– Det er feil at alle nybygg må se ut som bokser, sier Sigvald Freylander, leder for det svenske Arkitekturupproret.
Det gamle raadhus i Oslo bugner over av ungdommer kledd som gammelt fintfolk, og gamlinger kledd som frilynte ungfoler. I festsalen, som en gang rommet festglade frimurere, har de samlet seg for å overvære et folkemøte denne mørke senvinterskveld. Klassisk arkitektur er kveldens tema. Ikke et sete er tomt. Folk har fartet fra fjern og nær for å få med seg hva han har å si, mannen som i grannelandet leder et folkeopprør med slagordet «La oss bygge vakkert igjen!».
Sigvald Freylander forteller skaren med lyttende nordmenn om hvordan «skoeske-arkitekturen» i Sverige har samlet over flere titalls tusen svensker i et arkitekturopprør på Facebook. De får høre at det slett ikke står bedre til her til lands. Med Lambda og det nye Nasjonalmuseet friskt i minne, merkes et smertelig bifall blant publikum. – Det er feil at alle nybygg må se ut som bokser.
Sivilisasjonen oppsøker Freylander etter foredraget, i nysgjerrighet over hvordan Arkitekturupproret klarer å engasjere så mange mennesker om et tema som nærmest ignoreres i samtlige medier og debattflater. Dagens samfunnsdebatt er på et såpass lavmål at modernistisk arkitekturs posisjon ikke diskuteres overhodet; monopolet er et faktum ingen rokker ved. Ingen i posisjon.
Om han har tid til en prat? – Självklart!
En spontan folkebevegelse
Hans imøtekommenhet vitner om at han tilhører en folkebevegelse. Lavet av folk, for folk. Vi setter oss ned på Engebret Café ved Bankplassen. Det gamle bygget fra 1700-tallet med sitt lune interiør – fløyelsgardiner og skinnmøbler – er passende omgivelser for en samtale om det klassiske uttrykk.
– Jeg reagerer spontant på arkitektur, konstaterer han. – Slik man reagerer på klær. Det har jeg gjort siden jeg var barn.
Han peker ut på et firkantet glassbygg. – Hvorfor fortsetter man å bygge slik? Ta drabantbyer, for eksempel. Hvorfor fortsetter man med dette, når man vet så inderlig godt at det ikke fungerer? De er øde og døde satellitter – og stygge.
Det må ha vært tydelig at jeg ønsket å snakke om selve Arkitekturopprøret, for han stoppet og signaliserte at han var klar for spørsmål. Det grunnleggende først, tenkte jeg, og spurte om hvordan det hele startet.
– I november 2014 var det to personer som startet hver sin Facebook-gruppe, som etter hvert slo seg sammen. Michael Diamant startet en gruppe som heter «Nyproduksjon i klassisk produksjon». Den andre personen startet selve Arkitekturopprøret. Han er anonym.
– Anonym, sier du?
– Han er et fenomen. Og han vil fortsatt være anonym. Jeg har truffet ham tre eller fire ganger. Hvis man ser ham, eller treffer ham, skulle du ikke tro at det var han som stod bak det hele. Etter han hadde pisket alt i gang, var det en håndfull mennesker som hang seg på. For min del ble jeg med rundt mars 2015, bare fordi det virket interessant. Etter to uker hadde han gjort meg til administrator for gruppen.
Senere har Freylander opptrådd som Arkitekturopprørets ansikt utad. Med sine argumenter om at svenske nybygg i betong er stygge, har han terget på seg flere innen den svenske eliten. Særlig arkitektene og byplanleggerne er hissige. I en debatt på SVT ble han regelrett skjelt ut. Selv tar Freylander kritikken med knusende ro.
– Jeg kan si til deg «Fy faen, for et stygt hus du har bygget!». Men jeg sier ingenting om deg eller om din karakter. Det er den eneste grensen vi har i Arkitekturopprøret: Ingen personangrep. Men det som skjer nå er at arkitektene kommer ut og angriper oss personlig. Da kan vi peke på det. Vi går aldri over den grensen selv. Om det hadde vært en kjent artist som hadde laget en plate som var elendig, skulle da artisten grått over dårlige anmeldelser?
Han slår ut med armene: – Vi lever i et fritt åpent marked. Slik er det bare!
– Det er interessant at arkitektene tar seg nær av kritikken. Jeg tenker det kan ha noe med den estetiske filosofien som ligger til grunn, der kunst tar sikte på å uttrykke seg selv.
– De mener at man går over en grense – fordi det er kunst eller arkitektur. Men det er som hvilket som helst produkt. Dessuten er arkitektur «in my face». Man kan ikke unngå det. Hvis man går inn på et kjøpesenter hvor det spilles plagsom musikk hele tiden, er det klart man får klager.
