Bakhtiarikish.

Marjan Bakhtiarikish, gratulerer med seier i konkurransen. Deres umiddelbare reaksjon?

– Jeg er dypt beæret for tildelingen og oppmerksomheten. Det betyr enormt mye for meg å bli sett av kolleger, hvis arbeid jeg beundrer og har tatt lærdom av.

Maleriet «Filosofen» — hva handler det om?

– Bildet sprang ut av en intens opplevelse jeg hadde da jeg stod foran en av Rembrandts tronier for aller første gang: «Byste av en mann i oriental drakt». Det var for tre år siden på en utstilling i Sydney om Den nederlandske gullalderen. Maleriet var simpelthen henrivende. Gjennom en forførende chiaroscuro-effekt, gav det virkningen av opphøyd virkelighet. Teksturen, det subtile i tegningen, den mesterlige teknikken — alt dette gav en fortryllende følelse av menneskelig tilstedeværelse.

I «Filosofen» har jeg forsøkt å fremkalle de samme følelsene som Rembrandts bilde utstråler. Som motiv, valgte jeg å fremstille en oldtidsfilosof med pathos og verdighet.
Det kjentes derfor riktig å plassere figuren i en chiaroscuro-belysning. Det dramatiske lyset kan muligens symbolisere fornuftens lys, samtidig som det overhengende mørket forteller om tvil og livstretthet.

Kort fortalt, hva streber De efter i Deres arbeid?

– Jeg forsøker å fremkalle de samme reaksjonene — både emosjonelt og intellektuelt — som jeg og mange publikummere opplever foran mesterverkene fra de klassiske periodene i historien.

Marjan Bakhtiarikish i Accademia i Venedig. Foto: Privat.

Mer enn en naturalistisk gjengivelse

I en kort periode var Marjan Bakhtiarikish elev av Charles H. Cecil i Firenze, hvor hun også satt timesvis i museene og lavet skisser efter skulptur og maleri fra renessansen. Under studiet, forstod hun at de gamle mestere kombinerte realisme med fantasi og erindringer.

– Som følge av deres stadige referanser til skjønnhetssansen og den idealiserte menneskekroppen i antikkens kanon, gav det maleriene deres alltid noe utover det bokstavelige og naturalistiske, sier hun og legger til at hun holder tritt ved å arbeide fra kopier av antikke byster — efter Rubens’ anbefalinger.

Et gryende henfall til barbarismen

Marjan Bakhtiarikish forteller at hun senere leste Joshua Reynolds’ forelesninger, som bekreftet viktigheten av hennes studier – og emulering av de gamle mesteres arbeider.

– Reynolds understreket viktigheten av å kopiere verkene til de gamle mestere — og så mange av dem som mulig. Men ikke bare det; han mente også at man må gå tilbake til «kildens utspring», med hensyn til «den pure antikkens monumenter». Reynolds’ profeti var at «når studier av antikken opphører, skal vi atter en gang henfalle til barbarisme».

Er tilbakefallet som Reynolds nevner, noe du ser tegn til i dag?

– Det kan virke som at fortidens tradisjoner blir sett ned på og avfeid som et gufs fra fortiden med manglende relevans for dagens samfunn. I det brede lag av kulturen — og på samtidskunstens scene — er holdningen generelt at den klassiske fortiden kun er brukbar som emne til ironi og nedvurdering. Så fort man gir slipp på og ødelegger røttene til vestens 2500-år-gamle kulturarv, da tror jeg vi befinner oss i tidsalderen for «kunstnerisk» barbarisme, hvor hva som helst blir godtatt, bare det er «nytt», «originalt», og «konfronterende». Jeg har sett hvordan verdier er gått tapt på operascener i flere vestlige land — hvordan den edle, intellektuelle og følelsesladde musikken til de klassiske komponistene blir tråkket på og gjort narr av. For meg er det således oppløftende å ha blitt kjent med Kitsch-bevegelsen og Odd Nerdrum, som forsøker å opprettholde og emulere det klassiske maleriets verdier.

Kulltegning efter Rembrandt av

«For renessanseaktig»

Under #kitschified-kampanjen i februar, delte Marjan Bakhtiarikish sin historie om hvordan hennes professorer hadde kritisert henne for å være «for renessanseaktig» og rådet henne i stedet til å «uttrykke seg selv».

– Da jeg med tiden har lært mer om Kitsch-bevegelsen, har jeg innsett at jeg har mye til felles med den. For eksempel at de vektlegger imitasjon i stedet for «kunstnerisk originalitet» som et middel til virkelig kreativitet, sier hun.

