Line Sloper Svanevik driver med en form for mental trening som – ved første øyekast – antageligvis kan virke alternativ og fremmed for en utenforstående. Ifølge henne er det imidlertid få disipliner som virker mer naturlig og logisk å sette seg inn i, som den hun belyser.
[Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!]
– Kroppen er jo laget for å føde
Da Svanevik ble informert om «hypnofødsel» av jordmoren under sitt første svangerskap i 2016, var hun ikke umiddelbart overbevist. Hun syntes ordet etterlot seg en bismak av noe veldig alternativt – interessant, men med en mangel på vitenskapelig underbygging.
I dag er hun sertifisert KG Hypnobirthing-instruktør i England og jobber i egen bedrift: Positiv Fødsel – et fødselsforberedende kurs med utgangspunkt i teknikkene fra den læren hun engang var skeptisk til. I tillegg har hun født tre døtre ved å bruke metoden som praktiseres i opplæringen. Nå vil hun at disse ferdighetene skal tilgjengeliggjøres for alle kvinner som enten er gravide eller har planer om å bli det.
– Mannen min ble veldig skeptisk da jeg sa jeg hadde meldt meg på et kurs som dreide seg om hypnofødsel, sier Svanevik idet hun mimrer tilbake til tiden i 2016, da konseptet fremsto som helt nytt for paret.
Hun fortsetter med å fortelle om første kurskveld, der hun kan huske at instruktøren gikk igjennom vitenskapen bak læren. Den kvelden ble et vendepunkt for Svanevik og alle hennes tidligere holdninger vedrørende emnet. Det betente ordet hypnose ble blant annet introdusert som et vitenskapelig dokumentert verktøy som kunne brukes til smertelindring. Videre lærte de at oksytocin (som også kalles «velværehormonet») er særdeles viktig for effektivisering av riene. Siden hormonet opererer som selve drivkraften i en fødsel, er det avgjørende at den fødende kvinnen er rolig, avslappet og trygg i sin kropp.
– Det var en aha-opplevelse for oss, uttrykker hun. – Selvfølgelig gir det mening at kvinnen må komme inn i en avspent tilstand dersom det er slik at kroppen trenger ro og avslapning for å produsere mest mulig rier.
Svanevik opplyser om at dette er en sammensatt metode som består av bevisstgjøring om kroppen, hjernen, fødselsprosessen og kvinners rettigheter i fødsel, med sentrale elementer av selvhypnose og mental trening.
– Kroppen er jo laget for å føde, poengterer hun. – Akkurat det synes jeg er så fascinerende, at vi kvinner alle har et spesiallaget system innebygget i kroppen som vet nøyaktig hva det skal gjøre.
Svanevik synes det er viktig å legge vekt på at fødselen også er en jobb som kvinnen skal gjøre selv. Her sikter hun til den mentale delen av en fødselen.
– Mens kvinnens kropp gjør den fysiske fødejobben av seg selv, er det derimot hennes jobb å slappe av mentalt.
Hun vil dog presisere at ikke alle kvinner har denne muligheten, sett at komplikasjoner kan oppstå blant de i risikogruppen. På den annen side gjelder disse verktøyene for de fleste, da man kan få utbytte av denne metoden uansett hvilken måte fødselen utarter seg på.
Fødestuenes helbredende kraft
– I løpet av de siste hundre årene virker det som at fødsler generelt har blitt assosiert med medisinske prosedyrer. Føler du at det er din kamp å normalisere den friske fødselen?
– Dette er et veldig viktig emne, sier Svanevik alvorlig. – På verdensbasis er det et voksende problem, dette med overmedikalisering av fødsel. Så klart, det er positivt å utvikle den medisinske teknologien og å ha tilgang til flere redskap hvis man trenger det, men hvis man ender opp et sted der man leter etter feil overalt, kan det også ha motsatt effekt.
