Den anerkjente franske filosofihistorikeren Rémi Brague er aktuell med en norsk utgave av boken Eksentrisk kultur – En teori om Vestens sivilisasjon (Solum bokvennen 2023). I boken forsøker han å svare på hva som er det særegne ved europeisk kultur. Nærmest som et motsvar til nåtidens mange påstander om en rådende «eurosentrisme» i både kultur og samfunn, presenterer han en teori om at det som kjennetegner europeisk kultur er at den er eksentrisk. Det vil si at den regner sin egen kultur som sekundær, for dens forbilder er Athen og Jerusalem, og således har en ualminnelig åpenhet for å lære av andre kulturer.
Spørsmålet om hva som karakteriserer den sivilisasjonen man bor i er viktig å stille – for å kjenne seg selv og dem man omgir seg med. Sivilisasjonen har vært så heldig å få en prat med professor Brague i anledning den norske bokutgivelsen.
Aldri hvile på sine laurbær
– Hva vil du definere som de viktigste styrkene, så vel som de viktigste svakhetene, til den eksentriske kulturen som vi bør være klar over?
– Hovedstyrken til det jeg kaller den «eksentriske» karakteren til vestlig kultur er at den tvang de generasjonene som bygde den til å jobbe, til ikke å være tilfreds med sine prestasjoner, eller med prestasjonene til sine forgjengere. Tvert imot følte de at fortidens kultur var overlegen og strebet etter å etterligne den.
Jeg er ikke sikker på om denne modellen har reelle svakheter, for selve svakheten til den europeiske middelalderkulturen i forhold til den klassiske verden endte opp med å bli fruktbar. Paradoksalt nok er det som er farlig snarere styrken som fremmer en følelse av trygghet og fordrer latskap. Når det gjelder vår nåværende knipe, kan det være slik at våre eliter i Europa innbiller seg at de ikke har noe som helst å lære, bortsett fra de tekniske triksene de trenger for å styre økonomien og opinionen.
Unntaket snarere enn regelen
– «Eurosentrisme» har vært et ganske populært begrep siden 1970, ofte brukt for å kritisere vestlige fortellinger om fremskritt eller bagatellisering av ikke-vestlige bidrag. Du argumenterer for at «eurosentrisme» beskriver det motsatte av sannheten. Kan du utdype hva du mener?
– Jeg har utdypet dette ordet i et spesielt kapittel som jeg la til etter tredje utgave, og som kun er tilgjengelig i enkelte nyere oversettelser, og spesielt i den norske. Etter min mening er det bare en feilbetegnelse. Absolutt, europeere ser på andre kulturer fra sitt eget ståsted. Og hvordan kunne de gjøre noe annet? Hver kultur gjør det, og til og med hvert levende vesen. Våre sanser er åpne for mulige gjenstander kun for vår egen handling. Europa er intet unntak i den universelle «selvsentrismen» hvis jeg får lov til å lansere dette stygge ordet. Nå har det seg slik at hver kultur ikke reagerer likt i møte med dette faktum. Noen flotter seg med at de er i sentrum av det hele. Det klassiske Kina kalte seg selv «Midtens rike» og forestilte seg seg selv som en sirkel, den perfekte formen, innskrevet i en firkant hvis fire hjørner var tilholdssted til «barbarer» av alle slag.
Å koble «eurosentrisme» til det europeiske som en øvelse i økenavn, er høyst urettferdig. Det som får Europa til å skille seg ut, det som gjør det til unntaket snarere enn til regelen, er at de europeiske intellektuelle elitene ble interessert i andre kulturer og til og med våget seg på et uventet og paradoksalt tankeeksperiment: å prøve å se seg selv gjennom andre menneskers øyne. Denne fremgangsmåten ble berømt med Montesquieus Persiske brev (1721), og kanskje allerede med Montaignes essay Om kannibaler (1580). Men det fantes tidligere, og til og med før Columbus oppdaget «villmennene» i Karibien, for eksempel i verket av Honoré Bouvet (d. 1410) som jeg siterer, for ikke å snakke om dialogen mellom en filosof, en jøde og en kristen av Pierre Abelard (d. 1142), selv en kristen, men forfatter av et verk der den jødiske karakteren klager over at hans folk blir jaget av kristne.
Renessansen: Forsøket på å gjenopplive en kultur som aldri hadde vært ens egen
– Du argumenterer for at renessanse er et europeisk fenomen, og setter dette opp mot for eksempel den «permanente klassisismen» i gresk kultur. Begge kulturene tar opp verdier eller verk fra fortiden, men på ulike måter. Kan du forklare forskjellen mellom de to?