På lik linje med kitschens filosofi, er ikke Bakhtiarikish skamfull, men stolt over å kunne stå på skuldrene til kjemper fra fortiden. Hun nyder alt klassisk, og sier at hun i hovedsak er tiltrukket av heroiske og monumentale fremstillinger av mennesket. Blant diktere nevner hun Milton, Shakespeare, Keats og Shelley. I musikken: Wagner, Bruckner og Richard Strauss. I maleriet: Guercino, Rembrandt, og Watts.

– Blant nulevende malere beundrer jeg Charles H. Cecil. I tillegg til hans strenge og innsiktsfulle lære om å male fra virkeligheten, var det inspirerende å se dedikasjonen han hadde til sitt hovedverk («Deposisjonen»), som han har arbeidet på i mer enn tyve år.

I senere år har jeg blitt kjent med – og gjort inngående studier av – Odd Nerdrums malerier. Det er sjeldent å se malerier fra vår tid som er historiefortellende i stor skala. Bildene hans har hatt stor betydning for hvordan jeg har utviklet min egen tilnærming til det fortellende maleriet.

Noen ville sagt at «min egen tilnærming til det fortellende maleriet» er din «kunstneriske selvutfoldelse»?

Det er et godt spørsmål, og går til kjernen av saken. Å finne min egen tilnærming til det fortellende maleriet i klassiske termer, er det motsatte av «kunstnerisk selvutfoldelse», efter vår tids forståelse. Mitt mål som klassisk maler har aldrig vært å bli «original». I dagens situasjonen, er det spesielt vanskelig for en klassisk maler å forløse sine egne begrensninger (både håndverksmessig og intellektuelt) i forsøket på å utforme et mesterverk. At man finner frem til sin egen tilnærming betyr simpelthen at man evner å se de kvaliteter — som man selv mangler, men som er til stede i de gamle mesteres bilder.

«Håp» av Marjan Bakhtiarikish.

En kritisk situasjon for den klassiske tradisjonen

Ifølge Bakhtiarikish befinner det klassisk figurative maleriet seg i en kritisk situasjon i hjemlandet Australia. Men det er ikke nødvendigvis forårsaket av kunsteliten.

Selv om det har vært en vekkelse her for realismen, gjelder dette hovedsakelig fotorealisme og idéen om at «alle kan være kunstnere». Utover dette, finnes det likevel enkelte som fortsetter å arbeide efter den klassiske tradisjonens prinsipper, situasjonen i samtiden til tross.

Hvordan kan vi, og hovedsakelig malere, forsvare oss mot en ny mørketid?

– For å oppnå et gjensyn med «kildens utspring», som var tilfellet i renessansen, må vi foreta oss noen helt konkrete ting. Med det mener jeg at man må utvikle en selvkritisk og ydmyk holdning, i respekt til de gamle mestere. Hvis det ikke var under Michelangelos verdighet å tre inn i Brancacci-kapellet for å studere Masaccio, burde det heller ikke være et problem for oss å gjøre det samme. Det finnes et lignende eksempel med Joshua Reynolds, som på sine eldre dager hadde ydmykhet nok til å erkjenne at han skulle ha studert Michelangelo grundigere.

Men å forbedre det tekniske aspektet ved maleriet er ikke nok; hodet på maleren må utvikle en sans for det klassiske, gjennom fordypelse i det beste som er blitt skapt innen musikk, opera, litteratur, og arkitektur. Som Leonardo gav råd om i sine notatbøker; hvis maleren hverken har «eleganse» eller «skjønnhet» i seg, bør han finne frem til det beste som naturen og tidligere mestere har å by på, for å skjerpe hjernen. Og helt til slutt: Dette er en altfor stor oppgave for ett eneste menneske — derfor er det viktig å få støtte fra likesinnede malere og skape et fellesskap med formål om å konkurrere, gi hverandre kritikk, og hjelpe hverandre i gjensidighet. Gjennom et slikt fellesskap har malerne muligheten til å oppdra publikum på ny, og vekke til live de arketypiske og tidløse verdiene gjennom historiefortellende bilder.


World Wide Kitsch-konkurransen arrangeres hvert år i november. Abonnér på Kitschens Nyhetsbrev for å motta informasjon om fremtidige konkurranser.

Det finnes to typer mennesker: de som lever for å
Kapittel 5: Familiedrama på julemarkedet På sengekanten satt Esben, atter
Nattens presidentvalg i USA er et valg over hvilken arkitektonisk