Kritikk er bra, men ikke tilstrekkelig. Det må mer til for å endre situasjonen.
– Det gjelder å få med seg de rike menneskene som bygger disse nybyggene, slik at de får bedre smak. De tror at fordi de er rike har de god smak.
Freylander kikker opp i luften, og later som om han er en av rikmennene som skal bestemme seg for et nybygg: «Dette ligner noe moderne jeg har sett i New York!»
Det er ikke mer avansert enn som så…
Noen kaller Bjørvika med Barcode for Norges arkitektoniske stolthet. Freylander kaller det «komplekser».
– Alle har komplekser. De vil skape et image. Det har ingenting å gjøre med gateplanet til menneskene. Det skal bare skapes et «statement».
Lenge letes det etter ord.
– Horribelt, bryter han til slutt ut.
– Jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det. Det er vanskelig å finne ord på hvor mye Oslo er ødelagt. Da vi ankom Oslo fra Stockholm i kveld, kjørte vi forbi Barcode. Det føltes som å kjøre gjennom et østblokkland på 70-tallet før kommunismen falt.
Ved et annet bord i restauranten har Sigvald Freylander en gruppe som venter på ham – vertene for hans besøk til Norge. En mann fra gruppen kommer høflig bort og sier at grønnsakssuppen hans er på vei. Selv om han er blitt oppholdt lenger enn avtalt, insisterer han på at han har noen minutter til. Det er tydelig at han trives med å utspørres. Utspørringen skrus opp et hakk.
– Jeg vil leke djevelens advokat, for å høre hva du svarer til de typiske innvendingene fra modernistene. Er du klar?
– Fyr løs!
– Første innvending: «Smaken er som baken». Hva sier du til det?
– Det er en unnvikelse. Det er et klassisk argument man kan slenge inn når man ikke vil diskutere lenger, fordi man kommer inn på de følelsesmessige grensene. Dessverre kan vi ikke ta det hensynet lenger når det er noe som angår oss alle.
– Neste innvending: «Et bygg må gjenspeile vår tid». Er du enig?
– Hva er vår tid? Hvem bestemmer det? Finnes det en tidsånd som vi skal tilbe?
– Filosofen Hegel snakket om tidsånden, Zeitgeist…
– Javisst. Men deres tidsgud er modernismen. Modernismen er uvitenskapelig, der man finner på egne dogmer. Speiler modernismen sin egen tid? Nei, den speiler 1950-60-tallet. Det kan de ikke si imot. Modernistene er fastsatt i sine argumenter, og derfor er de livredde for våre argumenter. De er redde fordi vi sakte men sikkert bygger opp våre argumenter med fakta, slik at vi filosofisk og ideologisk overmanner dem, sier han og fortsetter entusiastisk:
– De sier noe, og så viser vi hvor fullstendig absurd det er. De fortsetter å si det samme, og vi viser ytterligere hvor dumt det er. Vi feller dem på eget grep, som de gjøre i asiatiske kampsporter. De har aldri fått kritikk, så de er i et stadig sjokk. Men vi er i vår fulle rett, for det finnes ingen regel som forbyr kritikk. Det er et sosialt tabu, et stigma, men det er på vei til å myknes opp. Å vise fingeren til noen er gøy – spesielt når det er berettiget.
– Tredje innvending: «Dere forstår ikke modernismen. Kritikk er en arkitekts største kompliment. En gang blir det stort.» Slik ovenfra-og-ned-holdning har du vel blitt møtt med før?
– Det mest omstridte byggeprosjektet i Sverige er det såkalte Millionprogrammet. Myndighetene bygget én million leiligheter på et blunk. Det er i dag ghetto. Hvis det er tilvenning som skal til, har det nå gått 40-50 år, og det er fortsatt ikke vakkert. Er det meningen vi vente i 50 år til?
– Helt til slutt: Et av slagordene til Arkitekturopprører er «La oss bygge vakkert igjen». Hvordan definerer du skjønnhet?
– Det er målbart. Man kan forutse hva en samling mennesker velger, hvis man viser dem modernistisk arkitektur og klassisk arkitektur. Minst 75 prosent kommer alltid til å velge den klassiske utformingen. Det er ufeilbart, det fungerer alltid. Hvis ikke vanlig sunn fornuft hjelper, kommer vi til å ta i bruk slik statistikk. Det kommer, men det tar tid og er vanskelig. Egentlig bør det ikke være så vanskelig. Optimalt sett kan vi legge ned Arkitekturopprøret, for det skal egentlig ikke trengs.
– En dag…
– Ja, en dag…