Svanevik forteller at små, jordmorstyrte fødestuer viser tall som indikerer at det er tryggere for friske gravide å ha en normal fødsel der enn på sykehusene. Der er det blant annet mindre sjanse for at mor blir utsatt for medisinske inngrep som keisersnitt, vakuum og tang.
– Man kan spørre seg selv: hvorfor er det slik? Noen kommer med argumentet om at risikoen for komplikasjoner selvfølgelig er lavere fordi det kun er friske gravide kvinner som føder på jordmorstyrte fødestuer uansett. Forskning viser derimot at friske gravide kvinner på sykehus versus friske gravide på fødestuer viser de samme tallene, at det er bedre utfall for de på fødestuene.
Alt støyet fra de pipende maskinene til forskjellig helsepersonell som travelt fyker inn og ut av dørene er eksempler på distraksjoner som kan hemme utskillelsen av fødehormonet oksytocin, understreker hun. Det er derfor god grunn til å tro på at sykehusene slik de er konstruert i dag ikke er den eminente plassen for friske gravide i lavrisikogruppen å føde på.
Støtte og velvære som smertelindring
Samtalen går etterhvert over i bedøvelsesmidler og behovet for dette, der Svanevik er opptatt av å fremheve sitt nøytrale syn på epidural og andre beroligende stimulanser. Hun mener det viktigste er at kvinner har muligheten til å ta informerte valg.
– Dersom fødekvinnen trenger epidural, er dette et veldig positivt hjelpemiddel som kan bidra til at hun føler seg trygg og glad i sin prosess, påpeker hun.
Samtidig er Svanevik lidenskapelig opptatt av å fremme et annet type bedøvelsesmiddel som hun mener har blitt tilsidesatt og glemt i fødselsomsorgen, nemlig emosjonell støtte og velvære.
Denne formen for emosjonell kontakt kan enten komme fra partner, jordmor eller en Douala, sier Svanevik. Dersom kvinnen har en kontinuitet i omsorgen, vil hun beviselig trenge mindre medikamentell smertelindring.
– Dette høres ut som psykosomatisme: Samspillet mellom psykiske og kroppslige funksjoner. Det er jo en hjertesak for mange at sykehusene skal begynne å praktisere denne filosofien mer. Hvordan forholder du deg til sykehusenes motvillighet til å innse at psyken og fysikken er mer beslektede enn vi tror?
– For meg er det helt utrolig å tro noe annet! Moderne smerteforskning viser jo at et mentalt fokus på smerte gir signaler til hjernen om at noe er fysisk galt.
Svanevik refererer til et utdrag fra sin bok Positiv Fødsel der hun skriver om en hendelse med en tjueni år gammel bygningsarbeider fra 1995. En dag fikk mannen uheldigvis en lang spiker gjennom skoen sin. Smerten var visst så intens at små bevegelser var en umulighet. Etter at han hadde blitt kjørt til legevakten, oppdaget personellet noe helt spesielt: Spikeren hadde kommet imellom tærne uten å berøre huden.
Det var altså ingen skader på foten i det hele tatt. Legen konkluderte med at synet av spikeren i foten og tumulten fra alle menneskenes panikk rundt ham, gjorde at smertesignalene til hjernen ble trigget. Arbeideren kunne faktisk kjenne på en solid smerte som føltes fysisk, selv om ingenting egentlig var i veien med hans fysiologiske tilstand.
– Hvis man derimot omgir seg med mental støtte og blir formidlet et positivt språk, kan den samme hendelsen gi en helt annen virkning, sier Svanevik.
Teknikker som varer resten av livet
– I boken din Positiv fødsel nevner du blant annet det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet, der det sympatiske ofte blir trigget av adrenalinhormonet og det parasympatiske er mer oksytocin-vennlig. Teknikkene du lærer bort handler altså da om å påkoble seg det parasympatiske nervesystemet, slik at adrenalinet ikke skal få tilgang og blokkere oksytocinet. Er dette en øvelse som man kan ta med seg videre i livet etter å ha født?
