Missa Solemnis – Et mesterverk eller en kjedelig messe?

Skrevet av | 6. mars 2023

Spørsmålet må besvares.  200 år etter urfremørelsen settes Beethovens storverk Missa Solemnis opp i Oslo førstkommende fredag – og det er ingen hverdagskost. Dette er verket Ludwig selv omtalte som sitt hovedverk og det samme som pryder manuskriptforsiden på det kjente oljemaleriet av ham. Men er det egentlig et mesterverk? 

Musikkvitere har i to århundreder hyllet det 90 minutter lange korverket, men for den gjengse mann virker verket obskurt – adskillig mindre kjent enn Ode til gleden fra hans niende symfoni skrevet på samme tid.

Er Missa Solemnis kun for de spesielt interesserte?

Gaven som ble et endeløst prosjekt

«Den dagen deres høyhet blir seremonielt salvet og det fremføres en høymesse komponert av meg, den dag vil bli den mest strålende i mitt liv; og Gud vil lyse på meg slik at mitt fattige talent kan bidra til forherligelsen av en slik høytidelig dag.»

– Ludwig van Beethoven

Følgende var skrevet av Beethoven, sannsynligvis i dypeste alvor, til sin venn og velgjører Rudolf av Habsburg-Lothringen. I forkant av dette hadde Beethoven allerede dedikert to klaverkonserter, en sonate og en pianotrio til Rudolf – og Missa Solemnis ble skrevet nettopp i det formål å skape lyden til seremonien hvor Rudolf skulle utnevnes som prest (senere kardinal).

Arbeidet med verket skulle utvikle seg til å bli en langtekkelig affære og selv om det omsider ble dedikert til Rudolf av Habsburg, så var dette tre år på etterskudd av seremonien. De konkrete årsakene til dette ligger i selve verket da det er så vanvittig komplekst, mens de personlige årsakene blir vi nødt til å gjette oss frem til. Sannsynligvis bestemte den 49 år gamle Beethoven seg relativt tidlig i prosessen om at dette skulle bli hans hovedverk. 

Både som gave og som religiøst musikkstykke tynget nok arbeidet hans skuldre. Selv om historikere i dag prøver å portrettere Beethoven (i tillegg til mange andre historiske genier) som ateist, var både Beethoven og Rudolf av Habsburg katolikker – og verket Missa Solemnis var en genuin katolsk messe. Dette forklarer muligens den del av hvorfor verket havnet i bakgrunnen for hans symfoni nr. 9. Flere stater i protestantiske Tyskland hadde forbud mot katolske messer og fremføringer av katolsk musikk.

Missa Solemnis er verket Ludwig selv omtalte som sitt hovedverk og det samme som pryder manuskriptforsiden på det kjente oljemaleriet av ham, skriver Öde S. Nerdrum. Illustrasjonsbilde: «Portrett av Ludwig van Beethoven som komponerer Missa Solemnis» (1820) av Karl Joseph Stieler.

Credo! Credo!

«Fra bak lukkede dører til en av salongene kunne vi høre mesteren arbeide med fugen til Credoen, syngende, ropende og trampende med føttene… Døren åpnet seg og Beethoven stod foran oss, med et redselsfullt og forvrengt ansikt.»

– Anton Schindler i sin Beethoven-biografi

Arbeidet med å skape sitt hovedverk innebar å studere det Beethoven anså som de gamle mestere: Requiem av Mozart og Messias av Händel. Flere steder kopierte han førstnevnte inn direkte i manuskriptet for så å beethovenifisere det. Aller mest minner Missa Solemnis om den store H-mollmessen til Bach. De er bemerkelsesverdig like, kanskje ikke i form – men i opphøyethet. Bachs messe ble gjenoppdaget og publisert i 1833 efter å ha vært glemt i nesten et århundre, Beethoven kan derfor umulig ha hørt verket. Likheten ligger nok heller i den grenseoverskridende seriøsiteten og innlevelsen man har lagt ned i verkene. Dette er tilfellet i åpningssekvensen til Bach og derefter tidvis, hos maniske Beethoven er dette tilfellet fra begynnelse til slutt.

Strukturen minner bemerkelsesverdig på en klassisk symfoni bortsett fra at man i Missa Solemnis får tre symfonier i én, og med sang attpåtil. Førstesats Kyrie setter i gang eventyret med et relativt enkelt motiv som derefter utbroderes mer og mer. Denne formelen bruker Beethoven i alle de resterende delene. Akkurat som i klaverkonsertene hans er det orkesteret som i stor grad utvikler temaer og «driver» stykket fremover. Som med pianoet i klaverkonsertene er menneskestemmene i Missa Solemnis på mange måter annenrangs.. Resultatet er et korverk som er langt mer episk enn tidligere eksempler på kormusikk.

Den mest opphøyde delen i verket er Credo som finner sted efter Kyrie og Gloria. Den sistnevnte uttrykker Guds storhet og oser av pomp og prakt, og er efter undertegnedes oppfatning derfor også den kjedeligste i verket. Credo derimot representerer et vendepunkt. Som hos Bachs Credo er Beethoven sitt åpningsmotiv strengt, nesten autoritært, han sier på et vis: «Du må tro på Gud.» Oppfølgningssatsen, Et incarnatus est er roligere og meditativ, men ikke uten dramatikk. Derefter skjer det store: Et og et halvt minutt ut i satsen Et resurrexit stopper sangerne opp og orkesteret med trombonen i førersetet skriker ut åpningstemaet.

