Å oppleve en fysisk manifestasjon av Babylon, ved å vandre gjennom Ishtar-porten, kan sette verdenshistorien i perspektiv. Opplevelsen av den guddommelige porten, som var sentrum for de ekstatiske nyttårsfestene, gir et annet syn på det å lide seg igjennom et fiendtlig koronatestsenter for å delta i en avstandsholdende nyttårsmarkering.
2020 vil trolig skrives inn i historiebøkene som et uår. Ønsket om å manifestere troen på en lysere fremtid akkurat denne nyttårsfeiringen var nok derfor sterkt blant de mange selskapsgjester. Rent praktisk var likevel årets nyttårsmarkering preget av fysisk avstand og frykt, noe som står i sterk kontrast til de tusener av år hvor det nye året ble markert med en feiring fylt av ekstasen over livet og fruktbarheten.
Ishtar-porten var selve inngangsporten til Babylons indre bykjerne, og som noe av det best bevarte arkeologiske materialet fra Babylon blir porten det nærmeste man kan komme å oppleve den svunne sivilisasjonen. Det arkeologiske materialet ble reddet av tyske arkeologer og er rekonstruert i Berlins Pergamon-museum. Å oppleve en fysisk manifestasjon av Babylon kan sette verdenshistorien i perspektiv: Samtidens angstdyrkelse har en motpol – nemlig ekstasen.
I babylonernes kultur ble nyttår feiret tolv dager til ende. Å vandre gjennom Ishtar-porten må ha satt babylonerne i en høystemt feststemning i det som kanskje var en av verdens mest ekstatiske nyttårsfeiringer. I over 2000 år feiret menneskene som bodde i Mesopotamia Akitu – en feiring som skulle sikre fruktbarheten i det nye landbruksåret. Akitu var en folkefest hvor gudene ble tilbedt, dyr ble slaktet og øversteprestene leste skapelseseposet Enuma elish. Den aller viktigste riten var det hellige bryllupet mellom guden Dumuzi og gudinnen Inanna – en rite skapt for å sikre fruktbarheten.
Den viktigste riten i årets nyttårsfeiring var for mange å oppsøke koronatestteltet for å teste seg før årets markering. En opplevelse som ikke har helt den samme stemningseffekten som en prosesjon gjennom Ishtar-porten. Testsenteret oppleves som en fiendtlig konstruksjon som vekker minner om de granskende blikkene man møter i passkontrollen på vei inn til USA. Draktkledde mennesker man nesten ikke ser øynene til, fordi de er dekket av flere lag med plast, forklarer at de skal stikke lange metalltråder inn i svelget og i nesen. Beskyttelsen kommer i veien for å høre hva romvesenene sier, og det er svært vanskelig å oppfatte noe som helst av ansiktsmimikk. Det betryggende aspektet ved mellommenneskelig kommunikasjon er fjernet fra jordens overflate idet metalltråden tvinges ned i neseboret. Prosedyren ble gjennomført av svært mange nordmenn før de kunne delta på fjorårets siste sosiale samling. En markering som for de fleste innebar minst to meters avstand ved middagsbordet og maks ti gjester – langt ifra en fruktbarhetsfeiring.
Dette nyåret blir det tydelig at menneskeheten har kommet til et nytt punkt på aksen i hvilke følelser vi velger å prioritere når vi setter tonen for året vi trer inn i. Ekstasen er erstattet med angst. Begge de menneskelige følelsene er ytterpunkter hvor menneskets sinnstilstand kommer sterkest til uttrykk. Ekstasen er en ukontrollert og altoppslukende begeistring som mennesker kan føle hvis sjelen er løsrevet fra verden og kommer i en umiddelbar forening med det høyeste vesen. I den andre enden finner vi angsten – en nagende frykt for at noe ubestemmelig farlig kan skje. Hvorfor har vi mennesker begynt å dyrke angsten?
Babylonerne dyrket naturen som noe større, mer opphøyet og helligere enn dem selv. Dagens mennesker har satt seg selv og sitt ego i sentrum for verden i troen på at at det er mulig å fullt ut kontrollere ens omverden. Slik blir sykdom, død – ja alt som kan vitne om sårbarhet og menneskelighet ens største trussel. Ærefrykten for naturen, livssyklusen og fruktbarheten som fører med seg en vibrerende livspuls er erstattet med liv levd i en lammende dødsangst.
Menneskene som levde i Babylon måtte, etter å ha vandret gjennom Ishtar-porten, bøye seg for å gå inn i bykjernen igjennom en liten inngangsdør. Slik ble babylonerne stadig minnet på at mennesket er så lite sammenlignet med universets uendelighet og magien i naturkreftene. Frykten for å være sårbar, altså menneskelig, er det som i år var menneskenes hinder for å kjenne den gnistrende følelsen av oldtidens nyttårsekstase.