– Å ja. Jeg opplever hele tiden at kvinner som har tatt kurset mitt sender meg meldinger enten måneder eller år etter fødselen for å fortelle at de har fått masse igjen for disse øvelsene ellers i livet. De har blant annet brukt de i barselstiden, men også i hverdagen generelt.
Svanevik røper at hun selv også kan ty til øvelsene, og at barna bruker det når de skal legge seg.
– Etter vi begynte med positive tankesetninger som «jeg er trygg, mamma og pappa er nede», kunne barna legge seg helt selv, noe som før var ganske uhørt i vår familie! sier hun med et smil.
Hollywoods ødeleggende påvirkning på fødsel
Ved siden av selve fødselen har Svanevik også dedikert seg til å kjempe fødselsomsorgens sak. Etter pandemien inntraff landet har dette med omsorg på fødestuene utviklet seg til å bli en høylytt debatt i mediebildet. Den omtalte bevegelsen som startet som et lite opprør i Kristiansund – «Bunadsgeriljaen» – er et eksempel på etterdønningene av de traumatiske og ensomme fødselshistoriene fra koronarestriksjonenes tid.
– Tror du kvinner har fått øynene sine mer opp for den manglende omsorgen på sykehusene som følge av pandemien?
– Ja. Det er derfor jeg brenner så mye for det jeg gjør!
Svanevik forteller om da hun introduserte sitt budskap for en venninne, og venninnen hadde reagert med å si at fødselen tross alt bare er én dag, og at det er barselstiden som burde fokuseres på. Det som er så viktig å tenke på her er at disse to tingene henger sammen, påpeker hun.
– En positiv fødselsopplevelse kan nok ha en positiv innvirkning på barselperioden. På den andre siden har vi sett at traumatiske emosjoner rundt fødselen kan øke sjansene for fødselsdepresjon, sier hun og legger til:
– Selv om fødselen bare varer i én dag eller i noen timer, er dette en begivenhet som man bærer med seg resten av livet! Det finnes faktisk studier der pasienter med demens som ikke husker noen ting fra sitt tidligere liv, kan gjenfortelle sine egne fødselshistorier!
– I boken din skriver du om at vi må huske på at mennesker er pattedyr. Derfor – til sammenligning med katten – vil kvinner helst føle seg uobserverte under sin fødsel. Akkurat som at katten vanligvis gjemmer seg inni et kott eller under en seng der ingen kan finne den, vil også kvinnen føle seg alene om sin oppgave, uten å bli avbrutt for mye under arbeidet. Kan du utdype denne teorien om å føle seg uobservert når en føder?
– Vi kvinner glemmer hvor mye fødselen har med rent instinkt å gjøre. Det er så mye av vår fødeevne som ligger latent i oss. Vi kan ikke forklare det, men kroppen gjør ting av seg selv noen ganger.
Svanevik begynner å gjenfortelle historier fra noen hjemmejordmødre som hun er godt kjent med i England. De har sagt at de ofte opplever at den fødende kvinnen har forberedt masse til den endelige dagen. De har kanskje lagt ut et stort fødebasseng, tent stearinlys og forestilt seg akkurat hvordan dette skal gå. Det som derimot ofte ender opp med å skje er at disse kvinnene føder på det minste badet i hjemmet der ingen kan finne dem.
– Hvis vi lar kvinner finne tilbake til den instinktive urkraften og tillater dem å bevege seg fritt i rommet, har vi allerede kommer ganske langt i vår fødselskultur. Men det er et stykke igjen før den tid.
Filmindustrien i Hollywood er blant annet noe som har bidratt til mye forvirring rundt dette med fødsel, forklarer hun. Dette kan føre til at både mor og fødepartner tror de må innta spesifikke roller idet vannet går. Kvinnen tror kanskje at det er nå hun må hyperventilere, og mannen tror kanskje at han skal begynne å telle minuttene det tar å kjøre til sykehuset så raskt som overhodet mulig. Svanevik er i tillegg sterkt imot den type fødeposisjon som en ofte ser på film.