Så tynger bassrøstene ut: Credo! Credo! og tenorene besvarer Credo! Credo! På salig kirkelignende vis synger kvinnene imellom ropene trossetningene med gjentagende enkelttoner, altoene synger: «troen på den hellige ånd«, sopranene synger «herren og giveren av liv» og altoene igjen: «som kommer fra faderen!» Energien strømmer ut av de falmende lydbildene; av de desperate og hengivende menneskestemmene som tror, men kanskje også tviler.

Dette vendepunktet setter et alvorspreg over resten av stykket som derefter skiftvis hyller Guds storhet, skiftvis beskriver den meditative tilstanden enkeltmennesket befinner seg i overfor den allmektige. Har man klart å følge med inntill dette punkt blir det ikke vanskelig å få med seg resten. Et annet høydepunkt er Benedictus to tredeler ut i stykket med sin romantiske introduksjon med solo fiolin og  fungerer nesten som en sjelens mørke natt i stykket.

Otto Kemperers innspilling av Missa Solemnis fra 1965 med New Philharmonia Orchestra i London, videoen inkluderer også “Fantasi for piano, kor og orkester” Op. 80

Innspillinger

«Verket er umulig. Ingen lunger kan utholde den belastningen den påfører»

– Musical Times 1882

Relativt kort tid efter premieren som fant sted i St. Petersburg i 1824 forsvant Missa Solemnis fra folks bevissthet. Hovedgrunnen later til å være at den ble for sjelden oppført grunnet sin kompleksitet. Verket er krevende, ikke bare for publikum – for musikerne er det intet mindre enn et mareritt, med uforskammet mange endringer i tempo underveis (hele én og tredve), for ikke å snakke om fysiske anstrengelser i form av raske skiftninger i tillegg til evigvarende toner. For sangerne er det også nærmest overmenneskelig vanskelig.

Alt dette tatt i betraktning er det ikke rart det er vanskelig å finne en innspilling som makter å levere alt. Stykket er rett og slett ikke skrevet for folk, så enkelt er det – Beethovens visjon er forelagt Gud. I sin helhet står Otto Klemperer sin innspilling fra 1965 med New Philharmonia Orchestra i London som et godt alternativ. Tempovalget er relativt gjennomsnittlig (ca. 1 time 20 minutter), men det er i overgangene mellom de forskjellige delene at Klemperer tar innersvingen på flere av sine kolleger. Hos ham fremstår de ikke så ekstreme og vulgære som mange av de andre – Klemperer har klart å mykne det ellers overveldende monsteret. 

I tillegg til Klemperer kan Clemens Krauss sin tolkning fra 1940 anbefales, iallfall hans versjon av åpningssatsen Kyrie. Den langsomme tilnærmingen klargjører den musikalske dybden på en helt spesiell måte og man kan mye lettere assimilere seg Beethovens intense verden. Krauss’ Kyrie varer 14 minutter, nesten 5 minutter saktere enn Klemperer. 

Clemens Krauss’ tolkning av Missa Solemnis fra 1940 med Wiener Philharmoniker

For de ensomme

Missa Solemnis kommer nok til å forbli et obskurt verk. Det finnes få opplagte knagger for den uerfarne lytter og verket er knotete, langt og krevende. Samtidig tar ikke kritikerne feil, Missa Solemnis er selvsagt et større og alvorligere verk enn Ode til Gleden, å bare sammenligne de to er i grunn latterlig. Publikum på sin side tar ikke feil de heller, for på overflaten kan Missa Solemnis fremstå som en slitsom gammel lirekasse. 

I min egen lytting til verket har jeg oppdaget noe jeg finner bemerkelsesverdig, og det er at opplevelsen av musikken forringes i sosiale lag, og omvendt – øker i alenerom. Kanskje det på grunn av stykkets voldsomme hevdelse er umulig å glede seg over det uten full oppmerksomhet? Min bror sa om Gustav Mahlers niende symfoni for noen år siden at den var skrevet for de ensomme, det samme kan sies om Missa Solemnis

200 år efter verkets ufremførelse forblir Missa Solemnis, Beethovens selværklerte hovedverk, et enigma. Den store patosen ligger gjemt spredt rundt overalt i stykket, og kan oppdages av de som er villig til å hengi seg fullt og helt i én og en halv times tid. Jeg skal iallefall sette av min tid når stykket settes opp i Universitetsaulaen i Oslo, fremført av landets dyktigste musikere.

Vi sees!

Informasjon om konserten:
Hva:
Missa Solemnis av Ludwig van Beethoven

Når og hvor:
Fredag 10. mars kl. 19.00 i Universitetets aula i Oslo

Billetter:
Bestill billetter på Solistkorets sider.

Medlemmer av PublikUng har mottatt rabattkode for konserten.

PublikUng er et tilbud for deg som er mellom 18 og 30 år, som gir rabatterte priser på klassiske konserter. Bli medlem i PublikUng her.

Sivilisasjonen samarbeider med organisasjonen PublikUng i å promotere klassiske konserter.

Denne advent lanserer Sivilisasjonen en gåtefull julekalender. Fra 1. til 24. desember publiserer vi på ...
Det finnes ikke lenger noen uomini universali, ingen renessansemenn eller polymather vandrende blant oss. Vi ...
«Alle mine sønner» spilles på Nationaltheatrets hovedscene frem til 2. oktober 2024Regi: Maren BjørsethKomponist: Alf ...