– Gresk kultur er ikke det eneste eksempelet på en «normal» kultur, det vil si å ha et normalt forhold til ens fortid. Kina er et utmerket eksempel på samme holdning. Tjenestemenn ble rekruttert på grunn av deres kunnskap om kinesisk klassisk litteratur. Og faktisk har hver kultur et slikt forhold til sin arv. Europa er unntaket snarere enn regelen, selv om det regjerte resten av verden for – vel, faktisk bare for en relativt kort periode: litt mer enn ett århundre, nemlig det nittende.
De europeiske utdannede følte at det som var verdt å studere, etterligne, etc. måtte de låne fra utenfor Europa. Hellas trengte ikke å «hellenisere» seg, for det var allerede gresk fra topp til tå. Da deler av den greske intellektuelle og åndelige arven ble neglisjert, måtte folk i Konstantinopel gjenopplive den, noe som skjedde i den bysantinske kulturens historie, blant annet den såkalte «makedonske renessansen» (9.-11. århundre). Jeg foretrekker å kalle dette en «vekkelse» i stedet for en «renessanse», for å spare dette siste ordet for det som skjedde i Europa – det unike og overraskende faktum at en kultur forsøkte å gjenopplive, ikke sin egen strålende fortid, men en fortid som aldri hadde vært sin egen. Vekkelser finner sted i historien til enhver menneskelig dimensjon: land, politiske systemer, kunst, religioner. En renessanse er tvert imot et utelukkende vestlig fenomen.
Ringvirkninger
– Klassiske studier og forståelsen av vår egen vestlige sivilisasjon er dalende. Hva kan konsekvensene av dette bli?
– Disse konsekvensene kunne neppe vurderes nå. Da Aristoteles kom inn i det latinske Vesten takket være oversettelser fra arabisk i Toledo, og direkte fra det originale greske i Italia, krevde mottakelsen, enten den var positiv eller kritisk, ett århundre. Senere begynte italienerne å lære det greske språket, i Firenze sammen med Manuel Chrysoloras (d. 1415) før Konstantinopel ble overtatt av tyrkerne. Bevegelsen økte og generaliserte seg til alle europeiske nasjoner etter at en sverm av lærde søkte tilflukt i Italia. Dette førte til en slags flodbølge av hellenisme gjennom alle europeiske land. Konsekvensene av at gresk lærdom strømmet gjennom vestlige samfunn varte i århundrer. På samme måte, men omvendt, begynte studiet av klassiske språk å miste sin nøkkelposisjon i læreplanen for videregående skole på begynnelsen av sekstitallet og har fortsatt å stupe siden. Det er for tidlig for oss å vurdere alle konsekvensene. Jeg frykter at de vil være ødeleggende i det lange løp.
I mitt eget land er tilstanden slik at utdanningssystemet vårt, spesielt på videregående skoler, synker som en sten. Om dette har noe å gjøre med at vi har forkastet klassiske studier – hva er årsak, hva er konsekvens? – er et problematisk spørsmål.
Uansett har du rett i å slå sammen spørsmålet om nedgangen til klassiske studier og nedgangen i forståelsen av vår vestlige sivilisasjon. Sistnevnte kan være hovedkonsekvensen av førstnevnte. I den grad vi glemmer et nøkkelelement, kanskje til og med nøkkelelementet i vår intellektuelle historie, glemmer vi oss selv.
La meg legge til: Parallelt med denne forsvinningen er den andre hovedpilaren i europeisk kultur truet: Bibelen. Både «Athen» og «Jerusalem» feies bort fra vårt sinn. Vi seiler til ukjente strender uten kompass, og vi vet ikke engang hvem vi er.
Tabuet knyttet til naturretten
– Den norske dramatikeren, historikeren og filosofen Ludvig Holberg (1684-1754) anså naturretten som grunnlaget for sine rettsfilosofiske arbeider. Arbeidene hans inspirerte folks kamp for individuell frihet, så vel som for norsk uavhengighet. Hvorfor tror du forestillingen om naturrett er ganske kontroversiell i moderne tid?
Naturretten er på en eller annen måte tabu i dagens vestlige kultur. Rettspositivismen har skjøvet den tilbake til søppelkassen av foreldede ideer. Likevel ble våre fedre tvunget til å slippe den ut da dommerne i Nürnberg forsøkte å motarbeide argumentet til de nazistiske storfiskene de stilte for retten. De som var på kaien hevdet å ikke ha gjort noe annet enn å adlyde den legitime regjeringen i landet deres, slik at de angivelig ble stilt for retten rett og slett fordi landet deres ble beseiret på slagmarken. «Du burde ha vært ulydig ved å lytte til din samvittighets røst», osv. var de alliertes replikk. Nazistene ble hengt, men rett etter deres henrettelse ble naturretten forsiktig bedt om å gå tilbake til kennelen.