– Tenk så observert man føler seg hvis man skal ligge i en sykeseng med bena opp! Samtidig er det helt feil biologisk. Man kan tenke seg at hvis noe skal ut og ned av kroppen, bør man ikke ligge med bekkenet vendt bakover slik at barnet får en oppoverbakke. Barnet skal jo ut.
Feministenes glemte kamp
– Synes du at vi kvinner bør ta tilbake vår egen fødsel, og at det vi snakker om skulle vært en del av feminismebevegelsen?
Svanevik svarer med å anbefale en bok, Give Birth like a Feminist, skrevet av den engelske forfatterinnen, Milli Hill.
– I denne boken skriver hun at fødsel er landet som feminismen glemte.
Svanevik synes at denne setningen klinger godt med hensyn til egne erfaringer, da hun stadig vekk opplever tilbakemeldinger fra kvinner som avslører at det mest revolusjonerende for dem var å forstå at de hadde valgmuligheter som fødende. Hun synes at den vordende mor bør bli bedre informert om fødselsprosessen, slik at hun kan stille spørsmål og ta informerte valg som er rett for henne og barnet.
– Hva er fordelene, ulempene og alternativene? Hva sier magefølelsen? foreslår hun. – Det er helt utrolig at vi så lenge har godtatt at vi skal innta en rolle der noen skal bestemme over oss og vår kropp. Da mener jeg ikke at kvinner skal motsette seg livsviktig helsehjelp, men heller at hun skal vite at hun har friheten til å stille spørsmål slik at hun kan ta et informert valg.
– Kanskje svaret ligger i å ikke assosiere fødsel for mye med en syk tilstand? Det er jo helt klart naturlig å ta til takke med legens innvendinger dersom en pasient har hjernekreft og må opereres umiddelbart. Men i denne situasjonen er det ikke snakk om en kreftpasient, men en fødende kvinne – noe vi mennesker har gjort til alle tider.
– Ja, helt klart. Faktum er at hvis man er en frisk gravid med et normalt svangerskap, er man ikke pasient. Kvinnen er også ekspert på sin egen kropp. Hun har tross alt opplevd de indre forandringene i løpet av ni måneder. Når det er sagt, er det kjempebra at vi har muligheter til å anskaffe klinisk helsehjelp når vi trenger det.
Til slutt ønsker Svanevik å påpeke at det aller viktigste for henne som fødselstrener er at kvinner er informerte, slik at de kan ta de valgene som er riktige for dem. Hun mener ikke at alle skal føde på en spesiell måte – heller at man skal ha muligheten til å ta valg som er rett for en selv.
– Det er dette feminismen handler om: Hvis vi alle kan støtte kvinnene med å gi dem nok informasjon hva gjelder mentale strategier, verktøy og avspenningsteknikker, så kan de fødende lære seg å bli kvitt frykten. Det handler om å normalisere prosessen. Og det kan hende at en kvinne fortsatt vil ha alle type bedøvelsesmidler etterpå. Det viktigste er likevel at de sitter med all informasjonen.
– Hvis man ikke vet at man har et valg, har man i teorien ingen, bemerker hun.
– I boken din skriver du at en kvinne kan oppleve et uplanlagt hastekeisersnitt, og likevel ta i bruk hypnoseteknikkene fra ditt kurs, som til slutt resulterer i en vellykket fødselsopplevelse. Hvordan foregår egentlig en slik situasjon?