Flere årsaker kan forklare den kontroversielle karakteren (for å si det mildt) til denne forestillingen. Den viktigste kan være et skifte i betydningen av adjektivet «naturlig». For de eldgamle filosofene som laget uttrykket, så vel som for middelalderens teologer og juridiske forskere som utdypet det videre, betød «natur» det settet av egenskaper som utgjør hva et vesen i hovedsak er. De er oppsummert i en definisjon. Når det gjelder mennesker, var deres «natur» deres status som levende vesener utstyrt med fornuft. Siden fornuft bare kan eksistere i levende vesener, og ikke i steiner eller vann, er det som virkelig definerer mennesker, det som utgjør deres «natur», fornuften. Derfor innebar naturrett både dyrelivets biologiske nødvendigheter (mat, husly, parring, etc.) og fornuftens krav, hvor vekten ble lagt på sistnevnte. På denne måten ble «naturrett» forstått som først og fremst «rasjonell rett».
Videre ble vesener oppfattet som å være teleologisk orientert mot deres perfeksjon, og fornuften ble forstått som det som gjør oss i stand til å lete etter vårt virkelige gode og finne midlene som fører til det. Den «naturlige» tilstanden til et vesen var dets perfekte tilstand, dets blomstring.
I den tidlige moderne perioden, delvis på grunn av gjenopplivingen av epikureisk naturfilosofi, ble dette synet reversert. «Natur» ble forstått som tingenes rå tilstand, tilstanden de er i når de er overlatt til seg selv, Hamlets «ulukte hage». Ut ifra en slik forståelse ble «naturrett» forvekslet med «jungelloven» der de store fiskene spiser de små osv. Videre ble «natur» forstått som det naturvitenskapen forteller oss om virkeligheten, dvs. bare faktum, blottet for noen verdi. «Naturlovene» endte opp med å utforme regelmessighetene til fenomener, i den grad de kan uttrykkes i matematisk språk. «Bør» kunne umulig avledes fra «er»; dette «er» hadde dessuten det ubehagelige aspektet av kampen for livet og overlevelsen til de såkalte «mest tilpasningsdyktige», det vil si de sterkeste, ikke den beste – Darwin var fast bestemt på dette punktet.
Nå er det dessuten vanlig å oppfatte enhver referanse til et eksternt arkimedisk punkt som å bety en aksept dette referansepunktets «dominans» – nåtidens negative hellige ku, vår yndlingserkerival.
Noen svar kan være bedre enn andre
– Hvorfor er sivilisasjoner verdt å fremme?
– Jeg ville ikke brukt flertallsformen. Det som er bra og verdt å fremme er sivilisasjonen, i motsetning til barbariet. Hver kultur har et bestemt sett med svar på hovedspørsmålene menneskeheten stiller: Hvordan skal vi oppføre oss i samspill mellom kjønnene, overfor det som er over oss (religion), under oss (dyr), rundt oss (naturen), osv. Hver kultur har en tendens til å sivilisere innbyggerne i dets rike ved å foreslå måter å løse gåten om den menneskelige tilstanden på. Svarene bygger et stort spekter av muligheter.
Vi har lov til å tenke, i tennene til kulturrelativismen, som er spesielt utbredt i vår tid, at noen sett med svar er bedre enn andre, for eksempel fordi de potensielt er mer universelle, eller i det minste mindre sneversynt, eller fordi de har lengre levetid og motstår hardere angrep fra teknisk rasjonalisering osv. — med andre ord fordi de strekker seg bredere ut i rom og tid. Eller fordi de legger mindre press på den menneskelige stamina (åket til det spartanske systemet, for eksempel, var for tungt).
En menneskehet verdt å bevare?
– Du har tidligere påpekt at et grunnleggende problem med moderniteten er at vi ikke lenger anser menneskeheten som verdifull i seg selv. For ikke lenge siden opplevde vi en global nedstenging av samfunnet som var ment å skulle «beskytte menneskeheten» mot en pandemi. Noen vil hevde at dette viser at nåtidens verden verdsetter menneskeheten i stor grad.
– Det er en grunnleggende forskjell mellom to måter vi kan ta vare på menneskeheten på. På den ene siden er det omsorgen for mennesker som er der i dag, og på den andre siden omsorgen for menneskeheten som et sammenhengende hele som strekker seg fra tidligere generasjoner til vårt avkom. Når vi påstår at vi beskytter menneskeheten, for eksempel gjennom en nedstenging som er ment å avverge et virus, er det vi i realiteten beskytter… oss selv og våre barn.
Det vi setter pris på er ikke menneskeheten i sin helhet, men vår menneskelighet. Det er ikke rart at vi skulle forsøke å unnslippe en sykdom. Det virkelige spørsmålet er om vi ønsker at det menneskelige eventyret skal fortsette som en helhet, og spesielt når vi ikke lenger finnes. Vil vi at arten skal overleve oss? Et slikt spørsmål er langt fra fåfengt, da vi hører noen stemmer som hevder at det ville være bedre for menneskeheten å bare forsvinne. Men, bedre for hvem, egentlig? Vel, for «planeten», som forresten ikke ville brydd seg døyten.