– På nettsiden min kan man finne masse fødselshistorier skrevet av kvinner som har tatt kurset. Noen av de er faktisk uplanlagte keiserfødsler. Det som har skjedd er at disse kvinnene har planlagt å føde på ABC-enheten (en fødestue ved Ullevål), men så har en eller annen uant komplikasjon oppstått som krever en operasjon. De ytre faktorene er i denne situasjonen umulig for kvinnen å ha kontroll på, men det hun derimot kan kontrollere er det mentale — pusten for eksempel. Disse kvinnene bruker faktisk avspenning og visualiseringsteknikkene som jeg lærer i kurset, selv når de ligger på operasjonsbordet!
Det rare konseptet som er grunnet i forskning
Svanevik har valgt en karrierevei som inspirerer, men som til tider også kan føles noe utfordrende. Til tross for at metoden hun bruker er støttet opp under vitenskapelig forskning, er det ofte at nye tankestrømmer ikke blir like godt mottatt som de eldre, mer konservative medisinske manøvrene.
– Nå har jeg drevet med dette i tre år, og det er veldig tydelig for meg at det er noen som bestemmer seg på forhånd at metoden ikke er noe for dem, sier hun.
– Men faktum er at denne metoden er nå grunnet i forskning. En kontrollstudie som er merket med gullstandard innenfor forskning fra 2020 sier at hypnofødsel kan bidra til mindre smerte, mindre frykt og en bedre fødselsopplevelse.
Selv om hun informerer kvinner om denne forskningen, er det likevel noen som responderer med «dette er altfor alternativt for meg!», forteller hun. Svanevik mener at her har nordmenn noe å lære av britene – som endelig har implementert denne metoden inn i jordmorutdanningen. I tillegg er det mange av sykehusene i England som tilbyr kursene til jordmødrene i personellet.
– Mange ganger skulle jeg ønske at politikere i maktposisjoner kunne sett at dette var et helseforetak som hastet å ta grep om, ytrer hun. – Det er sikkert flere ettervirkninger av dårlige fødselsopplevelser som kunne vært unngått dersom folk hadde den informasjonen de trengte.
Til tross for den lovende dokumentasjonen, er Svanevik dypt klar over at hun ikke kan få alle gravide kvinner til å hoppe på samme bølge.
– Jeg tenker det er vanskelig å skulle overbevise noen som stritter veldig imot. Derfor fokuserer jeg mest på de som viser et åpent blikk.
«Fødeboblen» – fødselens «eudaimonia»
«Fødeboblen» er et uttrykk som ofte blir brukt blant fødselsentusiaster, inkludert Svanevik. Ordet illustrerer en tilstand som den fødende kvinne kan havne i, der alle unødvendige bekymringer forsvinner fra hjernen, og den pure biologien tar overhånd. Kvinnen kan oppleve dette som en slags rus, der ingenting annet enn her og nå betyr noen ting.
– Kan du si noe om hvordan en kvinne kan forsikre seg om at hun opplever fødeboblen?
– Fødselen er veldig instinktiv. Så, hvis forholdene er gode, hvis lyset er dempet og hvis kvinnen bruker avspenningsteknikker, kan hun lettere tre inn i fødeboblen.
Ifølge Svanevik kan fødeboblen merkes idet kvinnen vender blikket bort ifra alle de andre i rommet og inn i seg selv. Da kan det skje at kvinner «puster ut» barnet – et uttrykk som kanskje kan virke pussig for noen, men som flere og flere jordmødre bevitner blant kvinner som på forhånd har utdannet seg innenfor hypnofødsel.
– Da jeg hadde min andre fødsel, trodde mannen min at jeg sov! sier Svanevik idet hun maner frem en liten latter. – Da var jeg faktisk i aktiv fødsel, men jeg hadde også tredd inn i min egen fødeboble. Det føltes ut som en veldig primal og riktig tilstand å være i.
– Kanskje dette er øyeblikket kvinnen skjønner sitt indre potensiale? Litt som grekernes «eudaimonia» – det filosofiske begrepet som handler om at individet kan oppnå en tilstand der de lever et liv i overensstemmelse med sine indre muligheter.
– Det er dét fødsel handler om.
